Når (karbon)boblen brister - Energi og Klima

Når (karbon)boblen brister

Australia opplever nå en forsmak hva som kan skje når karbonboblen brister. Store investeringer utsettes eller kanselleres. Følgevirkningene når kloden rundt. Her er det lærdommer å hente for oljelandet Norge.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
Bildet er fra et anlegg BHP Billiton eier og opererer i Bowen Basin, Queensland, Australia. (Foto: BHP Billiton)
Bildet er fra et anlegg BHP Billiton eier og opererer i Bowen Basin, Queensland, Australia. (Foto: BHP Billiton)

Den australske økonomien har levd høyt på råvareboomen de siste årene. Kinas voldsomme driv har skapt sterk etterspørsel etter kull og mineraler. Men nå er toppen nådd for Australias del. Økte kostnader og sterk valuta har gjort at australierne taper konkurransekraft. Samtidig flater etterspørselen fra Kina ut og investeringsvolumene reduseres.

Denne uken varslet Australias Bureau for Energy and Research Economics (BREE) at prosjekter for omkring 150 milliarder australske dollar er kansellert eller utsatt det siste året. Kanselleringene omfatter ulike gruveprosjekter og et gigantisk LNG-prosjekt som er lagt til side fordi det oppfattes som ulønnsomt. Ifølge analysen fra BREE kan investeringene i ressurssektoren i et «sannsynlig scenario» falle fra 268 milliarder australske dollar i 2012 til bare 25 milliarder dollar i 2018.

Der de store globale gruvekonsernene har basert seg på stor veksttakt, faller nå lysten på å legge penger på bordet til nye prosjekter. Både Xtrata Glencore, BHP Billiton og Rio Tinto skrinlegger investeringer og sparer penger. Den reduserte investeringslysten rammer også servicesektoren, bulldoserleverandøren Caterpillar gjør det dårligere enn ventet og norske Wilh Wilhelmsen opplever sviktende etterspørsel etter behov for frakt av store anleggsmaskiner.

Mindre australske gruveselskaper svetter på grunn av svakere marginer. Kullet de leverer blir for dyrt og profitten forsvinner. Kullprisene er lave. Investorene taper. Her er en analyse fra Carbon Tracker om australsk kull. Den australske kullindustrien er utsatt, og akkurat nå er den amerikanske skribent-aktivisten Bill McKibben på besøk «down under» og kjører turne med budskapet om karbonboblen.

Fra klimaståsted er det, av flere grunner, utmerket at ressursboomen møter veggen.

  • For det første er det tegn på at veksten i Kinas kullforbruk avtar og flater ut. Skal togradersmålet nås, må det kinesiske energisystemet legges om. Kina legger om, men spørsmålet er hvor fort det vil gå. En som har tro på at det kinesiske skiftet kommer – og at det vil bite – er den australske økonomen Ross Garnaut, som tidligere har vært ambassadør i Beijing og som følger Kina tett. I dette intervjuet forklarer Garnaut hvordan omstillingen i retningen av en lavkarbonøkonomi i Kina vil slå ut og påvirke den australske økonomien. Lavere etterspørsel fra Kina vil gi lavere kullpriser og ramme de dyreste prosjektene i Australia og andre steder i verden. At vi snart får en «peak demand» i kull er helt avgjørende for verdens klima.
  • For det andre er det er en misforståelse at høye priser på kull, olje og gass er bra for klimaet. Det som er bra for klimaet er høye skatter på fossile brennstoffer. Med lavere råvarepriser kan importlandene lettere øke skattene/kutte subsidiene til fossil energi, uten at forbrukerne rammes.
  • For det tredje er de dårligere tidene i gruveindustrien en vekker for investorer som trolig vil straffe både store og små gruveselskaper. Økonomien i kullutvinning og annen gruveaktivitet svekkes, profitten og aksjekursene vil gå samme vei, og kapital kan kanaliseres til mer samfunnsbyggende og fremtidsrettet aktivitet enn å utvinne kull. Samtidig svekkes denne industriens politiske lobbykraft. De dårligste aksjene på London-børsen så langt i år, er nesten samtlige gruve eller ressursaksjer. Også oljeaksjene gjør det dårlig. Det er fra klimaståsted positivt, fordi det svekker oljeselskapenes investeringskapasitet og politiske makt.

Og dette skjer altså uten en global klimaavtale og i en situasjon der det grønne skiftet bare så vidt har startet. Med en global klimaavtale fra 2015 og forsterkede investeringer i fornybar energi vil utviklingen tilta – og karbonboblen etter hvert sprekke. Store fossile energireserver vil bli verdiløse.

For oljelandet Norge er lærdommen at en situasjon med utflatende og etter hvert fallende etterspørsel etter olje og gass vil kunne få dramatiske følger for investeringsnivået i petroleumssektoren, og dermed for norsk økonomi. Samtidig vil oljeservice-industrien også kunne bli rammet knallhardt. Det er falsk trygghet å tro at en sterk oljeservice-sektor er noe vern mot omstillingen den dagen oljeprisen ramler fordi «peak demand» passeres.

Dette tilsier alt sammen at Norge må søke å bygge opp om den delen av økonomien som ikke er avhengig av oljeprisen, enten det handler om fornybar energi eller tradisjonell industri.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.