Nordiske ledere må tenke større

Om Danmark, Norge og Sverige slår innsatsen på klima- og energifeltet sammen, kan vi utgjøre en forskjell for verden og ikke bare for oss selv. Det er noe å tenke på ved inngangen til en ny norsk stortingsperiode.

HVA KAN NORDEN GJØRE FOR VERDEN? F.V.: Stefan Löfven, Lars Løkke Rasmussen, Erna Solberg, Juha Sipilä, Bjarnir Benediktsson. Foto:Statsministerens kontor cba

Norge har to ansikter i klimapolitikken. Ute er vi den snille gutten i klassen. Han som fremsnakker ambisjoner og forpliktende samarbeid, og som alltid åpner lommeboken når FN ber om det. Hadde bare alle vært som oss…

Nordens energiomstilling
Artikkelen er basert på forfatterens innledning på #Klimafrokost 21. september 2017 med temaet Nordens energiomstilling.

Mange tapte år

Hjemme er historien en annen. Etter tiår med internasjonale anstrengelser, lar de store utslippskuttene fra norsk jord fortsatt vente på seg. Ved utgangen av 2017 er utslippene høyere enn i 1990. Trenden de siste ti årene viser riktignok en forsiktig nedadgående kurve, men det går ikke fort nok. Norge kommer etter alt å dømme ikke til å nå målet for 2020 som norske politikere har brukt mye energi på å diskutere seg frem til, og som også er forankret gjennom Kyoto-protokollen.

LANGT UNNA 2020-MÅLET: I Klimaforliket fra 2008 ble partiene på Stortinget enige om at de norske klimagassutslippene skal ned til 48,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter innen 2020. I 2016 var utslippene på 53,4 millioner tonn. Grafikk:Klimavakten cba

Det er flere årsaker til den triste norske klimastatistikken:

  • Den største utslippssektoren – petroleum – holdes unna norsk klimadebatt. Det er fortsatt offisiell politikk at skjerpede klimamål ikke er til hinder for at Norge kan produsere olje og gass som før. Politikken garanteres i dag av de to største partiene og de viktigste organisasjonene i arbeidslivet.
  • Halvparten av Norges utslipp dekkes av EUs kvotesystem (ETS) – og er dermed formelt «tatt hånd om». Men kvotesystemet er ikke er stramt nok og utløser derfor ikke den omstillingen vi trenger.
  • Norge har en annen utslippsprofil enn de fleste andre land. Vannkraften har gitt oss en tilnærmet 100 prosent utslippsfri elektrisitetsproduksjon, noe som også gjør industrien og varmeproduksjonen renere. Norge har dermed færre lavthengende frukter i klimaarbeidet.

Elbilsuksess

Bekmørkt er det likevel ikke i norsk klimapolitikk. Selv om vi ikke kan se det på utslippsstatistikken, er omstillingen i transportsektoren kommet godt i gang. For syv år siden stod elektriske biler for 0,3 prosent av det samlede nybilsalget i Norge. Seks år senere – i 2016 – var tallet økt til 29 prosent. I august 2017 gikk 40 prosent av alle solgte nybiler i Norge helt eller delvis på strøm. Vi viser verden at det går an å elektrifisere transportsektoren raskt.

OMSTILLING I HØYT TEMPO: Elektriske biler (inkludert ladbare hybrider) utgjorde bare 1,1 prosent av alle biler solgt på verdensbasis i 2016. Ser man på enkeltland er Norge i en særstilling. Ingen andre land kan skilte med en like høy markedsandel for elektriske biler (28,8 prosent i 2016 når ladbare hybrider inkluderes). Går man tilbake til 2011 lå elbil-andelen i Norge fremdeles på 1-tallet. Grafikk:Klimavaktencba

Fordelene med høye bilavgifter, slik man har i Norge, er at man kan skru dem ned for å fremme teknologi man ønsker mer av. Det er ingen tvil om at det eksplosive elbilsalget er drevet frem av økonomiske gulrøtter. Norske elbil-eiere betaler ingen moms, ingen bompengeavgift, har redusert årsavgift og rimelig eller gratis parkering.

I tillegg til avgiftslettelser har det offentlige blitt stadig flinkere på å bruke innkjøpsmakten til å etterspørre utslippsfri transport. Det gjelder særlig kommunene og fylkene. Noen eksempler: I Hordaland har en anbudsrunde resultert i at nesten hele den fossile fergeflåten i løpet av få år vil erstattes med elektriske ferger. Samlet går CO2-utslippene ned med nesten 90 prosent. Oslo har begynt å etterspørre fossilfrie byggeplasser. Det vil si at når kommunen skal bygge en skole eller sykehjem, så stilles det krav om at anleggsmaskinene (for eksempel gravemaskiner) ikke skal drives av fossil energi. I Trøndelag har det offentlige gått til innkjøp av Norges største elektriske bussflåte. Om noen år vil 35 elektriske busser være i drift i Trondheim.

Det er ingen overdrivelse å si at det er i og rundt byene man finner de største ambisjonene.

Den norske oljefesten er over

Selv om mye er uavklart rent politisk akkurat nå, kan vi trygt slå fast at norsk klimapolitikk står overfor store endringer uansett regjeringskonstellasjon.

