Kampen for å hindre at forurensende kull- og oljekraft ødelegger kloden står ikke først og fremst i USA og de andre rike landene, men i Asia og Afrika.
En av de største truslene mot klimamålene er at utviklingslandene ikke får tilgang til langsiktig internasjonal lånefinansiering til utbygging av ren energi, slik det ble lovet i Paris-avtalen. Med Donald Trump i Det hvite hus og USA ute av avtalen, er det en stor reell fare for at landets kull -og oljelobby vil lykkes i å vri landets eksportsubsidier til finansiering av nye forurensende kraftverk, bygget med amerikansk teknologi. Og er de først bygget, vil USA ha sikret seg viktige eksportmarkeder for sin kull -og oljeindustri.

Det store energiparadokset i dag er at mens noen land inklusive Kina og India bygger ut fornybar energi for fullt, så øker karbonutslippene fra kraftproduksjonen i de fleste  landene i Asia og Afrika. Det skyldes at veksten i vind- og solenergi ikke klarer å holde tritt med den kraftige veksten i energiforbruket, samt at vannkraftens markedsandel faller. Det siste er både et resultat av tørke og mer ustabilt vær, og at det har vist seg vanskelig å få bygget mer vannkraft i takt med etterspørselen. Resultatet er at det fortsatt er en kraftig vekst i utbyggingen og  bruken av dieselgeneratorer og oljefyrte kraftverk i de fleste landene i sør. Og som vist i denne artikkelen, er over 500 kullfyrte kraftverk under planlegging i de fremvoksende økonomiene, i tillegg til de som allerede er under bygging eller vedtatt utbygget.

De siste årene er det derfor lansert en rekke initiativ med løfter om langsiktig finansiering av ren energi i u-landene.

Et av de mest omtalte er Power Africa-programmet som ble lansert av president Barack Obama i 2013. Programmet hadde som mål å utløse 8 milliarder dollar i investeringer i ren energi, nok til å bygge 30 000 MW med ny energi og å øke strømproduksjonen tilsvarende 60 millioner husholdninger i Afrika. Men som omtalt i denne artikkelen, har Power Africa så langt ikke klart å utløse de forventede private investeringene, og vil neppe bli prioritert av den sittende administrasjonen. I tillegg kan vi vente at USAs finansiering til andre klimafinansieringsinitiativ som FNs Grønne Fond og klimafond forvaltet av FNs utviklingsbanker vil tørke inn.

I Afrika sør for Sahara mangler to av tre mennesker tilgang på strøm, og kraftmangel er en alvorlig flaskehals for å utvikle nye arbeidsplasser. Norfund-sjef Kjell Roland advarte nylig om «investeringstørke» for ren energi i Afrika: Betalingsproblemer har ført til at «investorer får kalde føtter, og at det blir vanskeligere å hente kapital til ny energiproduksjon», sa han til Bistandsaktuelt.

Dette er en ond sirkel: Betalingsproblemene fører til at kapitalen blir dyr, noe som gjør det mer kostbart å bygge ut ren energi til erstatning for den dyre, importerte fossile energien, noe som igjen forsterker landets betalingsproblemer.

I denne situasjonen er det verd å merke seg to initiativ som peker mot en mulig lederskapsrolle for Norge og Norden. Da de nordiske statsministrene møttes i Bergen i slutten av mai, ble det lansert et globalt «Nordisk statsministerinitiativ» med et ambisiøst innhold. – Initiativet Nordiske løsninger på globale utfordringer kommer til å være et effektivt verktøy i vårt felles arbeid med å nå FNs bærekraftmål før 2030, sa Erna Solberg. Initiativet trekker frem seks «flaggskip-prosjekter». I et av disse, Nordic Energy Solutions, snakkes det om å «forbedre tilgangen til fornybar energi» i noen spesifikke land der nordiske interesser allerede er involvert, og “ved å gjøre det, øke eksportmulighetene og konkurransedyktigheten til nordiske selskaper innenfor fornybar energi». I et annet av de seks flaggskipprosjektene, Nordic Climate Solutions, er fokus på eksport av «nordiske løsninger» til land i utvikling.

Det andre initiativet er spørsmålet som nå ligger i Stortinget, om hvorvidt Norge skal gå foran med å kanalisere klimafinansiering til en garantiordning for fornybarinvesteringer i u-landene, med formål å redusere lånekostnadene i forbindelse med investeringer i ren energi i u-landene. Etter forslag fra fornybarnæringens organisasjon Norwep, og med støtte fra NHO og Zero blant annet, anmodet Stortinget i desember regjeringen om å fremme forslag om en slik ordning i GIEK for å få ned lånekostnadene knyttet til investeringer i ren energi i u-landene. Saken fikk prinsipiell tilslutning i regjeringens stortingsmelding om «Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk» som ble fremlagt i april i år. Her varsler regjeringen blant annet en dobling av støtten til investeringer i fornybar energi i u-landene, og understreker at støtten primært skal gis i form av såkalt «katalytisk» bistand som utløser store private investeringer, «blant annet gjennom garantiordninger». I denne artikkelen er det skrevet litt om hvordan en slik ordning kan tenkes organisert og finansiert.

Hovedpoenget når det det gjelder finansieringen av en slikt initiativ, er at alle de nordiske landene har forpliktet seg til å bidra med sin relative andel av de 100 milliarder dollar årlig i klimafinansiering fra nord til sør, det vil si over 50 milliarder kroner i året. I tillegg kommer regningen som nå må plukkes opp, som følge av at USAs bidrag trolig faller bort, i hvert fall i en periode. Forslaget fra Stortinget og de nordiske statsministrene er at vi ikke kan sitte og vente på at ulike FN-initierte fond skal gjøre hele jobben. Norden har en rekke bedrifter og finansieringsinstitusjoner som kan gjøre en viktig del av jobben med å øke tilgangen på ren energi i sør.

Donald Trumps alenegang kan føre til stopp i USAs støtte til ren energi i sør , men er også en mulighet for Norge og Norden til å gjøre en forskjell.