IEAs skrekkbilde: Brå klimakutt og oljekollaps i 2030

Drastiske klimakutt midt på tyvetallet kan lede til et massivt sjokk med dramatisk bortfall av etterspørsel etter olje rundt 2030 – akkurat når olje fra Lofoten og Barentshavet kan være klar for markedet.

2 kommentarer
IEAs World Energy Outlook beskriver forbindelsen mellom klima og olje. Det er på tide at statsminister Erna Solberg legger mer vekt på klimarisiko når petroleumspolitikken utformes.
IEAs World Energy Outlook beskriver forbindelsen mellom klima og olje. Det er på tide at statsminister Erna Solberg legger mer vekt på klimarisiko når petroleumspolitikken utformes.Foto: Kilian Munch, Norsk olje og gass cba

2016-utgaven av IEAs World Energy Outlook er kommet og studeres nå av energi- og klimafolk i selskaper, organisasjoner, avisredaksjoner og myndighetsorganer over hele verden. Linken mellom klima og energi er åpenbar – slik dekningen for eksempel i Aftenposten onsdag viste.

IEAs World Energy Outlook inneholder store mengder tall og data, og beskriver svært mange forhold på klima- og energifeltet. I denne bloggen har jeg plukket frem noen avsnitt som beskriver det jeg oppfatter som et skrekkscenario for Norge og andre oljeland; en «uordnet» overgang mot lavutslipp.

Den riktig store trusselen for Norge ligger i en situasjon der oljeselskaper og oljeland investerer i tro på at etterspørselen vil fortsette å øke i vant takt, slik IEAs hovedscenario «New Policy Scenario» legger opp til. Så, midt på tyvetallet, blir trusselen om dramatiske klimaendringer så sterk at det trigger politikk som gir en stupbratt overgang mot forløpet togradersmålet forutsetter. Denne situasjonen kan også tenkes å inntreffe hvis oljeindustrien ikke tar inn over seg betydningen annonsert klimapolitikk vil ha før i øyeblikket etterspørselen begynner å falle, skriver IEA.

Se grafen under. De stiplede strekene viser etterspørselsbanene i New Policy Scenarioet og i tograderscenarioet (450-scenarioet), mens den gule streken viser det IEA kaller «Disjointed Transition Case», en «uordnet» overgang.

skrekkgrafen

Et massivt sjokk

I tråd med denne beregningen ville det inntreffe et «massivt sjokk» – nedgang i etterspørselen på omkring 20 millioner fat om dagen over en femårsperiode (20 millioner fat om dagen tilsvarer i grove termer nesten all olje Russland og Saudi-Arabia nå produserer). Dette vil gi et stort tilbudsoverskudd og et skarpt fall i prisene. I et slikt bilde forutser IEA at en del prosjekter iverksatt mellom 2015 og 2030, basert på prisforventninger i tråd med New Policy Scenario, ikke vil tjene inn pengene som er investert. Investeringer for 380 milliarder dollar vil være tapt. IEA skriver at perioden som vil følge et slikt tilbudsoverskudd vil være svært destabiliserende for selskaper og land som er avhengige av inntekter fra hydrokarboner.

Dette vil være et meget dystert bilde for Norge: Eventuell olje fra nye funn i Lofoten og Barentshavet vil være klar til å selges i det øyeblikket markedet raser rammen.

Er dette sannsynlig?

Tja. Det er kanskje ikke det mest sannsynlige scenariet, men likevel innenfor mulighetsrommet. Mange oljeselskap og oljeland håper å sikre inntekter så lenge det er noe å hente og kan derfor tenkes å gjøre store investeringer tidlig på tyvetallet. Slik tenkes det i hvert fall i Norge, det gjelder å «få opp» oljen i Lofoten og Barentshavet før det er for sent.

Dramatiske klimahendelser som viser alvoret og gir nærmest panikkartet handling kan vi ikke se bort fra. Samtidig kan også teknologiske endringer gjøre det langt enklere å stramme til politikken.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Klimarisiko må analyseres grundigere

Det er uansett et opplagt behov for mye grundigere og dyptgripende analyser av klimarisiko når den norske petroleumspolitikken skal videreutvikles. En klimariktig oljepolitikk handler ikke om å skru av lønnsomme felt, men å være tilstrekkelig varsom med tanke på nye store investeringer. Stikkordet er statens risiko. Politikerne har «outsourcet» alle investeringsbeslutninger til selskapene, selv om staten er den største investoren. Staten står også sist i køen når investeringene skal tilbakebetales. Tjener ikke selskapene penger, blir det ingen skatteinntekter.

Norske politikere – og oljebransjen – har vegret seg for å akseptere at det er betydelig etterspørselsrisiko knyttet til både olje og gass. Jo strammere klimapolitikk, jo mindre etterspørsel etter fossil energi. IEA synliggjør sammenhengene på en instruktiv måte, også ved å vise forskjellen mellom sitt tradisjonelle tograderscenario (med 50% sjanse) og et «well below two degrees» scenario med (med 66% sjanse) i et strammere karbonbudsjett. Kjetil Alstadheims kommentar i DN gir et godt bilde av hva Paris-avtalens mål betyr.

Se også grafen under. Den viser forskjellen på ulike karbonbudsjetter: 1,5 grad – og 2 grader med henholdsvis 66% og 50% sjanse til å oppfylles.

karbonbudsjettene

I norsk politisk kontekst er det diskusjonen om nye felter i Lofoten og Barentshavet som er interessant. Eventuell olje etter storutbygginger i Lofoten og Barentshavet vil først kunne komme på markedet omkring 2030, og hva slags verden står vi i da?

Oljen blir mindre verdt hvis klimapolitikken lykkes

I IEAs tograderscenario (med 50% sjanse) så «peaker» oljeetterspørselen rundt 2020, men det er fra 2030 at det virkelig setter inn. Da faller behovet årlig med omkring 1 million fat om dagen. Selv i en slik situasjon vil det trenges nye oljefunn, men selvsagt mye mindre enn i en verden der etterspørselen vokser.

IEAs tograderscenario beskriver en «ordnet overgang» til lavutslippssamfunnet. Det oppfattes ikke av IEA som en veldig stor trussel mot Norge eller andre oljeland. Verdiene vil riktignok falle, men det er håndterbart.

Den følgende grafen viser etterspørsel og oljepris i tre IEA-scenarioer: Gapet mellom den blå (New Policy Scenario) og den grønne (tograderscenariet) er den interessante. Den viser hvordan all olje blir mindre verdt hvis klimapolitikken lykkes.

oljepriser-i-ulike-scenarier

For å sikre nok olje til etterspørselen i New Policy Scenario sier IEA at det kreves investeringer for 11.000 milliarder dollar for å for å utvinne 580 milliarder oljefat frem til 2040. I tråd med etterspørselen i tograderscenariet kreves det investeringer for 6.800 milliarder dollar for å utvikle 390 milliarder fat. Begge deler tar hensyn til redusert produksjon i eksisterende felt. Det er altså ikke slik at det blir slutt på oljeinvesteringer i et togradersscenario, men det frigjøres en stor mengde kapital som kan brukes til mer samfunnsnyttige ting.

Bli abonnent!

2 kommentarer

  1. Karen Sund

    Karen Sund

    Kanskje vi skal begynne å tenke på et par strategiske valg for fremtiden.
    1) Når oljeforbruket begynner å falle, hvilke land «fortjener» å produsere? Blir det en plikt som noen må (dyrt), eller blir det en berikelse for land (selv med lavere priser og kanskje mer rettferdig at andre land står for tur?
    2) Nye felt kan godt ha lavere utslipp enn gamle, særlig de i haleproduksjon. Lenge har vi ønsket å øke utvinningsgrad, men det gir mer utslipp. Hvordan veie disse opp mot hverandre i 2030?

    Svar
    • Anders Bjartnes

      Anders Bjartnes

      Interessante spørsmål, Karen. Jeg har ikke noe tro på et system der retten til å produsere olje reguleres. Hvordan skulle det i så fall sett ut? En FN-organisasjon som fremforhandler kvoter? Nei, det tror jeg verken er realistisk eller ønskelig. Utslipp fra produksjon blir sikkert viktigere, men det er jo så langt ingen merverdi i å være «ren». Kanskje det etter hvert kommer et system som likner på opprinnelsesgarantiene for strøm, slik at forbrukere kan velge vekk den mest møkkete oljen?

      Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima