Hva feiler norsk miljøteknologi?

TEKNOLOGIBOMMEN: Norge sitter i førersetet i utviklingen av ny miljøteknologi. Likevel lykkes vi sjelden med å sette den i produksjon. Hvorfor?

Norges eneste produsent av vindturbiner er i ferd med å gå overende. Blaaster Wind Technologies har utviklet en av verdens mest effektive vindturbiner. Likevel får de ikke støtte til å starte produksjon. Blaaster kan dermed føye seg inn i rekken av teknologiselskaper som har mislykkes med å kommersialisere ny miljøteknologi her til lands. Turbinprodusenten ScanWind ble solgt ut av landet, biodieselselskapet Uniol gikk i praksis konkurs og batteriprodusenten Miljøbil Grenland måtte gi opp ambisjonene om å starte serieproduksjon. Hvorfor lykkes ikke norske miljøteknologiselskaper med å komme ut på markedet?

Markedssvikt? Etterspørselen etter vindturbiner, solceller og batterier har aldri vært større. Tyske Siemens og danske Vestas leverer turbiner til hele verden, solcellemarkedet vokser med 20 prosent bare i år, og salget av bilbatterier øker år for år. Teknologien norske selskaper sitter på er ikke dårligere enn hva konkurrentene stiller opp med. Snarere tvert imot. Blaaster sin nye vindturbin er av de mest effektive på markedet. Miljøbil Grenland har levert batteriteknologi til EUs 7. rammeprogram. Uniol kunne produsere biodiesel av alger. Men skrittet fra utvikling til produksjon virker uoverkommelig her til lands. Slik eksisterer det en Catch22-situasjon i norsk teknologipolitikk. Uten støtte til å komme i produksjon får Blaaster ingen vindkraftkontrakter. Og uten vindkraftkontrakter får de heller ingen produksjon. Norge blir sittende igjen som svarteper. Blir Blaaster solgt ut av landet går Norge igjen glipp av en mulighet til å ta del i det voksende turbinmarkedet.

I Tyskland arbeider det i dag flere mennesker innen fornybar energi enn det gjør i norsk oljesektor. Hvorfor er det så vanskelig å få til noe tilsvarende her hjemme? Skal vi tro Høyres miljøpolitiske talsperson Nikolai Astrup, skyldes det at norske teknologibedrifter ikke er konkurransedyktige nok. I Dagsnytt 18 den 4. august sa han at Norge ikke kan etablere støtteordninger «som kanskje koster titalls milliarder kroner for at et selskap som tilfeldigvis er basert i Norge skal lykkes med sin teknologi». Sitatet sier mye om hvor lite Astrup og mange andre norske politikere forstår av teknologigründernes frustrasjon. Om det ikke er et mål å utvikle norsk industriproduksjon av norsk teknologi, hva er da hensikten med å gi millioner i forskningsstøtte til de samme bedriftene? Det er jo fordi de er basert i Norge, at de får slik støtte. Om det var omvendt, kunne vi like gjerne gitt forskningsstøtte til selskaper i utlandet. Det ville gitt lite mening. At det vil koste det offentlige titalls milliarder kroner å få miljøteknologien i produksjon, får stå for Astrups egen regning.

Hva er galt? Norsk teknologipolitikk er i stor grad orientert etter hva innovasjonsforskerne vil kalle en gjennombruddsstrategi. Dette til forskjell fra en strategi som legger opp til trinnvis utvikling av ny teknologi ved å sette teknologien i bruk. Forskjellene på de to strategiene kan illustreres i hvordan Danmark og USA la opp sin tidlige vindkraftutvikling. USA vektla å skape radikale nye designer som de mente var nødvendig for å bli konkurransedyktige i framtiden. Man avventet det store teknologiske gjennombruddet. Men strategien var mislykket. I stedet var det Danmark som ble internasjonalt ledende på vindkraft, gjennom en strategi for inkrementell utvikling og bruk av vindkraft. I dag leverer Danmark turbiner til hele verden.

Forskning alene er med andre ord ikke nok. Ny teknologi må også komme i bruk, før den kan utfordre etablerte teknologier. Danmark har skapt et hjemmemarked for turbiner, der teknologien kan utvikle seg gjennom å bli utsatt for konkurransemekanismer, prøving og feiling. Offentlig involvering er et kjennetegn ved målrettet teknologiutvikling og radikale innovasjonsprosesser, mener seniorforsker Keith Smith ved London Imperial College. Skal ny teknologi klare seg i møte med etablerte teknologier, er det behov for å utvikle såkalte brobyggingsmarkeder der teknologien kan vokse og bli konkurransedyktig. Dette er noe annet enn pilotanlegg for testing av teknologi. Det er flere måter å etablere slike markeder på. Det kan gis skattefordeler, slik det er gjort for elbiler i Norge, eller det kan gis økonomiske incentiver gjennom ekstra støtte til vindparker som tar i bruk ny teknologi. Det som kjennetegner norsk teknologipolitikk, er at vi mangler slike incentiver i energisektoren. I Dagens Næringsliv 30. juli sier Sintef-forsker John O. Tande at «det er liten kontakt mellom næringspolitikken og energipolitikken i Norge, med unntak av olje- og gassektoren». Det er jeg enig i.

Misforståelse: I Dagsnytt 18 den 4. august ga Høyres Nikolai Astrup uttrykk for at det grønne sertifikatmarkedet var ment å legge til rette for norsk miljøteknologi. Det er en misforståelse. Sertifikatmarkedet er først og fremst utviklet for å øke energiproduksjonen. Grønne sertifikater favoriserer billig, lett tilgjengelig teknologi, som småskala vannkraft, foran ny teknologi som offshore vindkraft. Skal Norge lykkes med å etablere nye industriarbeidsplasser innen fornybar teknologi, må bedrifter som Blaaster få mulighet til å bygge opp produksjon hjemme, skape seg stordriftsfordeler og gjennom det kontaktpunkt med andre norske teknologibedrifter. Slik kan vi skape et konkurransekraftig teknologimiljø, som siden kan utfordre verdensmarkedet. Norge har mange bedrifter som kan levere utstyr og teknologi til slike anlegg. Det gjelder fundamenter, transformatorer, kabler, motorer, hydraulikk og turbiner.

Utfordringen går derfor til statsminister Erna Solberg. Vil hun la Blaaster gå overende slik Jens Stoltenberg lot Uniol gjøre det i 2009, eller er Høyre-FrP-regjeringen villig til å ta nye grep for at norsk miljøteknologi skal lykkes også på markedet?

Fortellingen om hva som skjedde med Uniol, ScanWind og Miljøbil Grenland kan du lese mer om i boken Drivhuseffekten – Klimapolitikken som forsvant.