Konsernsjef Eldar Sætre har fastslått at Equinor skal bli et bredt energiselskap og være en pådriver for forandring. Likevel erklærer selskapets sjeføkonom at det er “lite sannsynlig” at vi når togradersmålet. Da er det bare å prøve hardere.

For togradersmålet ligger fast, til og med ambisjonen om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader gjør det. Alle gode krefter må slå seg sammen og bidra med sitt. Stater, byer, selskaper og enkeltpersoner. Gitt dimensjonen på utfordringen, trenger Eldar Sætre all den støtte, oppmuntring og innovasjonsevne han kan samle rundt seg.

For som redaktør Anders Bjartnes konstaterer i sin blogg her på Energiogklima.no: “Equinor er blant de få selskapene som kan redde verden «mye» – både i kraft av sin størrelse og sin politiske innflytelse og makt.”

Spørsmålet er om Equinor har den rette styresammensetningen sett i lys av den omstillingsjobben som skal gjøres. På bakgrunn av konsernsjefens uttalte ambisjoner om å delta aktivt i energiomstillingen, og være en del av løsningen, ville det vært naturlig om selskapet hadde et styre med mer mangfoldig kompetanse.

Valgkomiteen hadde muligheten nå denne våren, men brukte den ikke.

Equinors valgkomite, som består av tre kvinner og en mann, har funnet styrerepresentanter med blytunge CV’er. Men flertallet har mesteparten av sin karriere fra klassisk oljevirksomhet. Det gjelder både styrets leder og nestleder. Også de to nye som kommer inn nå denne våren har bakgrunn fra henholdsvis et oljeselskap og et oljeserviceselskap. Ingen av styrets medlemmer synes å ha omfattende erfaring fra fornybarbransjen.

På regjeringens nettsider, under tittelen Statens direkte eierandel i selskaper, står blant annet følgende om styresammensetning:

“En av de mest sentrale oppgavene for staten som eier er å bidra til godt sammensatte og kompetente styrer. Målet er at styret i det enkelte selskap samlet sett representerer ønsket kompetanse og erfaring ut fra selskapets virksomhetsområde, muligheter og utfordringer og statens mål med eierskapet.”

Statsminister Erna Solberg har de senere årene sagt omstilling og grønt skifte så mange ganger at det er lett å komme ut av tellingen. Staten er fortsatt den største eieren i Equinor. Næringslivet, ikke minst oljeselskapene, sitter med nøkkelen til mye av dette omstillingsarbeidet.

Hvilke overveielser som er gjort i valgkomiteens møter, vet vi ikke. Men mer aktiv lytting til statsministeren kunne kanskje vært på sin plass. På den andre side sorterer ivaretakelsen av eierposten i Equinor under Olje- og energidepartementet, og der er man ikke fullt så opptatt av det grønne skiftet. Etter resultatet å dømme har komiteen kun søkt kandidater fra noen ganske få og avgrensede felt i samfunnet.

Hvor er de styremedlemmene som skal stille de godt begrunnede og vanskelige spørsmålene om et gitt fornybarprosjekts kvalitet, basert på egen kunnskap? Hvor er de representantene som i strategiske diskusjoner vil kunne dra opp de lange linjene og med entusiasme og troverdighet belyse oljeselskapets muligheter i en ny og grønnere økonomi?

Oljeindustrien er teknologitung, internasjonalt orientert og kompleks, og dermed også et utmerket sted for å bygge kunnskap og kompetanse av nær sagt alle slag. Men den er konservativ. Til tross for flere tiår med entydig klimavitenskap sleper selskapene fortsatt beina etter seg.

Omstillingen fra olje til fornybar vil kreve mot, en aktiv vilje til å bryte med de historiske linjene og til å gå nye veier.

Lytter man til sjeføkonom Eirik Wærness som baserer sine uttalelser på analyse og scenarier, lyder det pessimistisk – og litt fatalistisk. Etterspørselen etter fossil energi vil øke uansett og utslippene likeså, er budskapet.

Men toppledelsen og styret i Equinor har både en hånd på rattet i utviklingen av fornybarsamfunnet og en godt synlig talerstol i verdens energimarkeder. Equinors valg vil bli lagt merke til.

Konsernsjefen har altså tatt mål av seg til å være en pådriver for forandring. Da gjelder det om å ha et styre som er minst like bevisst på hvor selskapet skal hen som hvor det kommer fra. Med medlemmer som er ulike nok til å fange hele bredden i den kreative destruksjonen og de nye mulighetene som energiomstillingen fører med seg.