Det er nesten litt rart. Jens Stoltenberg er genuint opptatt av klima og har jobbet med spørsmålet i over 20 år, både på den nasjonale og internasjonale arena. Derfor blir det et paradoks at det er Stoltenbergs avgang som baner vei for at Arbeiderpartiet kan gi klima den plassen i politikken som spørsmålet fortjener.

Jonas Gahr Støres landsmøtetale innvarsler at han vil ta lederskap i den komplekse materien klimapolitikk på en annen måte enn Jens Stoltenberg har gjort. Satt på spissen har Stoltenberg hatt samme svar uansett spørsmål: Karbonpris og kvoter. Politikken har selvsagt på mange områder ikke fulgt kvoteøkonomenes oppskrift, men det er alltid interessene som utfordrer kvoteøkonomene som tillegges bevisbyrden.

Støres tilnærming er bredere, mer politisk. At han vil sette ned – og lede – et eget klimapanel i Ap, er et godt eksempel. Nettopp fordi klimautfordringen og energipolitikken er tverrgående, er det nødvendig med kompetanse fra ulike fagfelt og sektorer som kan føre dialogue. Men det må også være retning og kurs. Hvis ikke alt skal ende i evige omkamper mellom sektorinteressene, trengs det sterkt politisk lederskap som ser langt og tenker bredt – og som er tydelig på hvor retningen er; visjonen, målet. Her var Jens Stoltenberg utydelig – langt på vei fraværende – som statsminister.

Det er her veien mot nullutslippssamfunnet kan utformes til en fremtidsfortelling som kan vekke engasjement og glød, og gi innhold til politikken både i smått og stort. Det skrives og snakkes for tiden mye om hvordan veien mot et bærekraftig og klimariktig samfunn kan gis et overbevisende narrativ som nær sagt alle kan slutte opp om. Vi må trekke i samme retning. I lys av sin historie har Arbeiderpartiet gode forutsetninger for å ta en lederrolle her, samtidig som politikken fornyes og partiet åpnes opp.

Når det gjelder konkret politikk, er Jonas Gahr Støres vilje til å tenke nytt om Oljefondets rolle det absolutt viktigste. Å rigge Oljefondet som stor investor i fornybar energi og klimariktig infrastruktur er det desidert viktigste Norge kan gjøre i det internasjonale klimastrevet. Det må være mulig å få til en reform her ganske raskt. Det er flertall i Stortinget for å gjøre noe.

Der Støre kommer til å få problemer på klima- og energiområdet, er når olje- og gassinteressene setter på trøkket. Ikke minst står nordområde-entusiasten Støre utsatt til. Det er – blant annet med Støres hjelp – skapt et inntrykk av at pengene vil renne i strie strømmer fra olje- og gassfelt i Barentshavet. Men mye tyder på at petroleumsvirksomheten i Barentshavet vil bli lagt mindre i omfang enn mange har forestilt seg. Lykkes klimapolitikken faller fossiletterspørselen og de dyreste ressursene – som i Arktis – blir ulønnsomme.

Både Statoil og den norske satsingen i Barentshavet utfordrer i realiteten togradersmålet. I en verden på vei mot nullutslipp er olje og gass som hentes fra store havdyp oppunder Nordpolen i stor fare for å bli utkonkurrert og/eller utregulert.

Det er når det kommer til spørsmål der oljeinteressene støter mot klima og miljø, at norsk politikk settes på prøve. Den «klimavennlige energinasjonen» Norge må opptre annerledes enn man nå ser at er tilfelle i Australia og Canada. Der settes fossile eksportinteresser foran klimapolitikk på en måte som hverken Jonas Gahr Støre eller statsminister Erna Solberg ville hatt mage til. De to – Støre og Solberg – bør forresten samarbeide om en reform som drar Oljefondet i klimariktig retning.

Jonas Gahr Støre og Erna Solberg bør sette seg ned og bli enige om en reform av Oljefondet fort – så raskt at Solberg allerede når hun i september drar på FN-generalsekretær Ban Ki-moons klimatoppmøte i New York har med seg noe konkret i kofferten. Her kan Norge gjøre en forskjell i verden.