Velkommen til det norske energiteatret!

Null vekst i markedet for solceller og vindturbiner, og negative utslipp i neste generasjon. Det er grunnlaget for den norske energiforståelsen som hvert år iscenesettes på Statoils høstkonferanse.

Hvert år samles alle som betyr noe i energi-Norge til høstkonferanse i Det norske teatret, i regi av Statoil og Olje- og energidepartementet. Og hvert år blir komedien fullbrakt med selvbedrag, selvmotsigelser og naivitet i en grad som grenser mot den perfekte tragedie, både for klima og for norsk økonomi.

Statsminister Erna Solberg åpnet ballet, med tydelig presisering av Norges sterke forpliktelse til togradersmålet. Solberg skal ha ros for at hun tør påpeke at olje- og gassnæringen neppe blir like lønnsom i framtiden, og for sin klare avvisning av gjentatte krav om støtte til en kriserammet fossilnæring. Men hun hopper bukk over fundamental matematikk når hun i likhet med Statoils Eldar Sætre slår fast uten noen tvil at forbruket av olje og gass vil forbli høyt i framtiden, også i et tograders scenario.

For å holde oss under to grader, må framtidige, akkumulerte, energirelaterte utslipp av CO₂ holdes innenfor et budsjett på 800 gigatonn. I 2014 var utslippene ut på ca 32 gigatonn. Det betyr at budsjettet er brukt opp i 2040, om utslippene flater ut på fjorårets nivå. Forpliktelsene som ligger til grunn for Paris-møtet vil dessverre ikke gi oss noe pusterom. Tvert imot, utslippene stiger, men heldigvis i et lavere tempo.

Rask vekst i kull i land som India, Thailand, Filippinene og Indonesia gir oss dermed to muligheter til å holde oss innenfor karbonbudsjettet.

Det beste alternativet, en eksplosiv utvikling i fornybar energi og utslippsfri transport, har få tilhengere i det norske energiteatret, kanskje fordi nettopp tallene fra Det internasjonale energibyrået IEA gjør det vanskelig å tro på. Hvert år legger IEA fram sitt 450-scenario og sitt «current policy scenerio». Og selv etter flere år med formidabel vekst i sol og vind, legger IEA fortsatt null vekst til grunn i scenariene sine. Men likevel får IEA publikum til å TRO at de legger en vekst til grunn.

La oss ta 450-scenariet. Ifølge IEA skal vi ha 1519 GW total installert solenergi og 1908 GW vindkraft i 2040. Det høres ut som en kraftig vekst, siden dagens nivå er ca 230 GW sol, og ca 700 GW vindkraft. Solceller vil med en slik utvikling vokse fra 1 til 7 prosent av global strømproduksjon. Men enkel matematikk viser IEA her forutsetter at markedet for solceller og vindkraft begge skal ligge flatt på henholdsvis 50 GW per år for sol, og 60 GW per år for vind, helt fram til 2040.

Kilde: IEA World Energy Outlook 2015, s. 587.
Kilde: IEA World Energy Outlook 2015, s. 587.

Det er omtrent det samme nivået som i dag. Vindkraft passerte 50 GW i 2014, mens sol forventes å lande på ca 55 GW i 2015. Med andre ord, null vekst i markedet for solceller og vindturbiner de neste 25 årene. Det er nærmest utenkelig. Sol har vokst eksplosivt de siste årene. Halvparten av alle solceller i drift, er installert de siste tre årene. Prisene faller fortsatt, og sol og vind erobrer stadig nye markeder. Markedskreftene tar gradvis over for politikken som drivkraft. Det hører med til historien at IEA knapt har vurdert om elbiler kan spise markedsandeler fra olje i transportsektoren, til tross for at batteriprisen faller raskt med økende elbilvolumer.

Mens IEAs konsekvente undervurdering av fornybar energi nærmest har blitt et globalt diskusjonstema, velger den norske regjeringen å presentere IEAs tall som fasiten. Gjentatte forsøk på å påpeke den logiske bristen, møtes med skuldertrekk fra Tord Lien og hans byråkrater.

Kilde: Cicero
Kilde: Cicero

Alternativet de fleste klynger seg til, er muligheten for at neste generasjon har negative utslipp. Man aksepterer at karbonbudsjettet for hele århundret brukes opp på et par tiår, og antar at våre etterkommere finner en enkel metode for å hente CO₂ tilbake fra atmosfæren. Som illustrasjonen fra Cicero viser, må de netto negative utslipp i verste fall være i samme størrelsesorden som kullkraft er i dag, rundt 10 Gt CO₂. Karbonopptak er mulig, men får trolig nok med å kompensere for landbruksutslipp, som neppe kan falle mye når en voksende befolknings skal mettes. Selvfølgelig bør vi tilstrebe karbonnegative løsninger, men det grenser mot uetisk å skyve problemet over på neste generasjon i en slik utstrekning.