Macron og Merkel: Får vi en høyere pris på CO2 – og hva betyr i så fall det?

Den nyvalgte franske presidenten Emmanuel Macron har latt det lekke ut at Frankrike ønsker å få med seg Tyskland på å legge et felles «gulv» for CO2-prisen på 30 euro pr. tonn. CO2-prising kutter utslipp, men skaper også vinnere og tapere.

Angela Merkel har allerede hatt flere møter med den nye franske presidenten, Emmanuel Macron. Her under NATO-toppmøtet der Macron hilste på Donald Trump. (Foto: Bundesregierung/Steins)

Valget av Emmanuel Macron som Frankrikes president har gitt en ny giv for det fransk-tyske samarbeidet, og Angela Merkel gjenvelges formodentlig til høsten. Sammen kan de to forme Europas vei i de kommende årene – ikke minst på klima- og energiområdet. Denne saken fra Bloomberg presenterer utspillet om et prisgulv for CO2 og drøfter det.

Kvotesystemet er «grunnmuren» i EUs klimapolitikk. Men overskuddet av kvoter er stort, og derfor er prisen på utslippsrettigheter så lav at det egentlig ikke har noen virkning. Med priser på 5–6 euro pr. tonn, gir kvotesystemet hverken incentiver til nyinvesteringer i fornybar energi eller noe særlig dytt i retning av at gass overtar for kull.

Et prisgulv på 30 euro ville derimot ha stor betydning. Strømprisene ville øke, også i Norge og Norden. Mer om dette litt lengere ned i teksten. Først litt om Frankrike og Tyskland – som i utgangspunktet har ganske motstridende interesser når det handler om prisen på CO2. Et prisgulv på 30 euro tonnet vil ha ulik virkning i de to nabolandene.

Frankrike

Frankrike har et kraftsystem som i all hovedsak består av kjernekraft og vannkraft. Ved siden av Norge, Sverige og Sveits, har franskmennene den minst CO2-intensive kraftproduksjonen i Europa. De har noe kull og gass, og noe vind og sol. Men utbyggingen av ny fornybar energi – vind og sol – har egentlig aldri skutt virkelig fart.

Statskontrollerte EDF er den dominerende aktøren. Fordi en høyere CO2-pris vil gi høyere pris på strøm, vil EDF og andre franske kraftselskaper få et kjærkomment løft i inntektene. Det Frankrike har igjen av kullkraft ville få en nesestyver, mens nyinvesteringer i vind og sol ville bli mer lønnsomt – uten behov for særlige subsidier.

For Frankrike er altså fordelene ved en økt CO2-pris store. Inntektene ville kunne brukes til tiltak som fremmer energieffektivisering og omlegging til fornybar energi til oppvarming og transport, slik at CO2-utslippene faller også i sektorer utenfor kvotesystemet – uten at forbrukerne flås. En mer lokalt basert og desentral energiproduksjon vil også gi arbeidsplasser.

Tyskland

Tyskland har et kraftsystem der kjernekraften som kjent bygges ned. Tyskerne har bygd ut svært mye vind og sol, men har et stort klimaproblem i form av kullkraftverk som ruller og går. Tross satsingen på fornybar energi er tyske CO2-utslipp fra kraftsektoren fortsatt på et svært høyt nivå, sammenliknet med både Frankrike og de nordiske landene.

Tyske forbrukere betaler for vind og sol gjennom et system som gir utbyggerne garanterte inntekter. Kraftprisene i markedet er lave, og summen derfor akseptabel. Et gulv på CO2-prisen på 30 euro ville øke kraftprisene, og dermed regningen for forbrukerne. Særlig for deler av industrien vil dette kunne være en påkjenning. Samtidig ville kullkraftverkene påføres en betydelig ekstrakostnad. Dette vil svekke de tyske kraftselskapene som RWE og den fossile avleggeren fra E.On, Uniper. Det ville dermed påskynde nedstenging av kullkraftverk, noe som er helt nødvendig for at Tyskland skal få utslippene sine ned. Baksiden er tap av arbeidsplasser i kullsektoren, og altså høyere kraftpriser.

For Tyskland er med andre ord ikke dette like rett frem som for Frankrike, men også for Tyskland ville økte CO2-priser generere inntekter som kan brukes for eksempel til industriell omstilling i kulldistriktene og til energieffektivisering og utslippskutt i oppvarming og transport. Både Tyskland og Frankrike må i likhet med andre EU-land kutte utslipp også i sektorer som ikke er en del av kvotesystemet, altså i hovedsak oppvarming, transport og landbruk.

Samarbeid i 60 år

Selv om interessene tilsynelatende er motstridende, er det også et sterkt fellesskap ute og går. For det første har Tyskland og Frankrike 60 års trening i å samarbeide, som kjerneland i EU, EF, EEC og enda tidligere i Det europeiske kull- og stålfellesskapet, EU-samarbeidets forgjenger. For det andre har både Emmanuel Macron og Angela Merkel sterkt behov for å vise både Europa og verden at de sammen kan utøve et lederskap som bringer oss alle fremover, både når det gjelder klima- og energiomstilling og vekstfremmende tiltak som kan gi nye og bærekraftige arbeidsplasser. Dette er naturligvis forsterket i lys av Donald Trumps farlige politiske ablegøyer. At vi er inne i en periode med lave priser på fossil energi, særlig på gass, gjør det nok også lettere å skjerpe CO2-prisen nå enn for noen år tilbake.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Britisk alenegang

Kvotemarkedet er en felles EU-ordning som omfatter alle medlemslandene (og Norge), men alle fremstøt på å få til reform som gir et virkelig løft for CO2-prisen har i realiteten strandet. Britene valgte allerede før Brexit alenegang og satte et gulv for CO2-prisen som nå er på 18 pund per tonn. Dette har medført en betydelig akselerasjon i utfasingen av kullet i Storbritannia. Fornybar energi og gass overtar. Et felles gulv for CO2-prisen som omfattet Tyskland, Frankrike, Be-Ne-Lux og de nordiske landene ville gi samme effekt som man har sett i Storbritannia, men også gi et slags «Europa-i-to-hastigheter» i klima- og energipolitikken. Det har en rekke praktiske og politiske følger, men vil ganske sikkert bidra til en vesentlig raskere omstilling enn man ellers ville sett. I denne bloggen argumenterer Statkrafts Kjetil Lund for at et nordisk prisgulv for CO2 er fornuftig.

Om Macron får det som han vil er langt fra sikkert, men utspillet peker i alle fall i en retning der målet er å gjennomføre tiltak som styrker CO2-prisen. Et annet alternativ ville vært å stramme inn kvotemarkedet så mye at prisen gikk opp vesentlig, men det sitter nok enda lengre inne politisk.

CO2-pris virker

Økt CO2-pris virker, og gir tapere og vinnere. For et gammelt kullkraftverk som går på brunkull/lignitt og slipper ut 1000g/CO2 pr kwH vil 30 euro tonnet bety en ekstra kostnad på omkring 0,03 euro pr KwH. De aller mest effektive gasskraftverkene ville få en utslippskostnad ned mot 0,01 euro pr KwH. Så lenge gassen ikke er for dyr, og kullet ikke for billig, vil en slik karbonkostnad virke sterkt i gassens favør. Dette er forklaringen på gassinteressenes forkjærlighet for CO2-prising og kvotemarkeder.

For produsenter av fornybar energi, gir CO2-prising et løft tilsvarende det dyreste fossile alternativet som trengs for å levere kraften som trengs til enhver tid. Sjekk denne bloggen for grundigere forklaring.

Hvis et politisk regime med et gulv i CO2-prisen på for eksempel 30 euro tonnet oppfattes som tilstrekkelig stabilt, ville vi trolig se et løft i fornybarinvesteringene i Europa. Det trengs, dersom avkarboniseringen av kraftsektoren skal fortsette med tilstrekkelig tempo.

Den norske vannkraften løftes automatisk i verdi med høyere CO2-priser, og entusiasmen for CO2-prising i norsk kraftbransje er derfor ikke tilfeldig. CO2-prisingen «slår igjennom» også i det nordiske markedet, både gjennom handel med kontinentet og fordi det er igjen fossilkraft i systemet både i Danmark og Finland.

De fleste europeiske land har systemer som på ulike måter skjermer industrien for kostnader både ved CO2-prising og subsidier. I Norge slipper industrien å betale for eksempel for utgiftene de grønne sertifikatene representerer, og også gjennom CO2-kompensasjonsordningen som Stortinget akkurat har sagt at skal vare forbi 2020. Det er med andre ord vanlige forbrukere som i hovedsak bærer kostnadene for klimapolitikken, enten det er gjennom kvotemarkedet eller subsidieordninger. Forbrukere er også velgere og politikken må derfor gis en utforming og innpakning som gjør at folk flest oppfatter at klima- og energiomstillingen representerer positive endringer, ikke en byrde.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima