I Revidert nasjonalbudsjett for 2014 la Regjeringen fram sin vurdering av status i internasjonal klimapolitikk nå halvannet år før det store klimamøtet i Paris. Regjeringens tekst er en grei oversikt over pågående arbeid, avtalte møter og norske posisjoner. Men den er heller ikke særlig mer enn det. Her er noen – personlige! – tilleggsbetraktninger.

Et landskap med flere lag

Bildet jeg synes passer best på situasjonen nå, er å tenke seg et kart som viser flere lag under overflaten. På overflaten ser det dårlig ut. De globale utslippene av klimagasser øker i strøket 2-3 prosent hvert år. På overflaten ser vi ingen tegn på det knekkpunktet i utslippene vi så sårt trenger. Vi er ikke på vei mot en 2-graders verden, men mot en 4+ graders verden. For de som ønsker å lese seg opp (eller ned) på hvordan en slik verden vil se ut, anbefaler jeg «Verdensbankens 4 graders-rapport». Den er ikke lystig lesning.

(Det fins også de som mener at det allerede er for sent. Hvis du virkelig ønsker å lese deg ned, anbefaler jeg den selvforklarende artikkelen «How the world failed on climate change» av Washington Post-journalisten og Vox-bloggeren Brad Plumer.)

Rett under overflaten ser vi en todeling: I de framvoksende økonomiene vokser utslippene sterkt. Fattige land og framvoksende økonomier står allerede i dag for om lag to tredeler av verdens samlede utslipp. Andelen øker år for år. Så langt bare dårlige nyheter.

Men så kommer de første glimt av gode nyheter: I de tradisjonelle industrilandene har utslippsveksten nemlig stoppet helt opp. Ja, i flere land (inkludert Norge) har utslippene til og med gått noe ned i det siste. Årsakene til dette er sammensatte, inkludert lavere økonomisk aktivitet og flytting av industriutslipp til framvoksende økonomier. Overgang fra kull til gass, særlig i USA, har også gitt sterke utslippskutt.

Men endringene skyldes også klimapolitikk.

Mange vestlige land har ført en aktiv klimapolitikk i mange år nå. Det har gitt resultater. I Europa har utslippene falt med rundt 20 prosent siden 1990.

Norge er blant landene som har ført den mest aktive nasjonale klimapolitikken. De norske utslippene er i dag 20-25 prosent lavere enn de ellers ville ha vært.

I det siste har vi for eksempel opplevd hvordan utslippene fra nye personbiler faller sterkt som følge av omlegginger av avgiftspolitikken.

Karbonintensiteten i norsk økonomi – altså CO₂-innholdet i hver enhet brutto nasjonalbudsjett – har falt med hele 40 prosent siden 1990. Finansdepartementet regner med at denne utviklingen vil fortsette.

Vi ser at klimapolitikken virker. Det er mulig å frakoble økonomisk vekst og utslippsvekst.

I USA gjør de nå de samme erfaringene. Under overskriften The best of both worlds skrev the New York Times for noen dager siden om hvordan de amerikanske statene som har satt opp klimakvotesystemer på delstatsnivå, både har hatt høyere økonomisk vekst og raskere nedgang i utslippene enn andre amerikanske stater.

Denne frakopling av økonomisk vekst fra utslippsvekst er kjernen i en vellykket klimapolitikk.

Klimapolitikk i de fremvoksende økonomiene

Nå kommer de virkelig gode nyhetene: Også flere framvoksende økonomier innfører i disse dager politikk som vil redusere utslippene.

Land som Filippinene, Indonesia og Marokko avvikler sine fossile subsidier. (Fossile subsidier er negativ karbonprising og bidrar aktivt til å øke utslippene av klimagasser). Store land som Mexico, Sør-Korea, Chile, og ikke minst Kina, innfører en pris på utslipp av klimagasser. Noen velger CO₂-avgifter, andre velger kvotesystemer. Valget mellom de to er først og fremst en politisk smakssak.

Denne utviklingen skjer raskere og med større kraft enn jeg tror mange har fått med seg. Ulike former for karbonprising popper nemlig nå opp over hele kloden. Ifølge Verdensbankens prosjekt Partnership for Market Readiness jobber nå om lag 40 land og 20 regioner med ulike former for karbonprising. Om lag 3 milliarder mennesker er underlagt enn eller annen form for karbonpris.

Basert på erfaringen fra Vesten er det all grunn til å tro at politikken vil virke. Denne utviklingen representerer vårt beste håp om et grønt skifte i verdensøkonomien.

For all del, ingen av landene over har redusert ambisjonene om økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon.

Ofte er det også andre hensyn enn klima som driver politikken. Indonesia avvikler fossile subsidier først og fremst fordi de tærer sterkt på statsfinansene. Tilsvarende er mye av satsingen på fornybar energi i Kina drevet av behovet for å redusere forurensningen i byene.

Men det viser bare mitt poeng, det er ingen motsetning mellom god klimapolitikk og god økonomisk politikk. Tvert imot, en fornuftig innrettet klimapolitikk har en rekke positive ringvirkninger: Lavere forurensning, bedre helse, bedre statsfinanser, bedre fordeling – og en lavkarbon økonomisk utvikling.

Grønt skifte mellom bransjer

Går vi enda et lag ned, på enkeltbransjer og bedrifter, ser vi enda klarere tegn på et grønt skifte.

Kullbransjen får det stadig tøffere. Noe av det siste Jens Stoltenberg gjorde som norsk statsminister i 2013 var, sammen med sine nordiske kollegaer og USAs president Barack Obama, å erklære at disse landene ikke lenger vil finansiere kullkraftverk. EU vil ikke lenger finansiere kullkraftverk, heller ikke Verdensbanken. Her i Norge har vi nylig hatt en debatt om at verdens største investor, vårt pensjonsfond, ikke lenger skal investere i kull.

President Obama har allerede innført så sterke krav til nye kullkraftverk i USA at det i realiteten ikke blir etablert flere. For bare dager siden varslet Obama nye krav også til eksisterende energiverk.

I den andre enden ser vi at investeringene i fornybar energi øker sterkt. Og vi ser at kostnadene i teknologier som sol og vind faller sterkt.

Investeringene i sol har i de siste årene gått rett til værs. Sol er nå konkurransedyktig med hva det måtte være, særlig i de delene av verden som mangler infrastruktur.

Det store spørsmålet er når endringene i alle lagene av bransjer og land, kommer til overflaten i form av reduserte globale utslipp?

Det spørsmålet fører oss over til internasjonal klimapolitikk.

Klimaforhandlingene

Også bildet av internasjonal klimapolitikk er uklart. Mange har liten tro på at de FN-ledete forhandlingene, med sine store delegasjoner fra alle verdens land og sine evigvarende møter, vil konvergere i en avtale. Samtidig har ikke forsøkene på å løfte forhandlingene over i et annet spor, f.eks i G20, vært til stor hjelp.

I denne situasjonen snakker enkelte som at internasjonal klimapolitikk ikke er viktig. I norsk sammenheng har særlig organisasjonen Zero formidlet disse tankene. Nå skjer det så mye spennende og lovende i markedet at det ikke er vits i en internasjonal samordning av politikken.

Én ting er at dette resonnementet har logiske mangler. (Hvis markedet nå ordner opp i klimaproblemet av seg selv, så har vi jo ikke noe klimaproblem! Vel, giv det var så enkelt.).

Men det misforstår også hva formålet med internasjonal klimapolitikk er.

La det være klart, vi kommer ikke til å få en perfekt klimaavtale. Videre, det aller meste av klimapolitikken utformes og iverksettes på nasjonalt nivå, av regjeringer og parlamenter. Slik er det i dag, slik blir det i morgen. Skattlegging, reguleringer og bevilgninger – stoffet klimapolitikk er lagd av – er i kjernen av nasjonal politikk. Ingen land er beredt til å outsource dette til en internasjonal organisasjon.

Men så er det heller ikke formålet med den internasjonale klimapolitikken.

En helt sentral egenskap ved klimaproblemet er at det er globalt. Det gjør alle enkeltland små. Ikke engang enorme land som USA og Kina klarer å ordne opp i det alene. I en slik situasjon oppstår fort det økonomer kaller allmenningens tragedie: Uten noen form for samordning gjør alle det som er individuelt rasjonelt for seg selv. Resultatet blir en kollektiv katastrofe.

Formålet med den internasjonale klimapolitikken er å skape de rammene som gir de enkelte land og bedrifter tryggheten til å satse på en lavkarbon framtid i visshet om at også andre kommer til å gjøre det samme, slik at det hele ikke er nytteløst.

I mange land må politikere ta tøffe valg – svært tøffe valg – når de satser på en lavkarbon utvikling. Avvikling av fossile subsidier, innføring av CO₂-avgifter, reguleringer av kullbransjen osv møter ofte høylytt og ressurssterk motstand.

Også bedrifter som satser på fornybar, tar tøffe valg. Mange av de tendensene vi nå ser til et grønt skift, er drevet at en optimistisk tro – et veddemål – på at det vil blir ført en strengere klimapolitikk om noen år. Troen på at en lavkarbon verden vil etterspørre andre produkter, gjør at man tør satse på langsiktig teknologiutvikling. Sparker vi beina under denne troen, risikerer vi at også mye av momentet for et grønt skifte forsvinner, og at mange av de djerve veddemålene avlyses.

En klimaavtale i Paris

Er det så mulig å få til en klimaavtale i Paris om halvannet år? Ja, helt klart. Men det er ikke det riktige spørsmålet. Det riktige spørsmålet er om det mulig å få til en meningsfull avtale.

Jeg tror det også er mulig. Her er min personlige smørbrødliste av hvilke elementer som bør være en del av en meningsfull klimaavtale:

A. Togradersmålet må stå fast. Det hjelper ikke at det virker så vanskelig. Konsekvensene av å gi opp togradersmålet er altfor store for kloden vår. Dessuten, den politiske dynamikken av å gi opp togradersmålet er helt uoversiktlig, og neppe hyggelig. Men togradersmålet kan ikke bare stå der som en faneparagraf, det må ha et konkret innhold.

B. Det konkrete innholdet er at flere land må påta seg forpliktelser, og ambisjonsnivået hos alle må opp. Det er ren aritmetikk. Det er ikke mulig å nå togradersmålet uten at både a) de landene som dag har forpliktelser, øker sine forpliktelser, og b) mange av de landene som i dag ikke har klimaforpliktelser, påtar seg forpliktelser.

C. Til gjengjeld bør vi akseptere at land påtar seg andre typer forpliktelser enn å kutte sine utslipp med et bestemt antall prosentpoeng. Vi må komme forbi tanken om at fattige land bare er klimaofre som ikke selv kan bidra. Ingen er bare ofre, alle kan bidra. Skal vi lykkes, må alle bidra. Tenk på dette som en dugnad der folk bidrar ulikt: Noen land kan påta seg å stoppe avskoging i sitt land (mot finansiering), andre land kan påta seg å avvikle fossile subsidier og innføre CO₂-prising. Se for deg en avtale som er kulepunkter i et Word-dokument, ikke bare prosenttall i et Excel-ark. (Merknad: Når avtalen i Paris er ferdig, kommer umiddelbart alle verdens klimatenketanker og -bloggere til å kaste seg rundt og regne på om forpliktelsene er sterke nok til at vi nå er på bane med togradersmålet. I dagene etterpå vil de fylle twitterfeeden din med sine konklusjoner. La meg gi deg svaret på regnestykkene her og nå: Forpliktelsene i Paris-avtalen kommer ikke til å være sterke nok til å sette oss på bane mot togradersmålet. Men denne inkonsistensen (ref pkt A over) får vi heller leve med noen år. Vi vil få anledning til å stramme til Paris-avtalen etter hvert.)

D. Paris-avtalen bør ha et langsiktig mål om at innen rundt 2050 skal netto globale utslipp være så godt som null. Ja da, jeg vet, det høres urealistisk ut, for ikke å si useriøst. Men det er bare en refleksjon av hva vitenskapen sier. Skal vi med rimelig sannsynlighet unngå en global temperatur økning over 2 grader, må nettoutslippene i null i løpet av siste halvdel av århundret. Tar ikke avtalen dette inn over seg, reflekterer den ikke vitenskapen. Det er da vi ikke er seriøse.

E. Men ingenting er mer attraktivt for politikere enn å erklære ambisiøse mål de ikke selv må ta ansvaret for å nå. Et langsiktig mål om null utslipp er derfor bare meningsfullt om det blir støttet av mer kortsiktige mål som gir det troverdighet. 2025 og 2030 er to årstall som ofte blir nevnt. Selv synes jeg vi bør ha kontrollposter både i 2025 og 2030. Nå på avstand virker de to årene nærme hverandre. Men fem år er ganske lang tid. Dessuten er denne perioden så kritisk, for det er da de samlede utslippene må begynne å gå bratt ned. Tett oppfølging er da nødvendig.

F. Så må troverdig og substansiell klimafiansiering på plass.Konkret betyr det at Det Grønne Klimafondet må fylles opp slik at det kan gjøre en skikkelig jobb. Det er enkelt å ha et kynisk syn på klimafinansiering. Klimaet blir ikke reddet av bistand og milde gaver. Og bistand surres fort bort. Men vi bør alle ta inn over oss hvor viktig klimatilpasning er for de fattigste landene som blir hardest og uforskyldt rammet av klimaendringer. Og kynikerne bør også ta inn over seg hvor genuint urimelig det føles å få landet sitt ødelagt av et fenomen man selv ikke har bidratt til. Sist, men ikke minst bør vi alle ta inn over oss hvor mye mer vi får utløst av konstruktive holdninger og egeninnsats i mange land – for eksempel til å ta vare å på skog – om vi selv innfrir våre løfter om klimafinansiering.

G. Det fører oss over på skog. Parisavtalen må inneholde en troverdig handlingsplan om å stoppe utslippene fra avskoging og forringelse av land. Det er helt nødvendig skal vi nå togradersmålet. Dessuten er dette fullt mulig å få til. Men det vil kreve en tett og forpliktende avtale mellom skogland, giverland og private aktører.

H. Hva med juridisk form? For å være ærlig, jeg er ikke så opptatt av det. (Hva skal vi gjøre hvis Kina eller USA ikke oppfyller da?) Mange snakker om hvor viktig det er med en juridisk bindende avtale, men jeg tipper det vil dabbe av når vi nærmer oss Paris. Vi vet forresten allerede en del om form: Vi vet fra klimamøtet i Durban 2011 (Durbanplattformen) at det legale formatet må være det samme for alle parter. I tillegg vet vi at USA ikke kommer ikke til å gå med på en avtale som må gjennom Kongressen. Men vi kan få en ganske god avtale likevel. Dersom avtalen får status som en COP-beslutning under Klimakonvensjonen, kan den til og med kalles juridisk bindende.

Prosessen fram til en god avtale i Paris (Et drømmescenario)

Hvordan komme fram til en god avtale? Mye vil bli drevet av USA og Kina. Det er de to desiderte viktigste landene, som sammen står for rundt 40 prosent av utslippene. De gode nyhetene er at de begge tar klimaproblemet på dypt alvor.

På en pussig måte er EU ikke fullt så viktige her, for de vil trolig være i den ambisiøse leiren uansett. (Konsensusbaserte prosesser har den forferdelige egenskapen at det er de minst konstruktive i rommet som har stor makt.)

Russland er i den andre enden. Omtrent samme hva som skjer framover, tror jeg ikke vi kan regne med noen konstruktive bidrag fra Russland.

I de andre BRICS-landene – Brasil, India og Sør-Afrika – er heller ikke klima høyt på dagsorden for tiden. President Dilma i Brasil har aldri hatt en tung miljøprofil, og hun har fanget fullt av tunge og presserende innenrikspolitiske problemer. Det samme er enda sannere for president Zuma i Sør-Afrika.

India har nettopp fått ny regjering, så der vet vi lite om hva som vil skje. Stort mer rigid i internasjonale klimaspørsmål enn den forrige regjeringen var, kan den nye riktignok knapt bli. På den andre siden er det lite som tyder på at klima blir blant statsminister Modis prioriteringer. Reformarbeid for økonomisk vekst vil etter alle solemerker styre dagsorden hans.

Men vi må jo ha disse landene med på en eller annen måte! Hvordan lykkes da? Jeg tror vi må tilbake til USA og Kina.

Mitt drømmescenario er at en vakker vårdag i 2015 holder USAs utenriksminister Kerry og den kinesiske klimaministeren Xie en felles pressekonferanse:

• Først sier John Kerry: I USA akter vi å bidra med sånn og slik i en Paris-avtale. Basert på framskrivinger og innførte og planlagte tiltak mener vi det er realistisk at de amerikanske utslippene går ned med x og y innen da og da (ambisiøse mål).
• – Så sier minister Xie: I Kina tar vi klimaproblemet på dypt alvor. Vi akter å gjennomføre slik og sånn tiltak innen da og da, inkludert et landsdekkende klimakvotesystem. Vi vil sette et tak på de kinesiske utslippene på x innen da og da (ambisiøse mål).
• Så sier de sammen (og dette er det aller viktigste): Som nå gjort rede for, er både Kina og USA innstilt på å gjennomføre tøffe tiltak for å kutte utslipp av globale klimagasser og bidra til et grønt økonomisk skifte. Da forventer vi at andre store land også følger opp og gjør det samme.

Sjakk matt. Det er vanskelig å tenke seg en situasjon med større press på India, Brasil og Sør-Afrika – og Russland.

Er dette et forventningsrett estimat? Vil det skje akkurat sånn? Neppe. Definitivt ikke en felles pressekonferanse.

Men noe á la det kan skje. Det er den dypt seriøse holdningen til klimaproblemet både i den amerikanske og kinesiske toppledelsen som er vårt beste håp.

Mye annet kan og vil også skje. Klimapolitikk er det mest komplekse som fins, det er sammenvevd med alle andre ord som slutter på politikk. Det uventede skjer hele tiden.

Det er mulig jeg er for optimistisk. Det vil helt sikkert komme nedturer det neste halvannet året. Men det vil også komme oppturer. Både fra markedet og politikken.

Jeg er for eksempel blant dem som tror at nyheten om at Kina planlegger et samlet tak på sine utslipp i 2016, var et viktig signal om hva som kommer. (Ja, jeg vet det ble presentert som en ikke-nyhet, se New York Times her, men det tror jeg ikke det var. Jeg tror det er et forvarsel).

Jeg tror også at president Obamas nye plan for å kutte utslipp fra amerikanske energiverk vil endre mye. Nå kan USA likevel langt på vei få det kvotesystemet Obama ikke fikk gjennom i Kongressen.

En karbonpris på de fleste amerikanske utslipp – sammen med alle prissystemene som nå popper opp i de framvoksende økonomiene – vil gi en troverdig og langsiktig beskjed til næringsliv verden over om at produksjon og konsum med store utslipp har framtiden bak seg. Undervurder ikke markedsdynamikken av en slik beskjed!

Og så en viktig ting til slutt: Husk at politikk nytter. Det er mulig å forbedre verden. Vi kan løse selv de mest komplekse problemer. Hullet i ozonlaget var i sin tid et stort og gravalvorlig internasjonalt problem. Nå er det borte. Løst.

Så det er verdt å arbeide for å begrense skadene av klimaendringene. Det er optimistene som skal arve jorden.

PS. I en av sine siste blogger er også den pessimistiske Brad Plumer fra innledningen, noe mer positiv. Bloggen heter Why it’s still not “game over” for global warming.