Regjeringen og Arbeiderpartiet sier det ikke i klartekst, men mellom linjene. De har brutt klimaforliket. Forliket som Stortinget inngikk i 2012, og som skulle redusere norske klimagassutslipp fram mot 2020. Siden da er utslippene uendret. Og nå snakker ingen av de store partiene lenger om 2020.

Klimadebatten handler ofte om tall og mål. Men alle tallene har faktisk en mening. Norges og verdens ledere har undertegnet Paris-avtalen. Den slår tydelig fast at utslippskuttene må forsterkes allerede fram mot 2020. Hvorfor? Fordi sjansen for klimakatastrofe er mye større jo lenger vi venter med å redusere klimagassutslippene. Å bryte klimaforliket er også å bryte Paris-avtalen.

I klimapolitikken gjør regjeringen og stortingsflertallet alt annet enn det eneste som virker. For å få ned klimautslippene må klimautslippene reduseres. Det er et faktum det burde være vanskelig å være uenig i.

Men regjeringen vil ikke oppfylle sine forpliktelser i klimapolitikken. De leter med lys og lykter etter utslippskutt i EU. De prøver seg på en klimalov som lovfester dårlig klimapolitikk. De snakker om reform av transportsektoren, men stemmer imot ethvert forslag om reform i transportsektoren. De overser den største forurenseren i Norge, oljeindustrien. Slik går dagene og årene, mens utslippene øker.

Det er ikke vanskelig å skjønne logikken til de store partiene. Norge er en stor oljeprodusent. De store partiene handler ut fra kortsiktig egeninteresse: De vil beskytte og fortsette med norsk fossil energiproduksjon, og dermed opprettholde Norges viktigste bidrag til klimaendringene.

Klimapolitikken er egentlig ganske enkel. Skillelinjen går mellom de som vil at Norge skal kjøpe kvoter og utslipp på billigsalg i EU. Og de som mener vi skal ta vårt historiske ansvar på alvor, kutte egne utslipp og omstille Norge til et nullutslippssamfunn.

Når klimaforskerne varsler at verden må styre mot nullutslipp for å hindre farlige klimaendringer, så er det ingen grunn til å vente med den nasjonale omstillingen. En klimapolitikk som ikke kutter utslippene i Norge, er en politikk for omveier og feilinvesteringer, der vi låser oss i forurensende systemer i flere tiår framover.

Stortingsflertallet har gitt klarsignal for en klimapolitikk med null nasjonale mål perioden fram mot 2030. Dette vil de ikke innrømme selv. Venstre mener de hadde fått gjennomslag for sitt krav om å kutte utslippene i Norge med minst 40 prosent innen 2030. På Venstres hjemmesider står det at "kuttene må skje gjennom tiltak i Norge".

Problemet er at stortingsmeldingen er helt tydelig. Det står svart på hvitt at EU legger opp til at kutt skal kunne gjennomføres også gjennom kvotekjøp og gjennomføring av klimatiltak i andre land, og at Norge vil benytte seg av denne fleksibiliteten.

Det var bare SV og Miljøpartiet de grønne som advarte mot at Norge skulle "melde seg inn i EU" på klimaområdet og ikke ha klare nasjonale klimamål. Nok en gang har norske politikere rotet seg bort i drømmene om at det kanskje finnes noen billigere utslippskutt et annet sted. Kanskje i kriserammede Hellas? Eller noen dårlig isolerte hus i Polen? Norge skal nå bruke årevis på EU-forhandlinger om prosedyreavklaringer for hvordan utslippskutt skal kunne handles over landegrenser. Få ting med EU-tilknytningen er nemlig klart, 1,5 år etter at ideen ble unnfanget. "Det gikk litt fort i svingene," forklarer klimaminister Vidar Helgesen.

Når politiske partier hevder at de er for nullutslipp i 2050, men bryter målsetningen for 2020 og nekter å vedta delmål for 2030, er det grunn til å mistenke manglende engasjement og forpliktelse til faktisk å innfri. Konkrete og klare mål for utslippene de kommende årene, hadde gjort det enklere å vite hvilke rammer som må ligge til grunn når Norge utformer alt fra bilavgifter, byggeforskrifter, industripolitikk og oljepolitikk.

SV mener det er på tide å slutte med dyre omveier og fossile feilinvesteringer. Norge bør halvere egne klimagassutslipp fram mot 2030, slik at vi kan nå nullutslippssamfunnet i 2050. Da må elbil på få år bli den foretrukne folkebilen for alle, og det kan vi få til ved å øke engangsavgiften på nye fossilbiler. I byområdene må buss, trikk og tog være enklest å velge, og det kan vi få til ved å prioritere penger og plass til kollektivtrafikk fremfor bil og motorvei. Lyntog må erstatte flyreiser mellom de store byene. Det kan vi få til ved å bygge togtraseer for høy hastighet og ved å skrinlegge planene om flere rullebaner på Gardermoen. Og gjennom forskning, støtte og krav kan vi gjøre norsk industri verdensledende på nullutslippsløsinger.

Dette og mye mer må til. Fra nå av er bare nullutslipp godt nok.