Det er fortjenestefullt at Høyres unge stortingsrepresentanter Tina Bru og Henrik Asheim rykker ut mot Carl I. Hagen. Men også Erna Solberg bør på banen – med sin statsministerautoritet.

Det er ikke lett å møte debattanter som formulerer seg slik Hagen har gjort i ulike intervjuer den siste uken og som gjenspeiles i vedtaksforslaget Christian Tybring-Gjedde og noen andre stortingsrepresentanter har fremmet til Fremskrittspartiets landsmøte.

«Frp mener at klimaendringer skyldes naturlige variasjoner og tar avstand fra påstanden om at klimaendringer skyldes menneskenes marginale utslipp av klimagasser.»

Fremskrittspartiets landsmøte inviteres til å stemme mot forskningsresultater; i vedtaks form å avvise konklusjonene fra stadig mer omfattende vitenskapelig forskning, gjennomført over mange tiår, i regi av universiteter og andre forskningsmiljøer over hele verden.

Det er ikke den ene eller andre klimapolitikken landsmøtet inviteres til å ytre seg om, men resultatene fra den vitenskapelige forskningen.

Både Bjørn H Samset ved Cicero og Bjerknes-forskerne Are Olsen, Helge Drange og Tore Furevik har med stor tålmodighet og faglighet imøtegått Carl I. Hagens feilaktige påstander om klimaet og klimavitenskapen. Dette er deres arena. Det bra at de setter skapet på plass.

I min bok er det ille at Hagen nekter å forholde seg til et vitenskapelig konsensus. Men det er nesten verre at han antyder at klimatrusselen er noe Gro Harlem Brundtland og Al Gore har funnet på for å bli rike og berømte. Han slenger om seg med påstander i hytt og pine, anklager forskere for å være kjøpt og betalt. Han driver det rene konspirasjonsmakeri, og han gjør det på en arena hvor det er politikere og oss andre som deltar i samfunnsdebatten, ikke klimaforskerne, som har ansvar for å ta til motmæle.

Hagen snakker seg rett inn i Oxford English Dictionarys definisjon av det postfaktuelle.

«Relating to or denoting circumstances in which objective facts are less influential in shaping public opinion than appeals to emotion and personal belief».

Nå er det ikke overraskende at Fremskrittspartiets klimafornekter-fløy opptrer som de gjør, tidsånden gjør det lettere for dem å vinne gehør, Brexit og Trump har gitt dem vind i ryggen.

Det er fristende å tie slikt i hjel. Men den moderate og rasjonelle høyresiden må sette ned tydelige stolper mot slikt konspiratorisk oppkok. Erfaringene fra USA de siste par tiårene tilsier at det bare blir verre om ikke denne fronten markeres tydelig. Det republikanske partiet tillot antivitenskapelige holdninger å vokse frem. Klima ble en markeringssak, i et bilde der skillet mellom sant og usant gjøres utydelig. I Donald Trumps klima- og energiteam står faktisk Exxon-sjefen Rex Tillerson som en rasjonell og modererende kraft.

Klimapolitikk er egentlig en dypt rasjonell øvelse, både på det globale, europeiske og nasjonale nivå. Det foreligger et vitenskapelig konsensus, uttrykt gjennom FNs klimapanels rapporter. Så må politikken levere løsninger, som får utslippene ned, slik at risikoen for farlige klimaendringer reduseres.

Dette ligger til grunn for Norges politikk på feltet. Arbeidsdelingen mellom vitenskap og politikk er velfundert. På den politiske arenaen vil det være uenighet både om ambisjonsnivå og virkemiddelbruk, men vi har vært forskånet for avsporinger knyttet til politiske angrep på det vitenskapelige fundamentet. Vi har dermed også sluppet en så polarisert og lammende debatt som særlig USA er preget av. Selv om det kan gå hardt for seg, er forståelsen av politikkens siktemål likevel den samme fra MDG og SV på den ene siden til omkring midten av Frp på den andre.

Fremskrittspartiets avtroppende olje- og energiminister Tord Lien er eksempel på en politiker som har opptrådt i tråd med denne politiske fellesforståelsen. Politikken han har stått for, kunne like gjerne vært markedsført av en energistatsråd fra Høyre, Senterpartiet eller Arbeiderpartiet. Hans etterfølger Terje Søviknes vil trolig føye seg inn i samme kategori, som en pragmatisk statsråd i et departement der embetsverket styrer det meste – uansett regjering.

Det er imidlertid ingen tegn til korrigerende lederskap fra Siv Jensens side overfor Hagen, Tybring-Gjedde og de andre. Jensen sklir unna og snakker om en “spennende programprosess“. Det ville vært vanskeligere for henne om Erna Solberg var tydeligere. Om ikke før, så er nyttårstalen en god anledning som statsministeren kan velge å bruke. Det er ikke banale spørsmål vi snakker om, men om kunnskap eller kvakksalveri skal være grunnlag for politikken.