Den europeiske klima- og energipolitikken består av lag på lag med virkemidler. På europeisk nivå har vi et klimakvotesystem, mens vi på nasjonalt nivå har en rekke subsidieordninger og reguleringer. En paradoksal bieffekt av subsidiene er at de reduserer prisen på CO₂-utslipp. Dermed bidrar de også til lave priser på kullkraft, og en klima- og energipolitikk som er mer kostbar og mindre effektiv enn den kunne og burde ha vært.

Europeisk energi- og klimapolitikk står nå foran noen fundamentale veivalg. Skal CO₂-priser eller subsidier være det politiske hovedredskapet?

I Statkraft modellerer vi den europeiske energisektoren detaljert. Vi opererer med flere framtidsscenarier. I ett scenario velger Europa å styrke kvotesystemet slik at CO₂-prisen driver fram investeringer i fornybar kraft. I et annet scenario er subsidier driveren for investeringene.

Forskjellen mellom de to scenariene er forbløffende: Ved å la kvotesystemet gjøre jobben, får vi langt større investeringer i fornybar kraft i Europa de neste par tiårene enn ved å satse på subsidier.

Hvorfor er forskjellen så stor? Forklaringen er rett fram: Subsidier motiverer de som er omfattet av subsidien til å gjøre klimariktige investeringsvalg. Riktige karbonpriser motiverer alle til å gjøre klimariktige investeringsvalg. Når bare prissignalene blir riktige, er markedet en formidabel kraft for utvikling.

Men det er lettere å få politisk gjennomslag for subsidier enn høye karbonpriser, hevdes det. Det kan nok stemme, ikke minst fordi det ofte er lettere å skjule hvem som egentlig betaler for subsidien.

Men det er likevel tvilsomt om resonnementet gjelder på sikt:

For det første er det et åpent spørsmål om en klimapolitikk basert på subsidier er statsfinansielt bærekraftig over tid. Selv om fornybar fremdeles bare utgjør en liten del av kraftproduksjonen i Europa, har flere land allerede akkumulert svære økonomiske forpliktelser i framtidige subsidier. Bare i Tyskland er årlige subsidier til fornybar høyere enn samlet brutto nasjonalprodukt i noen av de mindre europeiske landene.

Enkelte søreuropeiske land har kuttet i støtteordningene med tilbakevirkende kraft. Et tradisjonelt argument for subsidier er at de reduserer risikoen – og dermed kapitalkostnaden – ved investeringer. Men begynner land å avvikle ordninger brått, vil resonnementet fort bli motsatt.

Det andre poenget er teknisk og handler om grensekostnader: Stadig mer av de fornybare investeringene skjer i sol og vind. Dette er teknologier som bare har investeringskostnad, selve driften koster nesten ingenting. Er investeringen først foretatt, fortsetter man derfor å produsere selv om kraftprisen går mot null. Med mer subsidiert sol og vind vil det skje stadig oftere. Kraftprisene drives da nedover.

Men dermed reduseres også lønnsomheten i hele kraftbransjen. Subsidiene sikrer kanskje lønnsomheten til den neste investeringen, men prisen betales ved redusert lønnsomhet i alle investeringene som allerede er gjennomført. Slik som norsk vannkraft. Paradokset med subsidier er at de over tid reduserer investeringskraften i den bransjen som de var ment å styrke. Dermed svekkes også klimapolitikken.

CO₂-priser virker motsatt. De løfter lønnsomheten i all utslippsfri kraftproduksjon, mens de reduserer lønnsomheten i all kraftproduksjon som ødelegger klimaet. Det gir en effektiv klimapolitikk.

En tredje langtidseffekt av subsidier er at de over tid endrer tenkemåten i kraftbransjen. Kraftbransjen er vant til å tenke kommersielt, skape samfunnsverdier. Gjøres den avhengig av subsidier, vil den over tid – hardt presset av lave priser – ledes til å bli mer opptatt av å opprettholde og styrke subsidier.

Et fjerde poeng er at det er krevende å subsidiere seg fram til gode løsninger i en sektor der teknologi, kostnader, aktører og verdikjede endres raskt. Politikken kommer på etterskudd, bieffekter oppstår, det popper opp ting du ikke hadde tenkt på. Du går deg fast.

Ekstreme svar er sjelden gode. De fleste vil mene at klimapolitikken i noen grad bør gjennomføres ved reguleringer og støtteordninger. For eksempel er støtte til forskning og utvikling, i noen grad også til umodne teknologier, trolig forstandig.

Det går likevel et tungt ideologisk og interessemessig skille mellom de som mener at prising bør være bærebjelken i klimapolitikken, og de som vil legge hovedvekten på subsidier.

I år er det lagt opp til å gjennomgå EUs klima- og energipolitikk. Det mobiliseres nå på begge sider. Med Brexit vil de som arbeider for markedsbaserte løsninger, miste en viktig alliert.

Dette er en tid da det passer dårlig å miste allierte. CO₂-prisen i Europa er lavere enn noen gang, mens forbrenning av kull er billigere enn noen gang. Kull er billig i markedet, men svindyrt for klimaet. Over tid kan det bli en høy pris å betale for europeisk energi- og klimapolitikk. Vi står foran viktige veivalg.