Det er vel verdt å bruke fem minutter på å lese talen Sætre holdt. Den vakte oppsikt i omgivelser der forbløffende mange tror klima er noe vrøvl som kryptokommunister i vannmelon-forkledning holder på med; grønne utenpå, røde inni.

Statoils ledelse har aldri stilt spørsmål ved klimavitenskapen, og det er bra at Sætre er så tydelig.

«Statoil acknowledges the scientific consensus on human-induced climate change.We embrace the need to meet the 2 degree scenario.And we support the efforts of the United Nations to agree on necessary action.»

Utenfor den fossile energisektorens boble, er dette et rimelig ukontroversielt utsagn. Det er det samme som sies av statsledere i de aller fleste land, av ansvarlige næringslivsledere, akademikere og ledere i internasjonale organisasjoner. Eldar Sætre slutter seg med andre ord til noe vi kan oppfatte som et slags bredt, internasjonalt konsensus.

Men Statoil varsler ingen endringer i strategien. Statoil vil være et klimariktig selskap innenfor sin nåværende forretningsmodell, altså redusere klimautslipp i produksjon av olje og gass – for eksempel gjennom forsert innsats mot «flaring»/fakling av gass. I tillegg til å være en betydelig utslippskilde, er «flaring» en forferdelig sløsing med ressurser.

Sætre uttrykker også støtte til karbonprising – en pris på CO₂. Dette er et rasjonelt ståsted fra et oljeselskaps side. Karbonprising er i oljeselskapenes egeninteresse fordi CO₂-prising hjelper gass i konkurransen mot kull i kraftsektoren. I kraftsektoren øker karbonprising gassens konkurransekraft og kan utvide markedet når effektivisering og konvertering reduserer gassbehovet i andre sektorer. 5 euro tonnet er for lite, men en karbonpris på 20-30 euro gjør ganske mye forskjell – selvsagt avhengig av råvareprisene på henholdsvis gass og kull.

I oppstrøms olje- og gassproduksjon er heller ikke CO₂-prising noen trussel. Karbonprising hjelper frem utslippsreduserende teknologi, men er egentlig ingen stor kostnadsfaktor. Som Sætre sier har ikke en karbonpris som i Norge – nå på omkring 65 dollar tonnet – skremt noen vekk. At oljeselskaper «legger inn» en CO₂-pris på for eksempel 50 dollar i sine kalkyler kan ha en viss betydning, men er ingen veldig stor faktor i rangering av prosjekter.

Den virkelige klimatrusselen mot oljeselskaper som Statoil er de mulige virkningene på etterspørselen etter olje og gass som en vellykket klimapolitikk vil ha. Det er effektene på etterspørselen – og dermed på pris og lønnsomhet – som er den egentlige utfordringen. Dette berørte ikke Eldar Sætre i sin Houston-tale.

Det er her risikoen for «asset stranding» i lys av klimapolitikk og energiomstilling ligger – slik for eksempel HSBC påpeker i en analyse som nylig ble sluppet.

Derfor må Statoil og Sætre regne med å bli vurdert ut fra hvordan selskapet prioriterer sine investeringer. Hva Statoil gjør, er en bedre pekepinn enn hva de sier. «Follow the money» er aldri feil. Droppes vidløftige planer i Arktis? Skrinlegges oljesand-aktivitetene for godt?

Og snart er det på tide at Eldar Sætre svarer på neste spørsmål i rekken: Hvordan skal Statoil skape lønnsom vekst i en verden som lykkes med klimapolitikken? Er det mulig uten å satse tungt i sektorer som ikke er en del av dagens forretningsmodell, for eksempel fornybar energi?