Punkt nummer tre om scenariene er vanskelig å trenge inn i, og må for de fleste av oss bli et spørsmål om hvem vi velger å tro på: et selskap som gjerne vil at framtida se lysest mulig ut, og som vil ha en vanlig menneskelig tendens til å feste seg ved det som gagner deres egne interesser – eller uavhengige klimaforskere som på avstand vurderer situasjonen, og nesten alltid kommer til andre konklusjoner. En gjennomgang av Statoils Renewal Scenario (Energy Perspectives 2015) gjort av forskere i Bergen konkluderte med at det vil føre til så store utslipp fram til 2040, at selv nullutslipp etter den tid vil gi stor fare for å overskride togradersmålet.

Verden trenger smartere løsninger

I NRK Brennpunkt tidligere i høst gikk en av landets fremste klimaeksperter, Bjørn Samset ved Cicero Senter for klimaforskning, åpent ut mot Schjøtt-Pedersen og hans bruk av klimamodeller som viser at det ikke er noen motsetning mellom togradersmålet og fortsatt olje- og gassvirksomhet. «Det henger ikke på greip», sa Samset rett ut. Det oljeinteressene driver med er gambling med, og ikke sikring av, vår felles framtid. Det kan gå bra hvis vi er heldige, men sannsynligheten for at det vil gå galt, er langt høyere.

Den fjerde påstanden, om den enestående «renheten» av norsk olje- og gassproduksjon, er tilbakevist så mange ganger at den neppe er grunn til å gå nærmere inn på. 20 ganger så mye slippes ut når oljen og gassen forbrennes som når den produseres. Det er også merkelig at Statoil med denne argumentasjonen holder fram med tjæresandvirksomheten i Canada.

Det er riktig som det sies, gjengitt i punkt nummer fem, at millioner av mennesker ikke har tilgang på lys og stabil kraft til hjem, sykehus, skoler, osv. Så er det vel også sant at verden trenger mer energi? Ikke helt. For verden sløser kolossalt med energi. For å ta et litt ekstremt eksempel, brukt av professor Peter M. Haugan ved Universitetet i Bergen: Skal du få lys i en gammeldags lyspære ved hjelp av strøm produsert av et kullkraftverk, kan 97-99 prosent av energien bli borte på veien! Det verden trenger er smartere løsninger på sine energibehov, fornuftig energisparing og mer lokal produksjon fra sol.

Norge var et velstandssamfunn før oljen

Det verden så avgjort ikke trenger, er mer av det som setter særlig de fattiges liv og velferd på spill gjennom et stadig mer utsatt klima og truende havnivåstigning.

Det haster ikke med å komme i gang med ny oljeproduksjon i Lofoten og videre nordover. Det som haster, er å forstå at vi har et globalt karbonbudsjett som bestemmer hvor mye vi kan slippe ut av CO₂, og at dette snart er brukt opp. Det er mulig at utfasing av kull og overgang til gass vil gi oss et litt større pusterom. Men dette rommet krymper fort uansett. Hvis vi kunne erstatte alt kull i verden med like deler olje og gass, så ville utslippene fra fossil energiproduksjon bare reduseres med 15 prosent, ifølge Kristoffer Rypdal, professor i klimadynamikk i Tromsø (kronikk Nordlys 19.11). Det er altfor lite til å være et viktig element i en strategi for å nå klimamålene. I punkt nummer seks ligger det derfor en «denial minor» på norsk.

Vi er alle redde for å miste den gode norske velferden. Men da må vi huske at Norge var et velstandssamfunn også før oljealderen, og kan fortsette å være det når oljeeventyret er over. Det har like mye med politikk å gjøre, som med naturressurser. Små økonomiske forskjeller, stabilitet, tillit til styringssystemet og en aktiv, hederlig stat, betyr i det lange løp mer for oss og vår velferd, enn den gaven vi fikk da det ble funnet olje på sokkelen. I dette samfunnet må vi også greie å stå sammen i en styrt omstilling til en mer økologisk bærekraftig økonomi, uten at arbeidstakere og lokalsamfunn som blir stående midt oppe i problemene skal måtte takle dem alene.