Kullsvart for kullet

Det ser svart ut for kullet. Prisene er lave. Gruveselskapene taper penger. Gamle kraftverk stenges ned. Protester stopper nybygging. Nedgangen er ikke noe blaff, den er permanent og strukturell.

Rapporten «The Case for Divesting Coal from the Norwegian Government Pension Fund Global» som denne uken ble presentert av Institute for Energy Economics and Financial Analysis (IEEFA) gir en god og grundig gjennomgang av situasjonen i verdens kullindustri. Bildet som tegnes, basert på solide data og fakta, er helt enkelt kullsvart. Eller man kan velge å se det motsatt. Dette er strålende nyheter for oss som er opptatt av klima. Klimaverstingen kull er trolig over toppen. Det venter nedgang og sakte død.

I denne bloggen har jeg plukket ut noen av momentene det pekes på, men det er absolutt verdt å lese hele analysen. Rapporten munner ut i en anbefaling til Stortinget om å selge seg ut av kull- og kullkraftselskaper. Grunnlaget er en gjennomgang av kullsektoren i lys av Skancke-utvalgets rapport og Norges Banks holdning til klima- og karbonrisiko.

  • Den globale kullindustrien krymper. Markedet for kull til bruk i kraftverk er i nedgang.
  • Lave priser vil vedvare i overskuelig fremtid.
  • Over hele verden møtes kullet med sterk folkelig motstand og strengere reguleringer.
  • Kullbrennende kraftselskaper er i finansiell skvis etter investeringer og oppkjøp i 2007-08.
  • Kullgruveselskaper taper penger.
  • Den globale kullindustrien har tapt 71 prosent av sin verdi de siste fem årene.
  • Kull vil spille en mindre rolle i verdens energimiks i fremtiden.

Det er Tom Sanzillo, Director of Finance i IEEFA, som har skrevet rapporten. Han har gått gjennom et omfattende materiale og viser blant annet til en analyse fra Bernstein Research om Kinas rolle i det globale markedet for kullhandel. De konkluderer: «The global thermal coal market will never recover.»

Prisen på kull har falt dramatisk. I 2011 var prisen på Newcastle kull i Australia, en global benchmark, på $140/tonn. Nå er den omkring $60/tonn og er forventet å bli liggende i underkant av dette nivået til utgangen av 2021.

Investeringsbanker verden over har konkludert med at kullsektoren er i en strukturell nedgang og avstår fra investeringer i nye kullgruveprosjekter.

Sanzillo skriver at det er politikk og markedsdynamikk i store kullbrennende land som USA, India og Kina som driver de globale kullmarkedene.

  • I USA er kullets andel på vei ned.
  • I Kina trapper myndighetene opp innsatsen mot kull på grunn av forurensningsproblemene.
  • I India er planen å brenne mer innenlandsk produsert kull de neste årene.

De største kulleksportørene i verden er Indonesia, Australia, Russland og USA. De største importlandene er Kina, Japan, India og Sør-Korea.

Kinas kullimport nådde 327 millioner tonn i 2013, men falt til 282 millioner tonn i 2014. De første månedene i år har Kinas kullimport falt ytterligere. Ifølge Bernstein Research er det forventning om økt kinesisk import som har ligget bak alle nye investeringer i kullproduksjon over hele verden de siste årene.

IEEFA mener at «peak coal» fant sted i Kina i 2013. At det kinesiske markedet faller, har enorme implikasjoner. Importen falt med 42 prosent de første tre månedene i 2015. Kina bruker halvparten av verdens kull og står for 20 prosent av det som er «seaborne», altså kullet det handles med og som fraktes på båt.

Lave priser betyr at mange nye kullgruveprosjekter rundt om i verden blir ulønnsomme. Mange nye prosjekter krever omkring $100/tonnet for å ha lønnsomhet, mens mange eksisterende anlegg må ha $80-90/tonnet. Det tapes derfor store penger når prisen ligger rundt $60/tonnet. Den svake lønnsomheten vises i aksjekursene – Stowe Global Coal Index har falt med 71 prosent over de siste fem årene mens S&P500-indeksen økte med 76 prosent.

Også kraftselskap som brenner mye kull er i store problemer og opplever en finansielt stresset situasjon. I USA har en rekke store kraftselskaper tapt milliarder av dollar og mer er i vente: En tredjedel av USAs kullkraftverk kan bli stengt ned innen 2020. Nedskrivninger og tap vil følge. Billig gass og mer fornybar energi gjør sammen med strengere reguleringer at det er harde tider.

I Europa er bildet det samme. Tyske RWE var verdt 50 milliarder euro i 2007 – og 13,7 milliarder euro i 2015. RWE protesterer mot planer om å skjerpe politikken overfor Tysklands gjenværende kullkraft. E.On var verdt 92 milliarder euro i 2007 – 28,8 milliarder euro nå. Til sammen er verdien på de to tyske gigantene falt med over 70 milliarder euro siden 2007.

I Kina falt kullforbruket i første kvartal i 2015 med 4,7 prosent målt mot samme periode i fjor. Ifølge IEEFA tyder disse tallene på en rask akselerasjon av en trend som kom tydelig til syne i 2014. Flere faktorer peker i retning av lavere kullkonsum i Kina. Veksten i økonomien er lavere. Strukturen endres i retning mindre energi-intensive sektorer. Samtidig investeres det enorme beløp i fornybar energi og kjernekraft. Kina gjennomfører den største vannkraftutbyggingen i verden noensinne, mens sol og vind bygges ut raskt.

Når Kina «svikter», er det Indias utvikling som er håpet for kulleksportører og befraktere. Men IEEFA er «bearish». Tom Sanzillo mener det vil skje en dobbel transisjon i India: Først vekk fra importert kull, så en diversifisering vekk fra kull som sådan, i et litt lengre bilde. Lokale forurensningsproblemer vil gjøre at India får samme trøbbel som Kina. Han mener også at den raske utbyggingen av fornybar energi vil underminere lønnsomheten i kullkraft i India, slik man har sett for eksempel i Europa. IEEFA har derfor ikke tro på at India blir redningen for kulleksportører verden over.

Alt i alt: Bildet er svart. Konkurranse og reguleringer undergraver kullets historiske markedsandel. For klodens klima er dette meget godt nytt.