Den viktigste er at Paris-avtalen har bundet Norge til EUs klimapolitikk frem mot 2030. Det betyr at norske myndigheter, gitt at Norge og EU blir formelt enige om en avtale, for aller første gang får noen å svare for i klimapolitikken. Stortinget har også vedtatt en nasjonal klimalov der klimamålene for 2030 og 2050, sammen med den løpende rapporteringen som følger av Paris-avtalen, lovfestes.

Et annet forhold som vil merkes er at det økonomiske handlingsrommet vil bli strammere. Norge har på grunn av oljeinntektene vært et annerledesland i lang tid – også i nordisk målestokk. Mens andre land har måtte kutte i utgiftene i vanskelige tider, har Norge «håndtert» problemene ved å bruke mer oljepenger. De siste fire årene økte bruken av oljeinntekter på statsbudsjettet med cirka 90 milliarder kroner. I de kommende fire årene kan oljepengebruken «bare» øke med 15 milliarder, ifølge Perspektivmeldingen 2017. Det betyr at politikerne i større grad må prioritere.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

NYE TIDER: Veksten i statens oljepengebruk vil fremover ikke kunne fortsette som den har gjort de siste årene. Grafikk:Perspektivmeldingen 2017 cba

Større utslippskutt, mer verdiskaping og mindre økonomisk handlingsrom blir stikkord for Norge fremover. En forutsetning for å kunne lykkes er at politikerne klarer å skape en overordnet og tydelig visjon som forteller hvor nasjonen skal – og som dekker alle politikkområder. Norge kan ikke lenger stå seg med en skattepolitikk, næringspolitikk og eierskapspolitikk som har evighetens perspektiv for det fossile, samtidig som man ønsker å realisere et lavutslippssamfunn i løpet av få tiår. Alle politikkfelt må jobbe sammen.

Norden som motor – noen ideer

Fremfor å gjøre visjonsarbeidet til en norsk øvelse, bør vi se til våre naboland. Hva kan vi lære av Danmark og Sverige? Har de laget en fremtidsfortelling som vi kan kopiere? Hva kan vi få til sammen?

Tidligere Nokia-sjef Jorma Ollila leverte før sommeren en liste med fjorten forslag til tettere energisamarbeid i Norden, hvorav det første går på å etablere en nordisk visjon for dette samarbeidet. Et annet er å etablere et fellesnordisk prisgulv for CO2 som er høyere enn den lave CO2-prisen i Europa, slik Storbritannia har gjort. Slik jeg vurderer det bør hele pakken til Ollila bankes gjennom.

Tenkingen om nordisk samarbeid må ikke stoppe med forslagene til Ollila. Rammene for diskusjonen må utvides. Hvordan kan Danmark, Norge og Sverige sammen bli en motor i den grønne energiomstillingen?

Her er noen ideer til hva de nordiske landene kan gjøre:

1. Norden setter som mål å bli den første regionen i verden med 100 prosent fossilfri transport.

  • Innen 2025 blir vi enige om at vi ikke skal selge fossile kjøretøy (dette er for øvrig et mål et samlet norsk Storting stiller seg bak).
  • Innen 2030 skal all transport på land, inkludert tungtransport, være fossilfri. Det samme skal all kystnær sjøtransport.
  • Innen 2025 må alle skip (også cruise) som legger til kai ved en nordisk havn kople seg til landstrøm.
  • Innen 2030 skal vi ha etablert de første flyrutene i Norden hvor flyene går på elektrisitet eller hydrogen.

2. Felles offentlig standard for klimavennlige innkjøp. For eksempel kan vi kreve at alle leverandører til stater, kommuner eller regioner må forplikte seg til fossilfri virksomhet innen 2025. I Norge alene kjøper det offentlige varer og tjenester for over 4000 milliarder kroner per år. Det er helt sikkert store summer i Danmark og Sverige også.

3. Like rapporteringskrav på klima for børsnoterte selskaper i Norden. For eksempel bør man kreve at selskapene rapporterer på hvilken klimarisiko selskapet er utsatt for i tråd med anbefalingene til G20-landenes Financial Stability Board.

4. Etterspørre CO2-fri sement. Danmark, Norge og Sverige bør stille som krav at selskaper som fra 2025 skal selge sement/betong til offentlig finansierte prosjekter – eller aluminium og stål for den saks skyld –  også håndterer klimagassutslippene fra produksjonen.

5. Norden etablerer felles strategi for å markedsføre og eksportere klimaløsninger og grønn teknologi. La oss kalle det for eksempel «Nordic solutions». På dette feltet er Danmark lengst fremme, mens Norge forsøker så godt de kan å kopiere danskene. Hvorfor ikke samarbeide?

Felles for alle disse forslagene er at de sender tydelige signal om hvor vi skal de neste 15 årene. Det er grunn til å tro at responsen fra markedet blir langt bedre når vi gjør det som et samlet Norden – verdens 11. største økonomi – og ikke som Danmark, Norge eller Sverige.

Skal tenkningen om Norden som motor for grønn omstilling slå rot, er det avgjørende er at den forankres i toppen i hvert enkelt land – hos statsministrene. Våre fremste politiske ledere må gjøre det de har ansvar for, nemlig å vise lederskap.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima