Spørsmålet om EU slipper gassen, kan leses både bokstavelig og billedlig. EU-toppene har blitt enige om 2030-mål på energi og klima som reduserer importbehovet for gass. Samtidig legger EU en lettere fot på gasspedalen for fornybar energi og energieffektivisering. Den norske regjeringen fikk ikke gjennomslag for sitt ønske om å redusere klimapolitikken til ett mål: Reduserte utslipp. Men det går nok likevel et lettelsens sukk i den norske gasslobbyen over at målene for fornybar energi og energieffektivisering ble 27 prosent, og ikke 30. Det er ikke underlig at Regjeringen ser på fornybar energi og energieffektivisering som en trussel mot kortsiktige økonomiske interesser. Tall fra Europakommisjonen viser at 27 prosent økt energieffektivitet gir 12 prosent reduksjon i EUs gassimport i 2030. Med 30 prosent økt energieffektivitet ville fallet blitt 22 prosent.

I debatten om gassens rolle som klimaløsning, framheves det at gassen har halvparten av kullets CO₂-utslipp. Derfor er det utvilsomt ønskelig at gass erstatter kull. Bekymringsrynkene har blitt dype av nedgang i gasskraft i vårt viktigste marked Tyskland, til tross for landets grønne Energiewende. Men fokuset tilslører to viktige trekk i energimarkedet. For det første har gass alltid vært dyrere enn kull, og gasskraftens rolle har vært å dekke toppen i kraftforbruk midt på dagen. Dette markedet er overtatt av sol, og dette har gitt betydelig utslippskutt. Fra fossil til fornybar i døgnets mest hektiske timer. Samtidig har sol i kombinasjon med vindkraft erstattet hele nedgangen i atomkraft, og gir nå også reduksjon i kull, etter en mindre økning i 2012 og 2013.

For det andre har gasskraft aldri vært det viktigste markedet for gass. Det største markedet har alltid vært bygninger, der gass brukes til varme og matlaging. I dette markedet er ikke gassen noen lavkarbonløsning, den er rett og slett en stor del av landenes klimagassutslipp, og «konkurrerer» først og fremst med energieffektivisering, som har null utslipp, null naturødeleggelse og gir lavere energikostnader for folk flest.

Den største trusselen mot gasseksporten er derfor fornuftige bygningsstandarder, og virkemidler som gir gamle hus et sårt tiltrengt kvalitetsløft. Det var nok derfor Tord Lien i Brussel den 25.september advarte mot et mål om 30 prosent energieffektivisering, begrunnet med at målet «skaper bekymring om hvorvidt EU ønsker effektive marked, og dermed gjør gassinvesteringer mindre attraktive». Figuren fra tankesmien Agora viser at det tyske gassforbruket kan synke med 20 prosent til 2030, selv med en høy kvotepris som gir mer gasskraft på bekostning av kull. Presentasjonen gir en nyttig oversikt over det tyske energiemarkedet.

Både statsminister Erna Solberg og europaminister Vidar Helgesen har argumentert for at Norge, nærmest som en ensom svale, kun er opptatt av klima(!). Derfor arbeider vi for kun ett mål, nemlig reduserte utslipp. EU derimot, er tydeligvis opptatt av noe annet, siden de «svekker klimapolitikken med å ha flere mål, som griper inn i hverandre».

Energisikkerhet og marked

Forklaringen på EUs politikk er todelt. Energisikkerhet står sentralt, og gassen er i så måte utfordrende, siden Putin kan lamme oppvarmingen i millioner av hjem på en kald vinterdag. Olje og kull er enklere, siden dette er bulkvarer som kommer med skip fra hvor som helst i verden. En generell satsing på gass vil øke eksponeringen mot Russland, siden landets leveranser er for store til å erstattes av andre. Men forsyningssikkerhet er en ting, marked noe annet. Russland har ikke råd til å la være å selge gass, og EU kommer ikke til å stenge Russland ute. I stedet bygger de opp alternativer, effektiviserer, og reduserer avhengigheten og forbruket. Og da faller prisene. Et norsk drømmescenario der Norge skal tjene godt på å erstatte russiske forsyninger er usannsynlig.

Det klimapolitiske rasjonalet for tre mål er imidlertid enda sterkere. Å ha kun ett mål, reduserte utslipp, og gjerne oppnå dette med en mest mulig universell CO₂-pris, gir i teorien de billigste kuttene, målt i kroner per tonn redusert her og nå. Dette har alltid vært norske økonomers enkle svar. Men analysen glemmer at målet med klimapolitikken er å stoppe farlige klimaendringer. EUs Energy Roadmap 2050, operasjonaliserer dette målet: 95 prosent utslippsreduksjon i kraft og veitransport, 40 prosent kutt i bygg.

Kriteriet for kostnadseffektivitet blir dermed: Hvordan kommer vi billigst mulig til nær null utslipp? La oss ta en enkel modell: Hvis du har 10 kullkraftverk, og skal halvere utslipp i 2030, for så å komme til null utslipp i 2050, hva gjør du?

A) Skifter ut halvparten av kullkraftverkene med fornybar først, og den andre halvparten etterpå. Eller

B) skifter ut alle kullkraftverkene med gasskraft først, og skifter ut alle gasskraftverkene med fornybar i neste omgang.

Svaret skulle helst vært en kombinasjon, men satt på spissen er det A det logiske alternativet.

Det tyske økonomidepartementet har publisert en analyse fra Fraunhofer-instituttet, som viser at spesifikke fornybarmål og energieffektiviseringsmål gir kostnadsreduksjoner på opptil 21 milliarder euro. Årsaken er at klare mål gir større sikkerhet for investorer, og dermed lavere finansieringskostnader. Når målet er nullutslipp, blir den klimapolitikken som effektivt sikrer investeringer i nettopp nullutslippsløsninger den mest kostnadseffektive. Og her har jeg ikke en gang nevnt at fornybarsatsingen hittil har redusert solkraftkostnaden med 90 prosent på få år, en utvikling som nå er den viktigste årsaken til klimaoptimisme i både finansmarked og blant oss grønne.

Når du skal seile fra Bergen til Oslo, er Hardangerfjorden raskeste vei østover. Men du kommer ikke i mål. Veien rundt er lengre, men likevel den korteste.