Vårens strid rundt opprinnelsesgarantiene var egentlig en kamp om hvor verdiene fra fornybar kraft skal havne. Hos kraftprodusentene, eller hos andre.

Gjennom felles innsats fra en rekke kraftaktører ble opprinnelsesgarantiene reddet i tolvte time da Stortinget i juni behandlet Energimeldingen. Vår egen statsråd, Tord Lien, var klar til å ta fra kraftprodusentene disse viktige inntektene til fordel for andre bransjer med industrien i spissen.

For øyeblikket er totalverdien av dette markedet minst 500 millioner kroner – og det er voksende. Småkraftverk yngre enn seks år kan oppnå flere øre per kilowattime. Det er nok til å være tungen på vektskålen ved utbygging av ny kraft. Opprinnelsesgarantier er en ekstrapremie strømforbrukere kan betale for å sikre seg at det er produsert like mye fornybar kraft som de selv bruker.

Men hvorfor er det så viktig for andre næringsaktører i Norge å ta fra oss disse inntektene i en tid med svært lave kraftpriser? Jo, de mener på den ene siden at det er bedre at norske aktører får nyte godt av fornybar strøm, men på den annen side vil de ikke betale for den fornybare opprinnelsen.

I nettavisen Sysla Grønn formulerer Tore Strandskog i NELFO skepsisen slik: «I stedet for å oppmuntre til å ta den fornybare krafta i bruk i Norge, til nasjonal grønn verdiskaping, velger norske kraftprodusenter heller å sende den fornybare energien ut på billigsalg i Europa». NELFO er en landsforening i NHO og organiserer blant andre elektrobedriftene.

Det selvmotsigende i Strandskogs utsagn er selvsagt at inntektene fra opprinnelsesgarantiene er nettopp det han etterlyser – nemlig «nasjonal grønn verdiskaping». Dette er jo inntekter som kommer små og store norske kraftprodusenter til gode og bidrar til å utvikle og sikre grønne verdier og arbeidsplasser. Er Strandskogs problem dypest sett at verdiene havner der hvor de oppstår i verdikjeden, hos kraftprodusentene, og ikke hos hans egne medlemmer?