Kraftsektoren ut av rundkjøringen?

Staten bør legge til rette for at langsiktig sparekapital kan gå vesentlig tyngre inn i kraftsektoren.

Konsernsjef Tom Nysted i Agder Energi har det siste året markert seg med en rekke engasjerte innlegg og uttalelser om norsk energipolitikk. Senest forleden i foredraget på årets Agderkonferanse i Kristiansand. Denne gang kom Nysted, med statsminister Jens Stoltenberg som tilhører, med forslag om at investeringsbehovet i kraftsektoren kan løses ved at staten etablerer noe a la Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumssektoren – ved at staten går direkte inn med kapital i kraftsektoren. Ideen er kanskje god. Det er mer uvisst hvordan det ligger an med hensyn til sannsynligheten for at den får politisk gjennomslag.

Nøkterne beregninger viser at det vil være behov for omlag 200-250 milliarder kroner til investeringer i oppgradering og nye prosjekter i norsk kraftsektor i løpet av den nærmeste 8-10-årsperioden. Nysteds utgangspunkt er at han har “ingen illusjoner om at privat investeringskapital vil tilflyte sektoren i stort monn.(…) Dermed sitter vi egentlig igjen med en eneste løsning: offentlige investeringer”.

Problemet er at bransjeorganisasjonen Energi Norge og de regionale kraftselskapene har vært inne i denne samme rundkjøringen i ganske mange år nå. Det er snart ti år siden daværende ECON la frem en omfattende analyse av investeringsbehovet på det tidspunktet. Energi Norge og de regionale kraftselskapene fulgte opp med å foreslå et «statlig initiert investeringsfond for investeringer i kraftsektoren». Det kokte raskt bort i kålen på grunn av mangel på interesse hos statlige myndigheter.

Noen tid senere fremmet stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet, Sylvia Brustad og Olav Akselsen, – tilskyndet av regionale kraftselskaper – en anmodning til Bondevik II-regjeringen om å utrede modeller for å sikre: “de regionale kraftselskapene økt tilgang på offentlig egenkapital». Også denne ideen endte som et mindretallsforslag i Stortingets arkiver.

Forrige variant i rundkjøringen var da de seks store regionale kraftselskapene for et knapt år siden sendte brev til Finansdepartementet og ba om endring i regelverket slik at Folketrygdfondet skulle kunne investere i «unoterte aksjer» – det vil i dette tilfelle si i kraftsektoren. Svaret kom raskt og var nedslående for kraftselskapene – selv med en rødgrønn regjering og finansminister fra Arbeiderpartiet.

Er da denne aller seneste vrien om et SDØE i kraftsektoren det Columbi egg som har manglet? Jeg stiller opp i heiagjengen for at så skal være tilfelle. Men jeg er redd for at vi ikke blir mange der heller.

Hvordan kan så vi som ivrer for gode løsninger på den norske kraftsektorens etter hvert prekære investeringsbehov og ny tilgang på egenkapital bidra til at den kommer seg ut av rundkjøringen?

Det er i alle fall viktig å ha klart for seg at statlige aktører har en rimelig god oversikt over situasjonen. Staten er ikke tungnem – selv om den ikke alltid er blant de raskeste på labben. Staten later ikke til å være mer begeistret nå enn ved de tidligere korsveiene for å pøse statlige midler inn i en kraftsektor som allerede har om lag 85 prosent offentlig eierskap.

Hvorfor da ikke heller satse på et målrettet arbeid for at det blir lettere og mer attraktivt for privat langsiktig sparekapital å investere i kraftsektoren? Ikke for at denne kapitalen skal rappe deler av «arvesølvet» – men for å tilføre et supplement og pragmatisk samarbeid. Livselskapet KLP har i flere år med beundringsverdig standhaftighet forsøkt å gjøre investeringer i kraft – med vekslende hell. Etter flere mislykkede forsøk lyktes KLP i alle fall i 2011 med en investering i Trønder Energi Nett. Riktignok ble investeringen anbefalt godkjent av Finanstilsynet – men deretter «strammet inn» og eierposten redusert fra 35 til 15 prosent etter sluttbehandling i Finansdepartementet.

Dette siste caset med KLP illustrerer at krav til statlige myndigheter i første rekke må dreie seg om å legge om det regelverket som hindrer langsiktig sparekapital i å gå vesentlig tyngre inn i kraftsektoren. Neste gang Tom Nysted treffer statsminister Jens Stoltenberg på en konferanse, kan han for eksempel ha med seg en liste med konkrete forslag til rammevilkår og regelverk som oppmuntrer offentlig og privat kapital til – på kommersielle vilkår – et felles løft for oppgradering av norsk kraftsektor inn i en ny fremtid.

For vi har alle en felles interesse i at kraftsektoren – en viktig del av norsk infrastruktur – klarer dette løftet. Det handler om så mye. Forsyningssikkerhet for kraft over hele landet, tilnærmet like regionale priser for strøm, neste generasjons overføringsnett, og utenlandskabler. For ikke å snakke om det store volum utbygging av fornybar energi innen 2020 (det er bare åtte år til) som følger av det nye el-sertifikatsamarbeidet mellom Norge og Sverige og EUs fornybardirektiv.