«Vi er på vei mot en hard landing»: Forskere om kunnskap, følelser og klimapolitikk
14 norske forskere forteller om hva de egentlig føler når det gjelder den globale oppvarmingen, og hvordan de opplever det når de ser at klimakunnskapen gang på gang kommer til kort.
"Også som forsker er det legitimt og fornuftig å ta med følelsene inn i arbeidet. Og mine følelser er frykt og fortvilelse," sier professor Carlo Aall ved Vestlandsforsking. Han er en av forskerne Besteforeldreaksjonen har spurt om følelser om og synspunkter på global oppvarming og klimapolitikk.
Noen av dem vil ikke ha noen mening om saken, og overlater alt som smaker av «politikk» til politikerne. Men mange er også åpne om sin frustrasjon over at dokumenterbare fakta ikke har fått den plass i beslutningene som er nødvendig hvis vi skal takle utfordringene. Det er blitt et kappløp med tiden. «Vi forskere må gjøre det klart, vi må snakke med høye stemmer og enkle ord», sier en av dem.
Her er forskernes egne ord.
Dette blir neppe behagelig
Bjørn Samset, fysiker og fagformidler, forsker ved Cicero Det er nesten skremmende å se hvor stabilt klimaet har vært de siste fem tusen årene, gjennom hele perioden hvor vi har utviklet en global sivilisasjon med syv milliarder mennesker. Klimaendringer påvirker allerede nedbørsmønstre og matproduksjon – viktige faktorer i global velferd og handel. I verste fall styrer vi mot fem graders global oppvarming. Samtidig er vi ikke spesielt gode til å se hvordan vårt eget samfunn henger sammen. Ingen aner hvordan så sterke endringer vil slå ut på et samfunn tuftet på stabilt klima. Vi skal klare oss, men veien fremover blir neppe behagelig.
Om hvorfor jeg er litt trist
Knut H. Alfsen, fysiker og forsker ved Cicero, tidl. direktør samme sted Jeg er født i 1952 og har så langt hatt et fantastisk liv. På femti- og sekstitallet kom vaskemaskin, radio, tv – først i sort-hvitt, deretter i farger, og bil. Senere fulgte stadig høyere utdannelse, datamaskiner av mange slag, reiser; rekken av nyvinninger og optimismen som fulgte med var endeløs. Så på 1980-tallet og utover ble baksiden stadig klarere: Sur nedbør, overgjødsling, luftforurensning og klimautfordringen. Det ble klart at den altoverskyggende fremtidsoptimismen som preget min oppvekst ikke var bærekraftig – den kunne ikke fortsette.
Jeg har i dag barn og barnebarn. Deres ferd gjennom livet blir fundamentalt annerledes enn min. De må håndtere de problemer min generasjon var med på å skape og må forme sine liv innenfor snevrere materielle rammer enn det jeg så nødvendig å ta hensyn til. De må basere sin fremtidstro og optimisme på helt andre verdier enn det jeg og samfunnet rundt meg har ansett som "normalt". Det føles ikke godt å overlate slike krevende utfordringer til kommende generasjoner.
Håper på et plutselig gjennombrudd
Cecilie Mauritzen, Chief Scientist, Climate Change, DNV GL Jeg har sluttet å tro på en global klimaavtale. All erfaring tilsier at noe slikt er helt umulig. Likevel viser historien at endring kan skje helt plutselig, helt uforutsigbart. Ofte har det med sterke personligheter å gjøre. Jeg klamrer meg til håpet om plutselige gjennombrudd, en plutselig endring i innstilling til klimahandling. Og at dette skal skje snart, for å begrense både den økonomiske belastningen og levekårs-reduksjonen for mine barn og kommende generasjoner. Selv har jeg valgt overgang fra akademia til det private næringsliv fordi jeg tror at sterk ledelse fra næringslivets side kan utløse et skred av endring. Det ligger nemlig store økonomiske muligheter i en omstilling til lavkarbonsamfunnet, ikke en endeløs rekke av problemer.
Vi duller oss inn i våre illusjoner
Helge Drange, professor, Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen Vi som er født på solsiden. Vi som løfter oss over det meste, som svever i en sky av muligheter. Vi er verden og tilværelsen er oss. Alt kan lages, alt kan kjøpes, alt kan brukes, og alt og alle kan formes. Mulighetene er endeløse, idéene uttømmende. Uten blygsel, med frekkhetens nådegave, duller vi oss inn i overbevisningen om at alt vi gjør er i det godes hensikt. Selv oljesand er vår generøse gave til fellesskapet.
Vår tankeløshet endrer jordens miljø og klima for alltid, i alle fall i menneskehetens tidsperspektiv. Virkningen av uforstandens medisin – å tenke globalt og handle verbalt – er gitt. Men det er håp. Fravær av lederskap mobiliserer. For som grunnlovens paragraf 112 slår fast: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».
"Hvis du ikke endrer retning, risikerer du å havne der du har satt kursen." Lao Tse. (fotomontasje: Ola Dimmen)
Klimaforsker og klimaaktivist?
Kikki Kleiven, førsteamanuensis, Institutt for geovitenskap, Universitetet i Bergen Å kombinere forskningen min med klar og tydelig formidling av alvoret i klimakrisen medfører både kompromisser og kritikk. Foredrag, kurs, intervju og appeller jeg holder er alltid forskningsbasert, men nerven, innlevelsen og engasjementet for innholdet og budskapet er personlig og sterkt. Jeg tror på gode fortellinger og åpen dialog og på at kunnskapsformidling hjelper oss å ta de rette avgjørelsene for en grønn, fornybar og bærekraftig global framtid. Professor James Hansen sa at han ikke kunne sitte stille, for hva om hans barnebarn ville se tilbake og si «Opa understood what was happening, but he never made it clear». Vi forskere må gjøre det klart, vi må snakke med høye stemmer og enkle ord. Jeg vet at hvis vi gjør noe med klimaendringene, vil vi faktisk ha mer produktivitet, vi vil ha bedre helse og verden vil være bedre. I dag sitter mange og venter på en teknologisk revolusjon som skal fikse klimaproblemet eller internasjonale bindende klimaavtaler. Jeg tror at det til slutt ikke er regjeringer, men en «bottom-up»-revolusjon av stater, byer, bedrifter og forbrukere, en ren, grønn revolusjon som kommer til å drive frem en løsning på klimaendringene. Jeg er klimaforsker og klimaoptimist!
Verden skriker etter ren energi
Siri Kalvig, meteorolog, StormGeo Den nødvendige omstilling til fornybarsamfunnet går for sent. Jeg tror imidlertid på raske endringer i nær fremtid. Elbil-revolusjonen viser oss hvor raskt endring kan skje når den først blir utløst. Ren elektrisitetsproduksjon er den raskest voksende energiproduksjonen i verden. Og den vil vokse fortere og fortere. Vi vet nemlig veldig godt hvordan vi kan erstatte fossil energi med fornybar energi. Solen tilfører enorme mengder energi til jorden hver eneste time. Rent teknologisk kan vi forsyne verden med nok ren energi, men vi blir alltid møtt med argumentet at det ikke er konkurransedyktig i forhold til fossil energi …som om det er en naturlov at en liter melk er dyrere enn en liter bensin! Vi glemmer at vi ikke har tatt med de negative konsekvensene av fossil energi i regnestykket. Og vi glemmer at priser er noe vi kan justere ved hjelp av treffsikre rammebetingelser og skatter og avgifter. Prisene på fossil energi avspeiler det faktum at det årlig gis 3000 milliarder kroner i subsidier til forbruk av kull, olje og gass. Dette er seks ganger mer enn alle subsidiene til fornybar energi. For en vanvittig urettferdig energi-konkurranse!
Norge er i en helt særegen situasjon. Rent teoretisk er potensialet for vindkraft i våre områder over hundre ganger mer enn det vi allerede produserer av vannkraft. Men vi lar bare den rene energien blåse forbi og ut av vinduet. Vi står nemlig midt oppi et tidsvindu slik at vi kan bygge en havvind-industri i Norge. Men vi griper ikke sjansen. Det bekymrer meg. Litt fordi Norge med kompetanse på maritime operasjoner i verdensklasse går glipp av en viktig industri som vokser i rekordfart globalt, men mest av alt fordi vi ikke klarer å bidra nok til å bremse den globale oppvarming. I en verden som skriker etter ren energi bør vi bidra med det vi kan!
Jeg hadde håpet på mer intelligens
Rasmus Benestad, klimatolog, Meteorologisk institutt Mitt budskap er at vi har mye kunnskap som ikke blir tatt hensyn til, til tross for at den har stor betydning for vår og våre barns fremtid. Det er frustrerende å se at samfunnet ikke verdsetter kunnskap, men lever i sin egen boble hvor man er opptatt av helt trivielle og overfladiske ting. Velkommen til "Brave New World"! Jeg hadde håpet at menneskearten hadde utviklet seg til det stadiet at vi kan kalle oss intelligente vesener, men det er kanskje primærdriftene som gjør at vi ikke makter å handle på grunnlag av vitenskapelige betraktninger. Og propaganda fra kortsiktige aktører. Vi har en god forståelse for hva drivhuseffekten er og hva som gjør at den blir sterkere. Vi vet at risikobildet forbundet med vær endrer seg.
Kan vi stole på at vi klarer å ta de riktige valgene?
Steffen Kallbekken, forsker ved Cicero Å kutte utslipp av klimagasser gir kostnader her og nå. Høyere bensinpriser, færre arbeidsplasser i oljesektoren og dyrere boliger. Gevinsten av å kutte utslippene kommer i framtida og er spredt over hele verden. Alle kan selv se det når bensinprisene øker, eller folk mister jobbene sine. Når det gjelder gevinsten av utslippskutt, er vi nødt til å stole på klimaforskerne. Er vi som samfunn modne nok for denne situasjonen? Klarer vi å stole så mye på forskningen at vi tar på oss jobben med å bli et lavutslippssamfunn?
Jeg veksler mellom håp og oppgitthet. Jeg følger de internasjonale klimaforhandlingene tett. Det gir liten grunn til å tro at vi skal klare å begrense oppvarmingen til to grader. Samtidig skjer det mye positivt både internasjonalt, nasjonalt, i byer, bedrifter og på grasrota. Klarer vi tre grader? Eller fire? Kanskje klarer vi å unngå de verste scenarioene, men selv om jeg skulle være veldig optimistisk og våge å tro på to grader, så er jeg bekymret for hva en slik temperaturøkning kan gjøre med oss og kloden vår.
Vi trenger en bedre debatt
Peter M. Haugan, professor i geofysikk, Universitetet i Bergen Jeg har vært forsker på heltid i over 30 år. I tillegg til grunnforskning i oseanografi har jeg gjort minst fem årsverk på forskning om oljeutvinning, fem år på CO₂-lagring, fem år på klima og fem år på fornybar energi, omtrent i denne rekkefølgen. Jeg er overbevist om at vi har kunnskap og teknologi til å unngå klimaendring og havforsuring. Verden kan bli et nullutslippssamfunn i 2050 uten at det koster noe. Det viktigste hinderet for å nå dette er ikke manglende bevilgninger fra land til internasjonal byrdefordeling, men kortsiktige kommersielle interesser knyttet til fossil energi. Det er sørgelig å se at den offentlige debatt og de politiske beslutninger ikke tar inn over seg disse realitetene, og at media ikke graver i disse sammenhengene. Vi trenger flere gode tenketanker og dyktige journalister!
Framtida vert overkøyrd
Asbjørn Torvanger, samfunnsøkonomi og miljøfag, forskar ved Cicero Etter å ha studert forholdet mellom mennesket og naturen i 28 år – med vekt på menneskeskapt klima – har eg komme til vi har vi er på veg mot ei «hard landing» når det gjeld klimautfordringa. Vi kunne ha klart å få til ei «mjuk landing» teknisk sett og utan at det ville ha kosta noko særleg, nemleg ei grøn og klimavennleg omstilling av samfunnet i vårt land og andre land. Dette så lenge vi startar i tide og har ein fornuftig og langsiktig strategi. I staden er vi fanga av egoisme, mangel på tillit, sneversyn, og kortsiktig tenking. Vi lar selskap som tener på klimagassutslepp køyre over våre og neste generasjonar sine interesser. I staden for å vise leiarskap og vilje til innsats, er det viktigare for mange å passe på at ein i alle fall ikkje gjer meir enn naboen slik at ein kunne bli utnytta.
På sett og vis verkar det som mennesket mentalt og som sosialt vesen framleis innerst inne trur at naturen er uendeleg. Vi har ikkje klart omstillinga til "anthropocene" og det ansvaret vi har for naturen, økosystema og menneskeslekta. Den einaste utvegen for oss er å omstille oss politisk, sosialt, og mentalt slik at vi kan tilpasse oss naturen sine grenser, elles vil vi gå ei særs ubehageleg «hard landing» i møte. Sidan det berre er rom for å utvinne ein mindre del av dei globale fossile reservane, er eit nødvendig skritt at det politiske systemet og borgarane klarer å innføre klåre skrankar på fossilindustrien sine aktivitetar, elles vil framtida bli skada for oss alle.
Veien til fjells … Og hva med framtida?
Ellen Viste, postdoktor Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen Toget farer gjennom vinterkvelden. Det er mørkt ute, og det eneste tegn på at det finnes en verden der, er snøen som treffer vinduet. Langarmede flak henger et sekund, før de rives videre i våte strimer. Det er dem jeg reiser for, snøfnuggene, fordi de dekker fjellet med et metertykt lag jeg kan sveve over. Skigleden er det vi nordmenn minst vil miste.
Vi frykter klimaendringer vil gjøre oss til barmarksfolk, uten kjennskap til telemarknedslag, kakaotermos og kunsten å grave seg ned. Andre steder, i Himalaya og i Andes, frykter folk det vil bli mindre vann i elvene om våren, mindre vann til frø som må i jorden. Kulturran og ressursrøveri, jeg er redd vi ikke makter å se alt våre valg bestemmer. At vi blir tog som raser gjennom mørket, mens verden treffer ruten et sekund.
Rør ikke innstillingene!
Hans Martin Seip, professor emeritus i miljøkjemi, Universitetet i Oslo For mer enn tjue år siden var det en som skrev i tidsskriftet Nature om at vår kultur hadde kunnet utvikle seg fordi klimaet hadde vært gunstig i mange tusen år. Artikkelen slutter med at hvis kloden hadde hatt en bruksanvisning, kunne kapitlet om klima begynt med en advarsel om at systemet var justert fra fabrikken for maksimal komfort, så rør ikke innstillingene. Dessverre har vi ikke fulgt det rådet.
Det mest frustrerende er gapet mellom politikernes talemåter og deres handlinger. Det er fullt mulig å redusere utslipp av klimagasser drastisk i løpet av to-tre tiår uten uheldige følger for levevilkårene. Til tross for noen positive signaler – som avtalen mellom Kina og USA – skjer det imidlertid lite, og utslippene fortsetter å stige. Dette vil gå verst utover fattige, men vil påvirke alle. Vi spiller russisk rulett med våre etterkommeres skjebne.
Vi må bruke kunnskapen vi har, og tilpasse oss
Hans Olav Hygen, forsker, Meteorologisk institutt I Norge i 2015, 2016 eller et hvilket som helst annet år, vil du kanskje oppleve at kjelleren blir full av vann, eller at veien blir vasket bort eller at hyttetaket raser sammen på grunn av snø. Ekstremvær, kan vi si, og så skylde på været. Det vi egentlig ser, er at samfunnet ikke er tilpasset dagens klima, samtidig som vi vet at klimaet er i endring. Vi har kunnskap om hvordan klima i Norge har vært, men også hvordan det trolig utvikler seg fremover. Vi vet at menneskeheten påvirker klima. Hvilke valg vi gjør nå betyr mye for den fremtiden vi får. Vi må i dag både ta aktive valg om hvilken vei klimaet skal utvikle seg, samtidig må vi også legge ned en betydelig innsats i å bygge et robust samfunn som er tilpasset de endringene som kommer.
Følelser er viktige
Carlo Aall, professor i bærekraftig utvikling og forskingsleiar klima, Vestlandsforsking Å påstå at det er feil å la seg styre av følelser, er et veldig merkelig utsagn. Jeg leste en gang om en test man brukte under 1. verdenskrig for å finne ut om rekrutter egnet seg til å bli jagerflygere. Man ga vedkommende papir og blyant og sa at de skulle tegne et fly. Så utsatte man vedkommende for en skremsel av noe slag. Testen besto i hvordan rekrutten reagerte på skremselet. Ingen reaksjon var ikke bra (hvis vedkommende fortsatte å tegne som om ingen ting hadde hendt), for stor reaksjon var heller ikke bra (for eksempel at blyanten brakk!). «Passelig» var bra, altså en passe dose følelse og rasjonell kontroll. Slik tror jeg det er i andre sammenhenger, også i klimadebatten.
Altså – også som forsker er det legitimt og fornuftig å ta med følelsene inn i arbeidet. Og mine følelser er frykt og fortvilelse, som jeg prøver å kombinere med kjølige faglige resonneringer. Det gjør at jeg tenker som følger: Jeg er optimist – i et hundreårsperspektiv. Frem til da er jeg pessimist. Dette har jeg lånt fra Arne Næss, som svarte slik en gang jeg spurte om han var optimist eller pessimist sett opp mot miljøproblemene.
Hva er den samfunnsøkonomiske kostnaden av å nå Norges klimamål for 2035? Tre professorer ved Handelshøyskolen NMBU tar for seg debatten om kostnadene ved klimapolitikken.
