Statoils virkelighetsbeskrivelse – står den til troende?

Statoils kampanje rettet mot unge mennesker baserer seg på budskap som ikke stemmer overens med virkeligheten, mener Halfdan Wiik.

5 kommentarer
Statoils hovedkontor på Forus (foto: Harald Pettersen, Statoil)

Statoil kjører for tida en stor kampanje opp mot unge mennesker, i samarbeid med Schibsted/Aftenposten, og i form av påkosta reklame og debattmøter. Det dreier seg om klima og energi og de unges framtid, og er en kamp om virkelighetsbeskrivelsen – fra oljeinteresser som ikke lenger kan ta for gitt at alle ser på dem med samme velvilje som før. Om det er koordinert med Norsk Olje og Gass og sjefslobbyist Karl Eirik Schjøtt-Pedersens propagandatur rundt om i landet, vites ikke. Men budskapet som gjentas og gjentas og hamres inn, er det samme:

  1. Vi aksepterer klimakunnskapen og støtter Paris-avtalen.
  2. Vi vil aktivt bidra til å holde global oppvarming under 2 grader.
  3. Scenarier viser at det er plass for store mengder olje og gass også i 2050.
  4. Ingen leverer olje og gass renere og mer miljøbevisst enn Statoil.
  5. Verden trenger mer energi (fornybar energi strekker ikke til).
  6. Det haster med å komme i gang i Lofoten og Barentshavet, også for å redde den norske velferden.

Det er grunn til å se nærmere på disse påstandene, punkt for punkt. Om det første punktet er det vel ikke annet å si enn at det er nødvendig for å bli tatt på alvor i norsk offentlighet. Tida er forbi da det nytter å benekte fakta (selv om Statoil fortsatt har sine svin på skogen med medlemskap i American Petroleum Institute, som blant annet finansierer klimaskeptikere).

Hvem velger vi å tro på?

Et helt annet spørsmål er hvor tungtveiende aksepten av klimakunnskapen er i selskapets tanker om framtida. Som vi alle vet: Det er ikke nok å ha en mening for at det skal endre vår adferd (ved politiske valg for eksempel); vi må mene det tilstrekkelig sterkt og ha en indre overbevisning om det. Politisk kommentator i Financial Times, Martin Wolf, vakte oppsikt nylig med en artikkel om Donald Trump og Hillary Clinton som klimafornektere, hver på sin måte: den første som en klassisk «denialist major», den andre «denialist minor»: en som erkjenner faren ved klimaendringene, men argumenterer som om det å forhindre dem er en relativ enkel sak som kan løses ved tiltak som de selv burde vite ikke er tilstrekkelige.

Det haster ikke med å komme i gang med ny oljeproduksjon i Lofoten og videre nordover. Det som haster, er å forstå at vi har et globalt karbonbudsjett som bestemmer hvor mye vi kan slippe ut av CO2, og at dette snart er brukt opp

Hvorvidt Statoil gjør en aktiv innsats for å holde global temperatur nede, punkt nummer to, kan bare vurderes konkret, ved å se hva de faktisk gjør, og om det er godt nok. «For hvert tre kjennes på sin frukt», som det står i Skriften.

Punkt nummer tre om scenariene er vanskelig å trenge inn i, og må for de fleste av oss bli et spørsmål om hvem vi velger å tro på: et selskap som gjerne vil at framtida se lysest mulig ut, og som vil ha en vanlig menneskelig tendens til å feste seg ved det som gagner deres egne interesser – eller uavhengige klimaforskere som på avstand vurderer situasjonen, og nesten alltid kommer til andre konklusjoner. En gjennomgang av Statoils Renewal Scenario (Energy Perspectives 2015) gjort av forskere i Bergen konkluderte med at det vil føre til så store utslipp fram til 2040, at selv nullutslipp etter den tid vil gi stor fare for å overskride togradersmålet.

Verden trenger smartere løsninger

I NRK Brennpunkt tidligere i høst gikk en av landets fremste klimaeksperter, Bjørn Samset ved Cicero Senter for klimaforskning, åpent ut mot Schjøtt-Pedersen og hans bruk av klimamodeller som viser at det ikke er noen motsetning mellom togradersmålet og fortsatt olje- og gassvirksomhet. «Det henger ikke på greip», sa Samset rett ut. Det oljeinteressene driver med er gambling med, og ikke sikring av, vår felles framtid. Det kan gå bra hvis vi er heldige, men sannsynligheten for at det vil gå galt, er langt høyere.

Den fjerde påstanden, om den enestående «renheten» av norsk olje- og gassproduksjon, er tilbakevist så mange ganger at den neppe er grunn til å gå nærmere inn på. 20 ganger så mye slippes ut når oljen og gassen forbrennes som når den produseres. Det er også merkelig at Statoil med denne argumentasjonen holder fram med tjæresandvirksomheten i Canada.

Det er riktig som det sies, gjengitt i punkt nummer fem, at millioner av mennesker ikke har tilgang på lys og stabil kraft til hjem, sykehus, skoler, osv. Så er det vel også sant at verden trenger mer energi? Ikke helt. For verden sløser kolossalt med energi. For å ta et litt ekstremt eksempel, brukt av professor Peter M. Haugan ved Universitetet i Bergen: Skal du få lys i en gammeldags lyspære ved hjelp av strøm produsert av et kullkraftverk, kan 97-99 prosent av energien bli borte på veien! Det verden trenger er smartere løsninger på sine energibehov, fornuftig energisparing og mer lokal produksjon fra sol.

Norge var et velstandssamfunn før oljen

Det verden så avgjort ikke trenger, er mer av det som setter særlig de fattiges liv og velferd på spill gjennom et stadig mer utsatt klima og truende havnivåstigning.

Det haster ikke med å komme i gang med ny oljeproduksjon i Lofoten og videre nordover. Det som haster, er å forstå at vi har et globalt karbonbudsjett som bestemmer hvor mye vi kan slippe ut av CO2, og at dette snart er brukt opp. Det er mulig at utfasing av kull og overgang til gass vil gi oss et litt større pusterom. Men dette rommet krymper fort uansett. Hvis vi kunne erstatte alt kull i verden med like deler olje og gass, så ville utslippene fra fossil energiproduksjon bare reduseres med 15 prosent, ifølge Kristoffer Rypdal, professor i klimadynamikk i Tromsø (kronikk Nordlys 19.11). Det er altfor lite til å være et viktig element i en strategi for å nå klimamålene. I punkt nummer seks ligger det derfor en «denial minor» på norsk.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Vi er alle redde for å miste den gode norske velferden. Men da må vi huske at Norge var et velstandssamfunn også før oljealderen, og kan fortsette å være det når oljeeventyret er over. Det har like mye med politikk å gjøre, som med naturressurser. Små økonomiske forskjeller, stabilitet, tillit til styringssystemet og en aktiv, hederlig stat, betyr i det lange løp mer for oss og vår velferd, enn den gaven vi fikk da det ble funnet olje på sokkelen. I dette samfunnet må vi også greie å stå sammen i en styrt omstilling til en mer økologisk bærekraftig økonomi, uten at arbeidstakere og lokalsamfunn som blir stående midt oppe i problemene skal måtte takle dem alene.

Bli abonnent!

5 kommentarer

  1. Arne Willy Dahl

    Halfdan Wiik har helt rett. Motargumentet, at det er etterspørselen som styrer og at andre vil produsere hvis vi lar det være, holder bare et stykke på vei. Innskrenkning i produksjonen vil drive prisene på olje og gass oppover, noe som i sin tur vil favorisere andre former for energiproduksjon. Av tilsvarende grunner bør utvinning av kull på Svalbard skrinlegges for godt.

    Svar
  2. Johan Morten Nome

    At menneskene styrer klimaet er vel ikke bevist noen steder enda og så og si alle påstander om oppvarming er feil siden vi ikke har hatt signifikant temperaturstigning siden 1998, noe selv CICEROs klimaalarmister er enige i. En helt annen ting er at hele grunnlaget for påstanden, at CO2 er samfunnsfiende nr. 1, faller som en stein til marken ved å slå opp i en hvilken som helst lærebok om fysikk og kjemi for ungdomsskolenivå, naturgassen har rett og slett ikke den egenskapen som skal til for å generere varme. Det eneste, DET ENESTE, som er bevist, er at CO2 IKKE driver varme men at det derimot er varme som driver CO2, høna og egget igjen og dermed faller hele bunnen ut av hele klimakriseindustriens totale sløsing med 5 milliarder dollar daglig på å sloss mot spøkelser. Ikke dermed sagt at vi ikke burde redusere utslipp MEN dette har da ingenting med klimaet å gjøre?

    Svar
  3. Arne Willy Dahl

    Drivhuseffekten av karbondioksyd er gammelt nytt. Den ble påvist i 1827 av den franske vitenskapsmannen Joseph Fourier. I 1896 anslo den svenske vitenskapsmannen Svante Arrhenius at en fordobling av konsentrasjonen som følge av forbrenning av kull ville føre til en økning av temperaturen på ca. 5 grader. Dette er ikke veldig forskjellig fra hva FNs klimapanel anslår i dag. Spørsmålet var deretter om havet suger opp det vi slipper ut i atmosfæren, eller om konsentrasjonen øker. Det siste er påvist gjennom systematiske målinger siden det internasjonale geofysiske år i 1958-59. Til slutt: Gjennomsnittstemperaturen øker. Oppvarming av havvannet må også regnes med, og kan utsette oppvarming av luften i noen tid. Men her i Norge er trenden klar: Isbreer smelter, farvannet rundt Svalbard blir mer og mer isfritt og her hvor jeg bor, i Nittedal, kommer våren 10-14 dager tidligere enn da vi flyttet inn rundt 1970.

    Svar
  4. Står Statoil til troende? | besteforeldre mot global oppvarming

    […] Statoil kjører for tida en stor kampanje opp mot unge mennesker, i samarbeid med Aftenposten og i form av påkosta reklame, debattmøter, m.v. Det dreier seg om klima og energi og de unges framtid, og er en kamp om virkelighetsbeskrivelsen – fra oljeinteresser som ikke lenger kan ta for gitt at alle ser på dem med samme velvilje som før. Om det er koordinert med Norsk Olje og Gass og sjefslobbyist Karl Eirik Schjøtt-Pedersens propagandatur rundt om i landet, vites ikke. Men budskapet som gjentas og gjentas og hamres inn, er det samme, skriver Halfdan Wiik i en kronikk i magasinet Energi og Klima. […]

    Svar
  5. Robert

    Statoil og Aker-selskapene frir til barn med rosenrøde fremtidsbilder av olje- og gassnæringen gjennom Engineerium på Fornebu. Statoil’s talentjakt på LinkedIn, den såkalte «Energy innovation» gruppe, var like virkelighetsfjern som dagens PR kampanje, og ble til slutt et stort ekkokammer for klimanektere. Tross 30 000 deltagere måtte Statoil avlive gruppen i mai i år. Å frister nå med en 40-år lang karriere innen olje og gass er ikke bare uansvarlig markedsføring, men viser selskapenes ekte ansikt og et kynisk veddemål mot en nullutslipp fremtid.

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima