Fornybar kraft i endringenes tid - Energi og Klima

Fornybar kraft i endringenes tid

Konflikten i Ukraina styrker vektleggingen av energisikkerhet og underbygger dermed satsingen på fornybar energi, sier konserndirektør Steinar Bysveen i Statkraft i intervju med Energi og Klima.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
Steinar Bysveen, konserndirektør i Statkraft. (Foto: Statkraft)
Steinar Bysveen, konserndirektør i Statkraft.
(Foto: Statkraft)
  • EU vil holde fast i målet om 80-95 prosent reduksjon i klimagassutslippene.
  • Statkraft ser avkarbonisering som en megatrend.
  • ETS – kvotehandel – må være grunnmuren i klimapolitikken, men land må få velge ulike løsninger.
  • Solenergi og desentrale løsninger blir viktigere, men forsyningssikkerhet må leveres «24/7».
  • Mange kull- og gasskraftverk utrangeres før tiden. Det har stor samfunnsmessig kostnad.
  • Den europeiske kraftsektoren vil gjennomgå store strukturendringer, men Statkraft har en unik posisjon – uten kull- og kjernekraft i porteføljen.

Steinar Bysveen har en god utkikkspost mot Europa gjennom sin rolle i konsernledelsen i Norges viktigste fornybare energiselskap. Statkraft har den norske vannkraften i ryggen når selskapet ekspanderer internasjonalt, både som investor i fornybar energi og i nye forretningsområder der energiomstillingen gir nye muligheter.

Samtalen med Bysveen fant sted i Statkrafts hovedkvarter på Lysaker i slutten av august.

Klimapolitikken først; hvor går Europa?
– Vi tror at EU i overskuelig fremtid vil holde fast på målet om 80-95 prosent reduksjon i klimagassutslippene til 2050. Dette legger vi til grunn for det vi gjør.

Steinar Bysveen tror konflikten i Ukraina og den skjerpede tonen mellom Vesten og Russland vil gi økt vekt på energisikkerhet.

Forsiden_ek_artikkel
Artikkelen er hentet fra rapporten «Klimapolitikk i krysspress», om EUs energi- og klimapolitikk. Norsk Klimastiftelse er utgiver, mens Energi og Klima har stått for det redaksjonelle arbeidet. Se flere artikler fra rapporten.

– Jeg tror nok det. Det minner oss om en av driverne Europa har sett i mange år. Mange land er avhengig av import, det være seg gass og olje. Isolert sett er det viktig for mange land å gjøre seg mindre avhengig av import. Dette vil underbygge fornybarsatsingen, slik jeg ser det.

Tror du på skifergass?
– Vi gjør ikke så mye gassforsyningsanalyse, men bildet vi leser er at skifergassen i USA ikke har veldig stor betydning for gassprisene i Europa.

Amerikansk gass får et «LNG-påslag» hvis den skal importeres til Europa, og dette gjør at skifergassen ikke får så stor innflytelse på prisdannelsen på vårt kontinent, mener Bysveen. Skifergassen har derimot stor betydning for amerikansk konkurransekraft og industri, fordi gassen blir en billig råvare. Han tror dette stimulerer europeiske land til å satse på utvinning av skifergass, for å avlaste importavhengigheten.

De store må tilpasse seg de små

Det skjer store teknologiske endringer, dramatisk fall i kostnadene i solenergi, forbedringer i onshore vind, mens offshore vind stanger. Hvilket bilde ser du fremover?
– Det er riktig som du sier. Sol har allerede fått en betydelig nedgang i kostnadene, det store spørsmålet er hvor mye det er i vente i form av ytterligere kostnadsreduksjon. Det vil helt sikkert komme nye teknologier, kombinert med markedsvolumer, som gjør at ting kan gjøres billigere. Det samme ser vi potensiale til på batterisiden.

– Når det gjelder offshore vind, vil nok ytterligere industrialisering av den bransjen kunne realisere betydelige kostnadsreduksjoner, dog ikke i samme skala som for sol.

Bysveen fremholder også at det er nødvendig å vurdere teknologikostnad ut fra naturgitte forhold. Det vil være land som må finne seg i å velge «nest billigste» og ikke «billigste» løsning fordi de tilgjengelige ressursene ikke ligger til rette for de billigste fornybarteknologiene.

Solenergi og batterier gir en desentraliseringstrend. Denne dimensjonen ser ut til å bli sterkere?
– Det er et syn vi deler. Ikke minst på grunn av kostnadsutviklingen på sol og batterier. Vi følger offgrid-diskusjonen. (Offgrid; at husholdninger og/eller bedrifter helt lager sin egen strøm og kutter forbindelsen til nettet). Vi må på ingen måte utelukke at offgrid kan være løsningen her og der. Erfaringen fra de siste 100 år er likevel at det er fornuftig å dele på backup-kostnader. Hvis hver by eller hver husstand skal investere dobbelt opp, vil man bli sittende med mye produksjonsmidler som er dårlig utnyttet.

Er det en parallell til telekom her? Mange hadde fasttelefon lenge selv om de ikke brukte den, men sa opp etter hvert.
– Jeg tror vi skal være forsiktig med å dra parallellen til telefoni for langt. Et system for strømleveranser må ha forsyningssikkerhet uansett, også når det skjer teknisk svikt. Her er det forskjell til telefoni, der du kan gå til naboen og låne telefonen hvis den ikke fungerer.

Men det er et faktum at flere aktører kommer inn, at mange virksomheter produserer deler av energien sin selv, og at markedsandelen for de store aktørene blir mindre?
– Ja, markedsvolumene blir mindre. Vi må tenke på hva som er rollen for de store i systemet, og det store systemet. Jeg tror det er rom for begge deler, men det er det store systemet som må tilpasse seg det lille, ikke være premissleverandør, men tilpasse seg. Og det lille blir fornybart.

Snakker vi «science fiction» eller skjer dette nå?
– Dette er en utvikling som er i gang, og som vil forsterkes.

Behov for kapasitetsmarkeder

Når mye fornybar energi kommer inn i markedet, så faller kraftprisene. Jo mer sol-, vind- og vannkraft, jo lavere går prisene. Hvordan få markedspriser på kraft som er høye nok til å gi nye investeringer, og fornuftig lønnsomhet i det «gamle»? En gordisk knute?
– Her er det det to mulige angrepsvinkler. Enten (må myndighetene) si hvordan det skal ordnes, eller la det være opp til markedet. Hvis man tror på markedet, vil det skje som vi ser nå, at det er så mye fornybarproduksjon at prisene blir svært lave. Mye vil da stenges av gammel produksjon (kjernekraft, kull, gass). Det er helt greit, inntil vi mangler kapasitet. Hvis man lar det være opp til markedet å fikse det, må de få timene som er igjen være så godt betalt at det lønner seg å investere.

Tror du på det?
– Nei. Det er så usikkert hvor mange timer det blir, og hva prisene blir, at ingen tør å sette penger på det. Med andre ord, det er nødvendig å tenke kapasitetsmarkeder. Denne utviklingen fører ikke til forsyningssikkerhet «24/7» uten at vi lager mekanismer som sikrer det.

– Til tider vil fornybar energi, sol og vind, sette prisen. Da vil den være lav. Det som skjer, er at vi vil se flere og flere timer med lave priser.

Den fornybare energien må finansieres. Det må finnes modeller som gir betaling for den på en annen måte enn gjennom betaling fra markedet?
– Dette er dilemmaet. Prisen i markedet settes ut fra marginalkostnad. Da vinner fornybar energi. Totalkostnaden for samfunnet er likevel dyrere for fornybar energi enn for kull. Derfor må man ha subsidier for å få inn det fornybare.

Men det må være ordninger som sertifikater eller feed-in-tariffer som sikrer at det går en pengestrøm fra forbrukere til produsenter utenom markedet?
– Det er dette som skjer nå, i dag, gjennom støttesystemene.

Strukturendring kostbart for samfunnet

Da nærmer vi oss kvotemarkedet – ETS. Hvor ender vi, fortsatt politisk lappeteppe?
– Den viktigste pilaren som må være på plass, er et sterkt ETS. Dersom samfunnet ikke verdsetter CO2-reduksjon på en rimelig høy måte, så faller grunnlaget for fornybarsatsingen bort. Nærmest uansett, lappeteppe eller ikke, så må ETS være grunnmuren.

Kostnadene til utbyggingen av fornybar energi i Europa er ifølge Bysveen ikke bare relatert til nye investeringer, men også til at man har «utrangert en hel produksjonspark før tiden».

So what? Gjør det noe at kull- og gasskraftverk blir utrangert før tiden?
– Det gjør noe fordi samfunnet har lagt mye penger i et kraftsystem. Om det er utdatert etter fem eller 50 år har stor betydning for samfunnet som sådan, for Europas konkurransekraft. Energisystemet er en investering som er svært stor og derfor har betydning for hele samfunnets effektivitet.

Men omstillingen skjer. De store europeiske selskapene taper, store aksjonærverdier er borte?
– Dette skjer, det er det ingen tvil om. Vi har sett det gradvis siden 2009. Det blir etter alle solemerker verre før det blir bedre.

– Statkraft er i en unik posisjon. Vi har bortimot ingenting i det «gamle», ikke kull, ikke kjernekraft. Vi tror det i mange år fremover vil være rom for gasskraftverk, selv om de ikke er lønnsomme akkurat nå.

Men dere har ikke endret strategi når det gjelder solenergi. Dere bygger ikke solkraftverk?
– Det gjør vi ikke. Men vi vil ikke utelukke det for all fremtid.

Får vi en voldsom strukturendring i den europeiske kraftsektoren, konkurser, oppsplittinger og så videre?
– Det vil ikke jeg spå for mye om. Det jeg er temmelig sikker på, er at de som sitter og forvalter disse selskapene, de sitter ikke med hendene i fanget. Men hvilke grep de tar, vil variere fra selskap til selskap. Per i dag ser vi noen fellestrekk: Det stenges ned flere og flere anlegg. Dette er sannsynligvis nødvendig, men ikke tilstrekkelig.

Jakter nye forretningsmodeller

Bysveen peker på at alt Statkraft gjør av investeringer i ny kraftproduksjon er kun i fornybart. I tillegg legger han vekt på den strategiske tilnærmingen til endringene som skjer.

– Hvilke megatrender tror du på? Vi må kunne generere overskudd hele tiden, ikke bare i 2030, -40, -50, men hele veien frem. Hvordan utnytter du kapital og kompetanse? Hvilke konkurransefortrinn har du? Hva vil være lønnsomt? Vi må pare dette, utvikle nye forretningsmodeller. Det er ikke bare teknologien som endrer seg, men som følge av teknologien vil produkter og tjenester endre seg, og forretningsmodellene også. Vi må finne ut hvordan vi kan skape merverdi i en slik kjede.

I Tyskland har Statkraft utviklet en forretning der selskapet samler vindkraftproduksjon fra en lang rekke små og mellomstore produsenter og handler med denne kraftmengden på markedet. Slik har Statkraft blitt en av de største selgerne av vindkraft i Tyskland.

– Nå sitter vi og gjør tilsvarende vurderinger rundt batterier og sol, og satsing i andre og nye geografier, samt utvikler nye forretningskonsepter. Brasil og India er to land hvor Statkraft gjør nytte av erfaringen som er bygget opp i Tyskland.

Hvor står Norge?
– Der de fleste land i Europa er store importører, er ikke Norge importavhengig, vi er storeksportør. At vi har vannkraften, er helt unikt. De andre vil vekk fra kjernekraft, vekk fra kull.

– Jeg tenker at Norge må være bevisst hva som skjer rundt oss av megatrender. Kompetansen vår har vist seg å være konkurransedyktig internasjonalt. Vi har rikelig tilgang på fornybar energi. Det har vi hatt nytte av i 100 år, vi må sikre at vi får det de neste 100 årene også.

Det skal ikke så mye til før man trigger sterke interesser i oljesektoren?
– Her er det ømme tær. Som IEAs poeng er; vi har vesentlig mer fossile ressurser i bakken enn klimaet tåler. Så er det en helt annen diskusjon, hvordan husholderer vi med karbonet som er i bakken. Det blir neste diskusjon.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.