«Hvorfor gjorde dere så lite når dere visste så mye?»

Klimaendringene har de siste to ukene vært i sentrum av globalt diplomati. Statsledere, diplomater og ministre var samlet i Bonn, Tyskland, for den siste årlige runden av FNs klimaforhandlinger.

COP23 kom ikke med noen revolusjonerende resultater, hva vil den neste generasjonen tenke om oss?COP23 - Klima-Kohle-Demo Bonn am 04.11.2017 - © Markus Feger, DüsseldorfKlima schützen - Kohle stoppen! Follow cbn

COP23, den andre konferansen siden Paris-avtalen ble skrevet i 2015, var de første forhandlingene siden president Donald Trump kunngjorde sin intensjon tidligere i år om å trekke USA ut av Paris-avtalen. Dette har gitt Kina en mulighet til å påta seg en større rolle i forhandlingene. Det var også den første COP’en hvor en liten øystat var vertskap. Opprinnelig skulle møtet avholdes på stillehavsøyen Fiji, men grunnet syklonen Winston som tok 44 menneskeliv og rev med seg over 40.000 husstander i fjor, ble konferansen flyttet til Bonn.

En stor nyhet kom allerede første uken da Syria kunngjorde deres støtte til Paris-avtalen.

Det var ingen store forventninger til årets forhandlinger. COP23 var ment å være mer teknisk av natur, så selv om forhandlingene gikk nesten en dag over tiden er det ikke overraskende at resultatet ikke er mer revolusjonerende. Utfasing av kull sto høyt på agendaen, sammen med et push fra lavinntektsland om å sette i verk tiltak før Paris-avtalens inntreden i 2020. En handlingsplan for å sikre likestilling i kampen mot klimaendringer og et partnerskap om renere hav er likevel to historiske gjennombrudd fra COP23.

En stor nyhet kom allerede første uken da Syria kunngjorde deres støtte til Paris-avtalen. USA er dermed det eneste landet som ikke er enige i at klimaendringene er et globalt problem som trenger samarbeid og regelverk. Det rår derfor stor uenighet rundt USAs deltagelse og mulighet til å forhandle som en ikke-part i avtalen. Til tross for Trump sitt fravær i klimakampen står 1200 amerikanske stater, byer og selskaper sammen i kampanjen «We are still in» for å vise verden deres støtte til Paris-avtalen, foreløpig uten en egen stemme i forhandlingene.

øystatene blant de mest utsatte nasjonene for global oppvarming, men de minste bidragsyterne

Etter en intens uke som observatør og delegat, er spørsmålene mange og inntrykkene flere. Den ene talen etter den andre avholdt i de store formelle forhandlingssalene skildret med innlevelse hvordan øystater og lavinntektsland trues av klimaendringene, den siste mer følelsesladd enn den første. Disse landene lever allerede med virkeligheten! Fra stigende havnivå til tap av ferskvann er øystatene blant de mest utsatte nasjonene for global oppvarming, men de minste bidragsyterne.

Klimaendringene vil sannsynligvis føre til at globale havnivåer stiger med en til tre meter innen utgangen av århundret. Den globale oppvarmingen smelter polene og øker frekvensen av voldsomme stormer som truer lavtliggende kystsamfunn, også her i Norge. Forskjellen er at vi er rike og har flere muligheter for omstilling. Sinnet og fortvilelsen blir derfor større når den politiske viljen for endring ikke er tilstrekkelig eller i stor grad fraværende. Mens vi her hjemme diskuterer vi hvor mye penger vi kan tjene på ødeleggende aktiviteter og hvor mange nye oljefelt vi skal åpne, taler statsministeren av Antigua og Barbuda om at «det som gjør dere rike i Norge bidrar til å øke vår sårbarhet».

Samtaler med ordførere fra Zimbabwe og ministre fra India og Indonesia utfordrer likefullt og setter ting i perspektiv. Vi lever svært godt i Norge. Ja, det er vanskelig å ta inn over seg at våre vaner, levesett og livskvalitet som vi tar for gitt frarøver andre mennesker trygghet eller muligheten til å livnære seg. Mennesker i disse utsatte landene lever med en vissheten om at på et tidspunkt vil livet bli snudd på hode. Det er uvissheten om når katastrofen inntreffer som er vanskeligst å leve med og uskylden til disse landenes bidrag som er provoserende, for å si det mildt.

«Hvorfor gjorde dere så lite når dere visste så mye?» er spørsmålet generasjonene etter oss kommer til å kreve svar på.

Vi evner ikke å se hvilken verden vi overleverer til kommende generasjoner, selv om bilder og historier ruller nedover Facebook-feeden vår, daglig. Bilder av nedbrente og avhuggede skoger, havområder fulle av plast, utrydningstruede arter, utarmede innsjøer og sletter, oppbrukte ressurser, krig og konflikt, forgiftede elver og oversvømte lokalsamfunn.

De fleste velstående landene er i prinsippet enige om at de skal øke innsatsen, men detaljene om hvordan man gjør det er blitt lagt ned i de sakte byråkratiske prosessene i FN-forhandlingene. Jeg sitter likevel igjen med en slags naiv følelse av at verden står stille. Hvorfor blir det gjort så lite? Det var bare på den siste dagen i forhandlingene at det ble satt ned en ekspertgruppe for formelt å inkludere spørsmålet om å hjelpe sårbare land med umiddelbare behov, kjent som «tap og skade» i FN-systemet. Dette vil bli ett av hovedtemaene i det videre arbeidet før neste års klimatoppmøte, COP24, i Katawice, Polen. I mellomtiden vil livet gå sin gang her hjemme som andre steder, maskinene vil gå for fullt, slik de alltid gjør, uten at mange tenker noe særlig over det. Men som 12-åringen Timoci Naulusala fra Fiji poengterte, «det handler ikke om hvordan, hvem eller hvor, det handler om hva du som enkeltmenneske kan gjøre».

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima