«Burn out – the endgame of fossil fuels» er tittelen på boken der Dieter Helm gir sin analyse og betraktninger. Boken bør leses og drøftes nøye i kretsene som definerer den norske petroleumspolitikken. Helm pleide ofte å snakke på oljekonferanser, men det kan være det blir lengre mellom invitasjonene etter denne boken.

Helms presentasjon av hovedpoengene sine kan ses i dette klippet.

Helm er ingen miljøverner eller fornybarentusiast. Han rakker ned på Tysklands Energiewende og snakker om dagens versjoner av vind og solenergi i ganske nedlatende toner. Han er svært kritisk til klimapolitikken EU har ført og fører. Han har i mange sammenhenger vært ivrig talsmann for gassens rolle, og derfor også mye brukt som ekspert når gassens plass i energilandskapet skal fremheves.

Dieter Helm er professor i energipolitikk ved Universitetet i Oxford. (Foto: Chatham House)

Men så leverer han altså en bok om den fossile energisektorens fremtid som peker rett i graven, døden venter. Om døden blir rask eller langsom avgjøres av en lang rekke faktorer som listes opp gjennom et velstrukturert manuskript der følgende hovedpoenger er de bærende argumentene.

• «Supersyklusen» i råvaresektoren er over. Peak oil-ideen, og med den forventningen om stadig stigende priser, er sten død. Endringer både på tilbuds- og etterspørselssiden tilsier at det mentale kartet som det ble styrt etter i oljeland og oljeselskaper frem til oljeprisfallet i 2014 er utdatert.
• Klimapolitikken blir gradvis sterkere. Skal alvorlige klimaendringer unngås – og Paris-avtalens mål nås – så må det skje en omstilling i energisystemet som innebærer gradvis utfasing av kull, olje og gass.
• Teknologiske endringer skjer i stor hastighet. Alt digitaliseres, og alt som digitaliseres er elektrisk. Elektrisitetsproduksjon og transportsektoren smelter sammen gjennom solenergi og elbiler.

Helm analyserer etter mitt skjønn godt, både når han tegner det store bildet og når han går ned i detaljene. Han er ambisiøs, Helm skisserer de geopolitiske virkningene av fossilenergiens sammenbrudd. Hvilke land og regioner taper, hvilke vinner? Han beskriver også hvordan store og viktige industrisektorer, både i olje og kraft, påvirkes av energirevolusjonen vi står oppe i. Hva er riktig strategi, for et oljeselskap eller en stor kraftleverandør som bygger på fossile ressurser?

For dem som tror på at olje og gass også i fortsettelsen skal være en kilde til stor rikdom, og at prisene snart vil komme tilbake til gamle høyder, og varig forbli der, er Helms budskap nedslående.

Jovisst kan det komme korte perioder der oljeprisen ryker i været på grunn av konflikter og kortvarige ubalanser i markedet, men den langsiktige trenden peker den andre veien. Oljen og gassen som kan produseres er mer verdt nå enn en gang i fremtiden, og land og selskaper som opplever inntektssvikt på grunn av lave priser svarer med å øke produksjonen for å holde inntektene oppe.

Det fundamentale i Helms analyse er altså at fossil energi vil falle i verdi, og forbli billig, herfra til evigheten. Det er med bakgrunn i denne forutsetningen at han gjør sine analyser både om land og industrisektorer. Det mentale kartet som oljedirektører, oljebyråkrater, oljepolitikere og oljeinvestorer har styrt etter må speilvendes. Prisene vil ikke stige, de vil falle.

De geopolitiske virkningene blir store. Land som Russland og Saudi Arabia blir tapere når oljeinntektene bortfaller. En blakk Putin og skrantende rikdom i det saudiske kongehuset bærer ikke nødvendigvis bud om en stabil og rolig verden, men det er en uunngåelig konsekvens av endringene.

USA er den store vinneren – i lys av tre forhold. Landet blir selvforsynt med energi i takt med skiferrevolusjonen. USA kan også avkarbonisere økonomien sin ganske raskt. I tillegg har USA teknologisk og industriell kapasitet til å lede den digitale revolusjonen.

Dieter Helm har vært svært kritisk til EUs klimapolitikk. For mye subsidier, for mye tro på at staten kan plukke vinnere. Han peker også på at støtten til fornybar energi har vært bygget på en forventning om at den fossile energien ville bli veldig kostbar, og at «dagens generasjon» sol og vind derfor ville bli lønnsom raskere. Men han tegner ikke entydig noe dystert bilde. Som importør er Europa en vinner når prisene blir lavere; «consuming countries gain, producers lose». For europeiske land er dette bra for alle bortsett fra Storbritannia og Norge, og til og med britene kan bli vinnere etter hvert som oljeproduksjonen fra egen sokkel faller. Med mye sol og vind allerede i kraftnettene, kan Europa komme raskt videre med desentrale løsninger. Teknologiske endringer driver produksjon tilbake nærmere forbrukerne – digitaliseringen gjør at fordelene ved å produsere i Kina blir mindre enn den har vært de siste tiårene.

Nettopp denne siste faktoren er årsaken til at Helm ikke peker ut Kina som en vinner. Roboter og 3D-printing legger grunnlag for produksjonsprosesser der arbeidskraftkostnader ikke lenger blir så viktig. Lavere energipriser er en fordel for Kina, men også for Europa og USA. Dessuten er Kinas kullavhengighet et problem. Kullet må vekk om landet skal ta klima på alvor.

Helm går også gjennom hvilke virkninger han ser for seg at energiskiftet vil ha for de store etablerte aktørene, selskapene og strukturene som har dominert energisektoren gjennom det 20. århundret og inn i vårt eget. Han tar for seg både oljeindustrien og den tradisjonelle fossilbaserte kraftsektoren. At han ser hele energifeltet i en sammenheng er en styrke ved boken, og bør også gjøre den til veldig interessant lesning for folk som har sitt ståsted i kraftbransjen.

Når Helm skriver om kraftsektoren, peker han på hvordan vind og sol – teknologier uten marginalkostnad – er med på å undergrave den gamle forretningsmodellen. Fornybar energi ødelegger økonomien i de fossile kraftverkene, markedsprisene faller – og dermed faller lønnsomheten. Dette har man sett i Europa, og Helm mener det vil gjenta seg ellers i verden.

Men det er oljesektoren som er Dieter Helms hjemmebane. Han konkluderer med at fallende oljepriser på mellomlang og lang sikt og den gradvise veien vekk fra fossil energi utgjør en eksistensiell trussel for de store oljeselskapene fra det 20. århundret. Produktene deres vil ikke lenger ha noe massemarked og på veien vil de bli utfordret av grønne aktivister og klimakampanjer. Dette har allerede begynt, skriver han – og nevner anklager om at selskapene setter i gang aktivitet som vil dytte dem forbi et tograder-karbonbudsjett.

Så, hva bør selskapene gjøre? Helm peker på tre alternative strategiske veier. De kan gå «beyond petroleum» altså forsøke å omdanne seg til energiselskaper som satser på fornybar energi. De kan fortsette som før, og legge til grunn at togradersmålet ikke vil holde uansett. Eller de kan velge «harvest and exit» – altså å dempe investeringsvolumene og betale ut store utbytter inntil det er tomt.

Det er den siste varianten Helm har mest sans for. Han har ingen tro på at store oljeselskaper vil gjør det godt innen solenergi og andre felt der disruptive energiteknologier slår igjennom. Satsing på gass ser han bare som en midlertidig redning, for i det litt lengre løp skal også gassen bort.

Så har han en melding som bør få det til å skvette både i Olje- og energidepartementet og på Erna Solbergs statsministerkontor. Hvis oljeprisene er forventet å falle i det lange løp mens etterspørselen gradvis faller, så bør kostbare «frontier»-prosjekter som i Arktis legges bort for godt, og selskapene bygge ned denne delen av virksomheten. Anbefalingen er altså stikk motsatt av det som driver den norske petroleumspolitikken; nordover, nordover.

Vi koster på oss et sitat på originalspråket: «….to carry on with the frontier E&P is to believe that decarbonization will not happen on a significant scale and that disruptive technologies are not going to work”.