Klimakutt: For smått fra Bondelaget - Energi og Klima

Klimakutt: For smått fra Bondelaget

Landbrukets strategi for klimakutt vil gjøre norsk kjøtt- og melkeproduksjon marginalt mer klimavennlig. Dette er ikke tilstrekkelig. Politikken må gå grundigere til verks – den må adressere kjøttforbruket.

Det norske landbruket er avhengig av betydelig soyaimport. Kjøttforbruk og avhengighet av soya må adresseres når landbruket skal omlegges i lys av klima. (Foto: Amaggi)

(Dette er en litt utvidet versjon av en kronikk som ble publisert i Nationen den 5. desember.)

Ved siden av energiforsyningen er matsystemet – the food system – den viktigste sektoren i den globale økonomien som må endres mest fundamentalt hvis vi skal klare å håndtere klima- og bærekraftutfordringen. På den ene siden truer klimaendringer, som vil endre rammene for matproduksjon over store deler av verden. På den andre siden skaper befolkningsvekst og økende velstand et press mot ressursene. Klimagassutslippene knyttet til landbruket og matproduksjon må håndteres, samtidig som verdens befolkning sikres nok og – i helsemessig forstand – riktig mat.

Entydig: Kjøttforbruket må ned

Det kommer stadig nye internasjonale rapporter og analyser som setter søkelys mot landbrukets og matsystemets rolle i lys av klima. Denne uken kom anerkjente World Resources Institute med rapporten «Creating a sustainable food future», og i forrige uke ble det presentert en analyse om endringene som må gjøres i matsystemet fra 130 internasjonale forskere. De viktigste konklusjonene i slike rapporter er at det må gjøres mye med hvordan landbruksproduksjon foregår, men også med etterspørselen, altså kostholdet. Det er rimelig entydig at kjøttforbruket i vår del av verden må ned.

Det er i dette bildet det norske landbruket skal ta sin del av utslippsreduksjonene Norge er forpliktet til å gjennomføre. Landbrukets organisasjoner forhandler nå med myndighetene for å finne frem til tiltak som kan bidra til utslippskutt. Bondelaget og landbrukssamvirket befinner seg i økonomiens termer på tilbudssiden i dette spillet. De er produsenter, som er avhengige av et system der en kombinasjon av politikk og marked sikrer lønnsomhet for hver enkelt bonde og den øvrige verdikjeden. Bondelagets oppgave er å ivareta medlemmenes tarv.  Det er i deres interesse å holde oppmerksomheten og de politiske virkemidlene på tilbudssiden, mens den egentlige løsningen ligger på etterspørselssiden – altså hos forbrukerne: Hvordan bør kostholdet, altså etterspørselen, utvikle seg over de nærmeste tiårene for å matche det vi vet at både klimaendringer og behovet for klimagassreduksjon vil bringe?

Litt bedre kylling ikke nok

Det er dette perspektivet som vil være det riktige å anlegge når matsystemet og landbruket skal utvikles og legges om i lys av klimautfordringene. Å snevre dette inn til å handle om hvordan kyr og kylling kan bli litt mer klimaeffektive per produsert enhet melk eller kjøtt, blir derfor en feil premiss. Den kan i verste fall lede oss på helt gal kurs.

Landbruksproduksjonen og husdyrholdet har blitt svært mye mer effektivt de siste tiårene. Denne produktivitetsforbedringen kan sikkert i noen grad fortsette, og det er fascinerende at litt smartere høsting og bruk av grovfôr, altså gras, kan bidra til reduserte klimagassutslipp og bedre økonomi for bonden. Likeledes kan biogass basert på husdyrgjødsel gi klimakutt og andre tiltak kan bidra. Men dette løser ikke følgende utfordring; det norske husdyrholdet er i stor grad avhengig av at det importeres proteinholdig fôr fra andre deler av verden; soya er stikkordet. Det norske landbruket, og dermed det norske kostholdet, setter derfor betydelige arealavtrykk i andre deler av verden. Å bygge på dette på lengre sikt er uansvarlig både med tanke på risikoen det representerer og med tanke på behovet for å sikre en voksende global befolkning tilstrekkelig mat.

Lam på kraftfôr

La oss ta et konkret eksempel: Klimaeffektivt kjøtt betyr for storfe og lam at dyrene når sin optimale slaktevekt på kortest mulig tid. Da blir metanutslippene per kg kjøtt lavest, produktiviteten både når det gjelder verdi og klimaavtrykk er god. Et absurd uttrykk for denne logikken er at lam fôres med kraftfor når de kommer ned fra fjellet om høsten. Det øker slaktevekten for hvert lam. Det betyr at et lam, som siden fødselen ved påsketider og gjennom noen sommermåneder, har knasket godterier på fjellbeite, tilføres soyabasert kraftfor før bilen går til slakteren. Per kg kjøtt er dette lammet mer klimaeffektivt enn et lam som slaktes uten å ha spist kraftfor. Samtidig skapes det overproduksjon av lammekjøtt, og verdien av lammet devalueres. En merkevarebyggende fortelling om det rene og fjellbeitende norske lammet undergraves også, og trolig også kvaliteten. Kjøttets smak av fjell og vidde forvitrer. Produktet er mindre verdt. Det må subsidieres mer, på den ene eller andre måten. Og på veien til pinnekjøttgryta har dette lammet altså, og helt unødig, konsumert soyabasert kraftfôr som beslaglegger areal i Brasil.

Litt mindre kjøtt, litt høyere pris

Alternativet til dette er at vi spiser lammet slik det foreligger når beitesesongen er over. Da er det litt mindre, men det har trolig en bedre og mer autentisk smak. Den samlede slaktevekten og volumet blir lavere, men kanskje er det mulig å oppnå en bedre pris. Forbrukeren kan nemlig velge å betale noen flere kroner per kilo – og det ruinerer ikke husholdningsbudsjettet så lenge volumet går ned. Litt mindre kjøtt, til litt høyere pris, er veien som kan kombinere forskjellige hensyn. Men tilnærmingen Bondelaget har valgt i debatten om landbrukets klimakutt står i veien for en slik strategi.

Den samme logikken kan anvendes på storfe. Jo mer produktive melkekyr vi har, jo færre trengs det – og jo færre kalver blir født. Derfor må vi ha ammekyr – kjøttfe – for å produsere kjøttet vi spiser. Vi kan importere kjøtt, men det flytter både utslippene og inntektene til andre land enn Norge. Dette blir igjen et spørsmål om verdi og volum. Hvis vi spiser litt kalvekjøtt, så er den totale belastningen mindre enn om vi spiser store biffer. Arealavtrykk blir derfor en viktig faktor i denne likningen. Norsk grôvfor er en ressurs som bør utnyttes, importen av soya fra Brasil bør gradvis avvikles helt.

Ser vi 20 år frem i tid, så vil et landbruk basert på Bondelagets opplegg kanskje kunne ha spart noen millioner tonn CO2 i produksjonen, mens nordmenns kosthold i prinsippet er det samme som i dag. Avhengigheten av soyaimport vil i store trekk være den samme, arealbeslagene ute i verden vil være som nå. Kanskje har «Foods of Norway» klart å utvikle proteinholdig fôr basert på skog eller tare, men dette ser ut til å kunne ta sin tid – tross ambisjoner og innsats. Tiltak for kommersialisering av disse forskningsfunnene burde løftes frem og tilføres betydelige ressurser.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Alternativet til dette bildet er at etterspørselen – kostholdet – gradvis endres. Mindre kjøtt, mer plantebasert kost, gir lavere arealbeslag. Grôvfor og beiteressursene i Norge utnyttes, mens importen av råstoffer til kraftfôr-produksjon er redusert betydelig. Et landbruk som skal være robust i tråd med klimaendringene vi observerer, må klare både tørke av den typen vi opplevde sommeren 2018 og veldig våte år. Den langsiktige politikken må ta høyde for dette. Vi kan ikke stole på været, og heller ikke på at det alltid er råvarer å få kjøpt. Derfor må vi se mot etterspørselen, kostholdet.

Bondelaget kan lukke øynene for denne realiteten og kanskje sikre seg og sine i det korte bildet, men det er ingen linje for det lange løp. Brede samfunnsinteresser tilsier at politikerne må velge en annen kurs.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.