Jorda blir varmere. Ingen som har vært i Norge denne vinteren kan tvile på at vi merker konsekvensene av klimaendringene. På Haiti og Filippinene mister ikke bare mennesker hjemmene sine i ekstremværet, de mister livet. Ingenting haster mer enn å løse klimaproblemet.

Donald Trump har blitt president i USA i de mest kritiske årene av klimainnsatsen. Skal vi lykkes med å bremse klimaendringene må verdens klimagassutslipp reduseres, i løpet av de nærmeste årene før 2020 må utslippskurven snus. USA er verdens nest største utslippsland, med 16 prosent av de globale utslippene. Med Trump som president, kan utslippene øke dramatisk.

Trump vil trekke USA ut av Parisavtalen og avvikle USAs nasjonale klimapolitikk. Han vil avvikle klimatiltak gjennomført av Obama, reversere regulering av utslipp, stanse støtte til utbygging av fornybar energi og forfordele kullkraft. Utover det har ikke Trump noen klimaplan, annet enn å øke klimagassutslippene. Han utnevner klimaskeptikere til sentrale posisjoner, også på miljø- og energifeltet. Trump og det republikanske partiet er nå i en posisjon hvor de kan demontere hele miljø- og klimaregimet som har blitt bygd over de siste tiårene.

Og dette skjer i en situasjon der klimagassutslipp på dagens nivå er dramatisk nok. Hvis målene i Parisavtalen skal nås, må verdens klimagassutslipp kuttes med mellom nærmere 95 prosent innen 2050. Det haster med å komme i gang! Og med Trump ved roret er det viktigere enn noen gang at enkeltland anerkjenner at hvert land har et stort ansvar. Hvert land må gå foran og viser hvordan nasjonale utslipp kan kuttes, finner nye klimaløsninger og omstille seg og sitt næringsliv til nullutslippssamfunnet.

Framtidens velferd avgjøres av om vi lykkes i å redusere klimagassutslippene og begrense klimaendringene. Stilt overfor så epokegjørende valg, trenger vi politikere som evner å gå inn i sin tid og ta ansvar. Også når det er upopulært. Hvert parti, hver politiker må anerkjenne at klimaendringene er vår tids største utfordring og det er nå jobben må gjøres.

Norge faller på internasjonale klimarangeringer. I høst ble det nesten regjeringskrise på grunn av en ubetydelig økning i bensinavgiften. Erna Solberg lovet oss at hun skulle forsterke klimaforliket, men utslippene i hennes regjeringstid øker.

Norge har sammen med Spania størst vekst i CO₂-utslipp i Europa. Vekst, ikke reduksjon! Danmark har kuttet sine utslipp, Sverige har kuttet sine utslipp, Finland har kuttet sine utslipp. Tyskland har kuttet sine utslipp med hele 253 millioner tonn. Men norske utslipp øker, etter at den rødgrønne regjeringen lyktes med å snu utslippskurven.

La meg være helt klar, Erna Solberg er ingen Trump i klimapolitikken. Mange land er enda verre enn oss. Men det er grunn til å minne om likhetene mellom norsk og amerikansk klimapolitikk.

Vi er begge to rike land som ikke evner å kutte i egne utslipp.

Vi er begge land med klimaskeptikere i regjering.

Og fjorårets statsbudsjett er nok et eksempel på det sørgeligste faktum i norsk politikk:
Heller ikke regjeringen Solberg har en plan for hvordan norske utslipp faktisk skal kuttes.

Vi må gjenreise visjonene i norsk klimapolitikk. Vi kan bare lykkes med å begrense klimaendringene  hvis hvert land går foran og tar ansvar. Og Norge kan bidra så mye mer. Ikke bare fordi vi har alle muligheter til det og et historisk ansvar, men fordi det vil sikre vår velferd dette århundret. Å kutte klimagassutslipp er å omstille oss til en nullutslippssamfunn og sikre vår egen konkurransekraft. Regjeringens eget konkurransekraftutvalg slår fast at klimatiltak vil lønne seg.

Da Oslo fikk et nytt politisk flertall etter valget i 2015, laget SV, Ap og MDG en plan for å kutte klimautslippene i hovedstaden. Innen 14 år skal Oslo være utslippsfri. Oslo har bestemt seg for å gå foran, og gjøre sin del av jobben for at målene i Parisavtalen nås. Oslos ambisiøse klimapolitikk får oppmerksomhet også utenfor Norges grenser. Det rødgrønne byrådet i Oslo er alt regjeringen Solberg ikke er.

Det byrådet i Oslo har forstått er at klimapolitikk ikke er en politisk enkeltsak på linje med alle andre. Det er ikke med klimasaken slik som med andre saker, at man kan satse litt mer det ene året enn det andre, og kanskje ta et hvileskjær og komme sterkere tilbake i neste budsjett eller neste forhandlingsrunde. Framover må hvert eneste statsbudsjett være et klimabudsjett.

Stortingsvalget i 2017 må bli et klimavalg. Vi har ikke tid til at Erna Solberg og Vidar Helgesen lunter rundt bakerst i hovedfeltet, når verden desperat trenger land som våger å gå foran. Som tør å si nei til oljeindustrien, men ja til fornybar energi. Som tør å se for seg at vi skal kunne reise med lyntog i Norge, og som ønsker et godt kollektivtilbud. Som gjør det enkelt for folk flest å leve miljøvennlig.

For spørsmålet vi politikere vil bli stilt av generasjonene etter oss, er like enkelt som det er brutalt: Gjorde du virkelig alt du kunne for å hindre klimaendringene?

Jeg vil at vi skal kunne svare ja på det spørsmålet.