LOs risikable krav om skattekutt for «oljå»

LO krever kutt i oljeskatten. Skulle regjeringen – mot formodning – gå på limpinnen, kan dette fort bli Norgeshistoriens dyreste arbeidsmarkedstiltak.

I Dagens Næringsliv 13. mai krever LO-nestleder Hans-Christian Gabrielsen ytterligere skattekutt for en oljenæring som sliter. Pengebønnen handler primært om følgende:

LO vil at avskrivningstiden for oljeinvesteringer reduseres fra seks til tre år. Slik vil oljeselskapene få tilbake pengene de bruker i utbygginger mye raskere. Det gir bedre lønnsomhet – for oljeselskapene.

Alternativt vil LO at den såkalte friinntekten som oljenæringen alene nyter godt av oppjusteres, gjerne til det nivået den var på før Stoltenberg-regjeringen strammet den noe til i 2013.

Dette mener Gabrielsen vil «fremskynde prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme og samtidig har rimelige forutsetninger om fremtidig pris.»

Begge forslagene innebærer at staten – det vil si fellesskapet – tar en enda større del av risikoen ved oljeinvesteringer enn i dag.

Først noen fakta om de avskrivingsreglene som gjelder for oljenæringen og som LO-nestlederen nå vil gjøre enda mer lukrative:
I det norske oljeskatteregimet kan de viktigste driftsmidlene – som produksjonsinnretninger og rørledninger – avskrives med inntil 16 2/3 prosent årlig slik at det hele er avskrevet i løpet av seks år. Næringsvirksomhet til lands må bruke like lang tid på å skrive av et driftsmiddel som det det er beregnet å vare, for eksempel 20 år om det er antatt «levetid».

To offentlige utredninger mener at en avskrivningstid på seks år er altfor raskt med hensyn til levetiden for de fleste driftsmidlene i oljen:

  • NOU 2000:18 side 219: «Avskrivningsreglene bør endres slik at de er mer i samsvar med levetiden til driftsmidlene. Tidspunktet for når avskrivningene kan påbegynnes endres til når driftsmidlet er levert eller når det er ferdig. Reglene for beskatning ved realisasjon og uttak må endres i samsvar med endrede avskrivningsregler».
  • NOU 2014:13, side 258: «En stor del av petroleumsinvesteringene er langsiktige. Utbygging av et felt kan ta flere år og produksjonen kan strekker seg over svært mange år. Gassrørledninger er ofte designet for en teknisk levetid på 35–50 år. Dagens skattemessige avskrivningsregler er dermed som påpekt av Petroleumsskatteutvalget for raske sammenlignet med levetiden og verdiutviklingen for driftsmidlene. Dette understøttes også av SSBs undersøkelse, der gjennomsnittlig levetid oppgis til 26,2 år for produksjonsinnretninger for petroleum og 30 år for rørledninger.»

Så noen fakta om friinntekten:
Det norske oljeskattesystemet er innrettet med et eget inntektsfradrag i grunnlaget for beregning av særskatten, eller det mange også kaller grunnrenteskatten, – det vil si det vederlaget oljeselskapene betaler for å få lov til å forsyne seg av og selge fellesskapets olje utvunnet fra norsk sokkel. Friinntekten beregnes på grunnlag av de samme investeringene som kan avskrives over seks år – det vil si investeringer i rørledninger og produksjonsanlegg. Friinntekten er altså et ekstra avskrivningsfradrag i særskattegrunnlaget og gjennom friinntekten kan oljeselskapene trekke fra 5,5 prosent årlig hvert år i fire år, til sammen 22 prosent.

Milliarder i næringsstøtte

Et av de andre godene i petroleumsskatten, som ikke nevnes av LOs Gabrielsen, men som jeg tar med her for oversiktens skyld, er oljenæringens rett til fradrag for renteutgifter før det regnes ut hva selskapet skal betale i form av særskatt for oljen som hentes opp.

Skattefordelene som petroleumsnæringen allerede nyter godt av omtales slik i kapittel Næringsstøtte 5.3 i Nasjonalbudsjettet for 2015:

«I petroleumsbeskatningen er de investeringsbaserte fradragene (friinntekt, avskrivninger og rentekostnader) høyere enn de skal være i en nøytral skatt. Etter endringen i Prop. 150 LS (2012–2013) betaler petroleumsselskapene om lag 12 pst. av investeringer som er omfattet av petroleumsskatten. I en nøytral petroleumsskatt ville selskapene selv ha dekket om lag 25 pst. av investeringskostnaden. Skatteutgiftene av for høye investeringsfradrag anslås til om lag 21,3 mrd. kroner i 2013 og 20,8 mrd. kroner i 2014.»

Gjennom skattesystemet bidrar altså staten allerede med godt over 20 milliarder kroner i året i en form for næringsstøtte, slik det beskrives i Nasjonalbudsjettet for 2015 fra regjeringen Solberg.

Oljeselskapene ble også nylig tilgodesett med nye 630 millioner kroner i skattelette da selskapsskatten fra årsskiftet 2015/2016 ble redusert fra 27 prosent til 25 prosent, mens særskatten – eller grunnrenten – økte fra 51 prosent til 53 prosent. Dermed ble verdien av skattefradraget – friinntekten – såpass mye større at det utgjorde en skattelette for oljeselskapene på 630 millioner kroner.

I DN kommer det frem at statsminister Erna Solberg ikke er synderlig begeistret for det nye skatteforslaget fra LO. Hun trekker frem nettogevinsten oljeselskapene fikk etter skatteomleggingen ved årsskiftet:

“Vi har redusert skattebelastningen for oljeselskapene gjennom de endringene vi har gjort i den ordinære selskapsskatten. Det betyr lavere beskatning for oljeselskapene.”

Risiko på fellesskapets regning

LOs bønn dreier seg i bunn og grunn om at staten skal stille mye mer av fellesskapets penger til rådighet for risikoinvesteringer i oljesektoren, – og at oljeselskapene skal få mindre økonomisk risiko – i håp om at dette skal øke aktiviteten på sokkelen. Det er et ikke helt uventet krav i en tid der mange LO-jobber er truet. Men sett fra fellesskapets ståsted er det jo ikke slik at oljevirksomheten som dermed eventuelt utløses blir mer lønnsom av at noen andre enn næringen selv tar en større del av den økonomiske risikoen.

Skal lønnsomheten økes – og den økonomiske risikoen reduseres – er det ganske annen lut som må til: ytterligere kostnadskutt i bransjen og en høyere oljepris. Det første er det bare oljenæringen selv som kan ordne opp i, og her står ikke alltid LO først i køen av pådrivere.

Prisen på et fat nordsjøolje ligger i skrivende stund på drøye 49 dollar. Med en slik pris vil mange potensielle investeringer på norsk sokkel være ulønnsomme uansett hvordan risikoen fordeles mellom stat og selskap.

Det kan være mange gode grunner til å drive motkonjunkturpolitikk når arbeidsledigheten stiger og en av Norges viktigste næringer sliter. Enkeltmennesker, lokalsamfunn og regioner er rammet. LO-nestlederens bønn om statsstøtte i form av skatteletter til oljenæringen kan nok fremstå som en attraktiv kvikk-fiks for enkelte populistiske politikere som ønsker å vise umiddelbar handlekraft.

Men spørsmålet fler og fler politikere nok helt sikkert stiller seg, er om den risikokapitalen Hans-Christian Gabrielsen mener staten bør stille til rådighet er bedre brukt innen infrastruktur som gir bedre kår for næringslivet på fastlandet, støtte til teknologiutvikling og verdiskaping innen maritime næringer og ved å legge til rette for mer høyteknologisk industri og digitalisering. Kort sagt: til formål som bidrar til at vi sprer risikoen og legger litt færre egg i den fossile kurven og litt flere i den som fremmer omstilling og verdiskaping i næringer vi kan leve av når dyr olje ikke lengre har et like stort betalingsvillig marked.

Riktig del av risikoen

Kjetil Lund, Ap-mann og tidligere statssekretær i Finansdepartementet, har i artikkelen «En klimapolitikk for Arbeiderpartiet» i 2014 her på Energi og Klima vurdert det norske petroleumsskattesystemet. Under kapittelet «La oljeselskapene betale sin rette andel av investeringene på sokkelen» skriver Lund at selskapene bærer for lite – og fellesskapet for mye – av risikoen ved investeringer på sokkelen og at petroleumsskattesystemet vårt har én vesentlig svakhet: Avskrivningen i petroleumsskatten (ofte kalt friinntekten) er for romslig.

Det er denne romslige avskrivingen LO mener kan gjøres enda romsligere.

Kjetil Lund skriver: «Ingen er bedre i stand enn selskapene selv til å vurdere risikoen for «stranded assets» i Barentshavet eller andre steder. De kjenner markedet, teknologi, kostnader etc. langt bedre enn politikere og miljøbevegelse. Men skal de gjøre de riktige risikovurderingene, må de også bære sin riktige del av risikoen. Det gjør de ikke i dag.»

Med LOs skatteforslag vil oljeselskapene bære en enda mindre del av risikoen.

Nytt kunnskapsgrunnlag for ny tid

Med begrunnelse i blant annet de forholdene Kjetil Lund beskriver – og i lys av Paris-avtalen og en skjerpet klimamålsetting – har Venstres og SVs representanter på Stortinget tatt til orde for en ny og grundig gjennomgang av petroleumsskattesystemet. Det kunne blitt et kunnskapsbasert og bredt anlagt utredningsarbeid, med representanter fra fagbevegelsen, næringen, opinionen og akademia. Det kunne vært et konstruktivt bidrag til en diskusjon om hvor stor risiko det er rimelig at staten tar gjennom skattesystemet – i en tid der usikkerhet rundt fremtidig etterspørsel, lavere lønnsomhet og skjerpede klimamål utfordrer den norske oljepolitikken og dermed også LOs medlemmer.

Å kaste seg på et kortsiktig krav om skatteletter for oljenæringen – og slik bidra til at selskapene setter i gang investeringer de ellers ville vurdert som økonomisk for risikable – kan for statens del vise seg å bli et uvanlig ulønnsomt og kostbart arbeidsmarkedstiltak.