Grønne (og dyre) løsninger søker marked

Zerokonferansen: Det grønne skiftet i Norge går i rimelig bra takt på mange områder, mens det lugger kraftig der sterkt politisk lederskap må kombineres med evne til å utvikle et marked. Stikkord: Karbonfangst og biodrivstoff.

Forretningsmodell søkes. Norge har brukt store penger på CCS. Skal man komme videre, trengs det forretningsmodeller som innebærer at staten ikke ender med (hele) regningen. (Foto: Styrk Fjærtoft Trondsen)

Denne ukens Zerokonferanse var i tråd med god tradisjon en fremvisning av klimaløsninger som på en eller annen måte kan bidra til nullutslipp, i Norge og globalt. Fascinerende teknologiske løsninger vises frem. De to selskapene med norsk utgangspunkt som jeg ble mest begeistret over, er Quantafuel, som kan lage drivstoff av plastsøppel, og Ocean Sun som vil bygge flytende solenergi. De kombinerer evne til skalering med løsninger som kan fungere nær sagt hvor som helst i verden og dermed bidra til en rask og akselererende omstilling mot nullutslipp – akkurat det verden trenger.

Karbonfangst og -stamping

Grunnfortellingen på Zerokonferansen er at det grønne skiftet ruller og går, men at det må påskyndes med politiske tiltak av ulike slag. I Norge ser vi at det virker når kommuner, fylkeskommuner og bedrifter bruker innkjøpsmakt, enten det handler om el-ferger, el-busser eller innovative skolebygg. Det nye samarbeidet Greenfleet er et godt eksempel på at private virksomheter kan holde omstillingstrøkket oppe ved å si at heretter er det elbil som gjelder.

Men det stamper på en del viktige og store områder der fellestrekket er at det må gjøres noen store politiske valg og der mange offentlige og private aktører må finne sammen i komplekse puslespill. Karbonfangst og -lagring (CCS) er det beste eksempelet, men utviklingen av både storskala biofuel-produksjon og hydrogenverdikjeder har de samme kjennetegnene. Det må utvikles forretningsmodeller og markeder der svaret på ethvert spørsmål er noe annet enn at staten må subsidiere, betale og bevilge. Dette er ikke lett, men uten mer kreativitet i utviklingen av markeder og forretningsmodeller så stopper ting opp. Erna Solbergs håndtering av CCS i statsbudsjettet er et godt eksempel på forberedelse av et tilbaketog. På Zerokonferansen forsøkte olje- og energiminister Terje Søviknes å berolige, og det kan selvsagt ikke være slik at regjeringen gir carte blanche til enhver pengebruk på feltet. Men skal dette bli noe av, så kreves kombinasjonen av stødig politisk lederskap og evne til å finne praktiske løsninger.

Biodrivstoff i stor skala

La oss se på storskala biodrivstoffproduksjon før vi går tilbake til CCS. Politikerne har vedtatt innblandingskrav for biodrivstoff og dermed etablert et marked. Sånn sett ser det greit ut. Men teknologirisikoen er stor fordi transportsektoren skal elektrifiseres og dessuten er drivstoff et lavverdi-produkt. Det er andre deler av tømmerstokken som gir høyere verdi.

Den politiske risikoen er betydelig, alt som er avhengig av årlige budsjettvedtak kan i realiteten bli snudd på hodet i Stortinget en sen desembernatt. Skal slike prosjekter kunne utløses, trengs det en sikkerhet for avsetning som strekker seg langt frem i tid. Kanskje bør det tenkes i retning av langsiktige avtaler på samme måte som langsiktige kraftkontrakter til industrien? Kunne deler av norsk næringsliv gå sammen i innkjøpsavtaler og garantere etterspørsel på et gitt nivå til en gitt pris – langt frem i tid? Å tenke på denne måten bryter mot ideer om effektiv markedskonkurranse, og har islett av proteksjonisme. På den andre siden er det gjennom tillit og evne til samarbeid mellom forskjellige aktører at den norske modellen viser sin styrke.

Betalingsvilje nødvendig

Det er en sterk trend at klimaavtrykket fra ulike verdikjeder telles, veies og måles. Men hittil er det liten av grad av betalingsvilje for et rent produkt fremfor et møkkete, samtidig som CO2-prisene er for lave til at de forurensende straffes så det svir. Det er ved å etablere regelverk og forretningsmodeller der det rene produktet på en eller annen måte får en merverdi, at klimariktige kvantesprang i industrien kan stimuleres.

Skal karbonfangst i gjødselproduksjon eller sement gi mening kommersielt, må (deler av) markedet være villig til å betale en premie for det rene produktet. Der er vi ikke nå, men spørsmålet er om og hvordan det går an å hjelpe til med å bygge slike markeder i Norge, Norden og ellers i Europa. På Zerokonferansen ble det vist til sementbehovet Nasjonal transportplan vil representere. Kan Vegvesenet, Statsbygg, Avinor, Jernbaneverket og privat sektors sementkonsumenter etablere etterspørsel? Dette vil sikkert fordyre prosjektene noe og konkurransen vil være begrenset. Samfunnsøkonomisk vil det ha en kostnad, men altså bidra til å etablere marked for produkter vi vet at verden trenger på vei mot nullutslipp.

Klare politiske signaler og forventninger fra politisk hold – og da snakker vi fra statsminister Erna Solberg og nedover – vil kunne bidra til å etablere den nødvendige etterspørselen.

Kommersiell logikk

Det som er sikkert, er at vi ikke kan etablere hverken biodrivstoff-fabrikker eller karbonfangstanlegg som i mange år fremover vil trenge hundrevis av millioner i subsidier direkte over statsbudsjettet. At staten yter investeringsstøtte gjennom Enova eller på annen måte, vil måtte være en del av opplegget, og det finnes penger til slike tiltak. Men det trengs forretningsmodeller som gjør at disse fabrikkene ruller og går for egen regning når de først er i gang.

Blant CCS-prosjektene på tegnebrettet, er det lettest å tenke seg at Klemetsrud-anlegget kan finansieres ved hjelp av «brukerbetaling». Oslos innbyggere kan teoretisk pålegges en CCS-skatt på toppen av renovasjonsavgiften som er med på å dekke de ekstra kostnadene rensingen medfører, samtidig som det kanskje går an å se for seg at andre leverandører av avfall til Klemetsrud-anlegget betaler for å få renset sitt avfall der. Om dette er mulig, politisk og kommersielt, gjenstår å se. Men det er i denne retningen det må tenkes.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Det er brukt astronomiske beløp på karbonfangst i Norge de siste ti-femten årene, men veldig lite ressurser ser ut til å ha gått i retning av å utvikle forretningsmodeller som har en kommersiell logikk. Det er nye bevilgninger og mer støtte som har vært siktemålet, ikke utvikling av et betalingsvillig marked for produkter som er renset for CO2.

Etableringen av selve CO2-lageret i Nordsjøen skiller seg fra fangstanleggene fordi det handler om å etablere en infrastruktur samfunnet trenger; det skal bygges en søpledynge for CO2. Å bygge og administrere søpledynger er et offentlig ansvar, men det kan gjerne være private som driver dem. Statoil har fått med seg Shell og Total på dette prosjektet. Teknologisk er dette angivelig ganske greit, det handler om å få på plass den nødvendige infrastrukturen.

Statslager AS

Forretningsmodellen for «søpledynga» gir seg ikke selv. Men den må bygge på at selskaper med fanget CO2 betaler for å bli kvitt avfallet sitt på en forsvarlig måte, akkurat som vi alle må betale for annen søppelhåndtering. Det er for tiden ingen kø av selskaper med dette behovet, men det kan komme. På kort og mellomlang sikt er det liten grunn til å tro at dette vil være noe annet enn et underskuddsforetak.

Det kan tenkes flere modeller her, men uansett må finansieringsopplegget designes slik at det ikke trengs årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Man kan tenke seg at staten tar ansvar for å drifte denne søpledynga selv. Da kunne finansieringen for eksempel ordnes gjennom en ekstra CCS-avgift som pålegges oljesektoren, en slags panteordning slik Zero har foreslått.

Man kan også se for seg et mer kommersielt orientert opplegg der Statslager AS opprettes med private eiere ved siden av staten. Hvis Statslager AS ble underlagt oljeskattesystemet, og det er politisk vilje, kunne man utvikle et system på linje med leterefusjonsordningen. Staten betaler, men det synes ikke på statsbudsjettet. Og på samme måte som ved oljeleting kan oppsiden, en gang i fremtiden, tenkes å bli stor – hvis det kommer i gang CO2-fangst i noe omfang i Europa. Også i et slikt regime kunne en liten ekstra CCS-skatt på oljeselskapene bidra til felleskassen.

Store puslespill

Det er altså store puslespill som må legges for å få til en ønsket utvikling der store samfunnsomformende prosjekter realiseres. Politikken, embetsverket, institusjoner med motstridende interesser, næringsaktører og private penger må trekke i samme lei for å få gjennomført det nær sagt alle sier de ønsker. Det aller viktigste er tydelig politisk lederskap og signaler fra toppen. Men også «stakeholdere» av alle slag må bidra til å legge puslespillbrikkene på plass – uten at alt hver gang ender opp med nye krav om at staten skal plukke opp regningen.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima