Det er skrevet spaltemetere om elbilstøtte, grønne sertifikater og subsidiene dette representerer, mens det har vært lite offentlig oppmerksomhet om pengene staten bruker gjennom Enova. Denne teksten drøfter Enovas pengebruk i lys av en klimapolitikk der skillet mellom sektorene som omfattes av EUs kvotemarked (industri, olje, kraft) og sektorene utenfor kvotesystemet (transport, landbruk, oppvarming) blir tydeligere.

Ved siden av lettelser i avgiftssystemet for å stimulere overgang til nullutslipp, er pengene Enova deler ut den viktigste «gulroten» i den norske klimapolitikken.

Norsk klimapolitikk trenger mer systematikk og klarere prioriteringer for å oppfylle målene som avtalen med EU mot 2030 vil sette – og holde kurs mot nullutslipp i 2050. Enova inngikk like før jul en avtale med Olje- og energidepartementet som skal dekke perioden 2017–2020. Den peker i riktig retning, men Enovas pengebruk kan trolig spisses enda mer mot ny teknologi og nullutslipp enn det er lagt opp til.

Det er dessuten ikke noe mål at det brukes mest mulig offentlige penger. Tvert imot er det nødvendig å stille spørsmål om subsidieordningene skaper en slags «bistandsavhengighet» der den ansvarlige for klimakutt og energisparing i hver virksomhet får nei fra toppsjefen hvis hun ikke får Enova-penger, og ja hvis tilskuddet kommer i havn. Politikerne må være oppmerksomme på denne risikoen. Hvis noe er helt sikkert, er det at subsidier ikke er «den nye oljen».

Det trengs kontinuerlig diskusjon om hva staten bør støtte gjennom bevilgninger eller gjennom avgiftspolitikken, og hvor endringene i klimariktig retning bør gjennomføres uten at statskassen tappes.

Store penger – små utslippskutt

Fra 2012 til 2015 delte Enova ut nesten 8,5 milliarder kroner, mens det er spart skarve 370.000 tonn CO₂. Slik når Norge aldri klimamålene. Statsforetaket betalte i 2015 ut 2,6 milliarder kroner i støtte. Tiltakene vedtatt i 2015 gir 120.000 tonn i CO₂-kutt. 40.000 av dette er innenfor EUs kvotesystem, hvor kutt ett sted i prinsippet gir muligheter for utslippsvekst et annet sted innenfor kvotetaket. Utslippskuttene på bakgrunn av 2015-tallene representerer 0,23 prosent av Norges samlede utslipp. Fremover må statens penger brukes mer effektivt.

I den nye Enova-avtalen for perioden 2017–2020 heter det at prosjekter som gir reduserte klimagassutslipp skal prioriteres, og at «omstilling til en mer klimavennlig transportsektor vil være et stort arbeidsfelt i perioden». Når det gjelder energieffektivisering, skal særlig tiltak som «senker forbruket av strøm vinterstid, og (gir) økt fleksibilitet i etterspørselen etter strøm», gis prioritet.

Enova har betydelige økonomiske ressurser til rådighet, og kan ifølge pressemeldingen som ble sendt ut da den nye avtalen ble inngått bevilge 2 til 4 milliarder kroner årlig. De neste fire årene skal det altså kunne brukes godt over 10 milliarder kroner til ulike tiltak gjennom Enova.

Målet er at det skal spares 4 TWh strøm og at støtten skal bidras til at det kuttes 750.000 tonn CO₂ i ikke-kvotepliktig sektor i fireårsperioden frem til og med 2020.

Enova-pengene skal bidra til at det kuttes mer CO₂ de kommende fire årene enn de vi har bak oss, men kanskje kan ambisjonene økes ytterligere – ved at nettopp klimakutt i sektorene utenfor kvotesystemet gis enda sterkere vekt enn det er lagt opp til.

Pengene som bevilges må fremme et nødvendig systemskifte i retning nullutslipp.

Bra med klimamandat

Enova gjør egentlig to ting:

• Støtter forskjellige former for små og store energieffektiviseringstiltak i næringsliv, offentlig sektor og i husholdningene ved subsidier til innkjøp av kjent teknologi.
• Fremmer teknologiutvikling gjennom støtte til ulike initiativ. De store pengene går til industrien.

Av de 2,6 milliarder kronene som ble delt ut i 2015, gikk 1,2 milliarder til ordinære energiprosjekter (energieffektivisering) og 1,4 milliarder til prosjekter innenfor ny energi- og klimateknologi.

Det har først og fremst vært gjennom sparte kWh – et såkalt energiresultat – at Enova har blitt målt.

Enova gjør som politikerne ber om. Det er gjennom mandatet fra Olje- og energidepartementet at retningen på Enovas pengebruk styres. Her vil det nye og klarere klimamandatet hjelpe. For når man leser Enovas årsmelding for 2015, og ser på listen over tiltak som får støtte, er det mye som tyder på at det trengs en opprydding.

Hittil har Enova brukt betydelige midler på energieffektiviseringstiltak i sektorene som er omfattet av EUs kvotesystem. Det har vært en logisk følge av målet om sparte TWh.

Støtte til LED-lys på Melkøya

Energieffektivisering er et godt formål. Spørsmålet er hva slags virkemidler som brukes. En kikk på Enovas årsmelding for 2015, og listene over bevilgninger som løpende publiseres, indikerer at det er skapt et subsidiebyråkrati der store og små selskaper dytter kostnadene ved ganske ordinære tiltak over på staten. Listene over mottakere som har fått støtte til ymse energieffektiviseringstiltak er meget lang.

Det ser ut til å være veldig populært å be om støtte til «introduksjon til energiledelse», et program som ifølge Enovas hjemmesider har som mål «å bidra til at bedrifter tar grep om sin energibruk og setter arbeidet inn i et kontinuerlig system».

Denne ordningen gir ifølge årsrapporten gode energiresultater per støttemillion, og det er sikkert riktig, men er det staten som skal betale for at Statoil, Avinor, Schlumberger, Tine, Mills, Salmar, Orkla Foods, Hansa Bryggerier, Ekornes, Wintershall, Hennig-Olsen, Coop Norge, Marine Harvest og en haug andre selskaper får hjelp til å utvikle systematikk rundt egen energibruk?

Det ytes også betydelig støtte til helt ordinære energieffektiviseringstiltak. Hvorfor skal Statoil få 6,7 millioner fra staten til å installere LED-lys på Melkøya? Eller hvorfor skal skattebetalerne finansiere at Storebrand Eiendom bruker 2 millioner på enøk-tiltak i Akersgata 35-39 og på Gullhaug torg, mens Rezidor hotels fikk 3,5 millioner og XXL 6,9 millioner til tiltak i eksisterende bygg?

Dette er bare noen få eksempler fra Enovas lange lister. Søknader skrives og saksbehandles. Det er grunn til å tro at store og ressurssterke virksomheter, både i privat og offentlig sektor, har lettere tilgang på tid og «søknadskompetanse» enn de som er små.

Fossilfrie busser, biler og båter

Når noe skal prioriteres opp, må andre ting prioriteres ned. Det er ikke penger til alt.

Skal ambisiøse mål om klimakutt til 2030 kunne nås, må nullutslippsløsninger i transportsektoren rulles ut i stor skala.

Transportsektoren må gjennomgå en revolusjon. Omstilling av nyttetransporten skiller seg kanskje særlig ut som et område der det er riktig og nødvendig å øke statens innsats og pengebruk, enten det gjelder laste- og varebiler, busser eller båter. Det har – i alle fall inntil videre – en ekstrakostnad å velge fossilfritt. Ny infrastruktur må på plass og verdikjeder må utvikles.

Kommuner og bedrifter har i mange år kunnet søke om Enova-penger for å utbedre bygningsmasse, slik at energikonsumet faller eller omstilles. Fremover bør støtte til utskifting av kjøretøyparken kunne være et minst like aktverdig tiltak.

Det ser ut til å være bred politisk støtte til å opprette et nytt fond for å stimulere omstillingen til nullutslippstransport i næringslivet. Men trengs det et nytt fond? Det kan hende det allerede finnes tilstrekkelig med penger til dette på Enovas budsjetter – hvis man er villig til å stramme til litt i dagens ordninger, ved å kutte i subsidiene til hyllevareteknologi innen stasjonær energibruk.

Klimapolitikken er «EU-medlem»

Den offentlige pengebruken må ta inn over seg at Norge i realiteten er EU-medlem på klimapolitikkens område. De kvotepliktige sektorene, industri, olje, kraftforsyning, har vært «outsourcet» til Brussel i mange år allerede. Det nye er at også de ikke-kvotepliktige delene av økonomien nå omfattes av EU-regimet og dette må prege norsk klima- og energipolitikk frem mot 2030.

Klimapolitikkens «todeling» må gjenspeiles også når det gjelder virkemiddelbruken. Selv om det nye regimet formelt vil gjelde først fra 2021, er det ingen grunn til å vente.

EU-tilpasningen betyr at Norge ikke lenger har noe utslippsmål i kvotesektoren, mens vi i høy grad vil ha utslippsmål utenfor kvotesektoren. Norge vil hvert år måtte rapportere hvordan fremskrittene gjøres. Skal dette fungere, er det en forutsetning at virkemiddelbruken tilpasses de ulike sektorenes særtrekk. Vi må alle forholde oss til at klimapolitikken nå ligger i to separate «bokser».

Kvotesektoren må behandles for seg – og de delene av utslippene som ikke er omfattet av kvotehandel må behandles for seg.

Dette betyr selvsagt ikke at kutt i kvotesektoren er meningsløse. Tvert imot. Det er helt nødvendig at det skjer utslippsreduksjoner i industri- og oljesektor, men det kan ikke være slik at dette skal løses via statsstøtte til tiltak som ikke representerer betydelige teknologisprang.

Det er derfor tiltak i kvotesektoren som bør kuttes hvis Enova skal prioritere hardere.

Hva er det så staten ikke bør støtte?

Det helt opplagte er tiltak på oljeinstallasjoner for å spare gass. Det er utmerket om Statoil og andre oljeselskaper for eksempel installerer mer effektive gassturbiner, men det bør ikke skje med skattebetalernes penger. Selskapene bør betale for dette selv. I prinsippet vil slike tiltak innenfor kvotesystemet ikke ha noen klimaeffekt, og bedre gassturbiner representerer heller ingen systemendring. Det bare brennes litt mindre gass innen kvotesystemet. Elektrifisering av oljeinstallasjoner som skal stå i mange tiår kommer i en litt annen kategori, fordi det hindrer innelåsing av langvarige utslipp og derfor i noen grad representerer et systemskifte.

Lavere strømforbruk

Mye av Enovas støtte går til energieffektiviseringstiltak som innebærer redusert strømforbruk. Dette har i norsk kontekst marginal klimaeffekt, men bidrar til styrket forsyningssikkerhet og lavere strømpriser enn vi ellers ville hatt. Mer fornybar energi i det nordiske systemet bidrar også til systemskiftet i kraftforsyningen i Europa som nullutslippssamfunnet forutsetter. Likevel er det grunn til å reise spørsmål om det er riktig å bruke statens penger på å subsidiere frem lavere strømforbruk i næringslivet. Reguleringer, standarder og avgifter, altså tiltak som ikke koster skattebetalerne penger, bør i hovedsak være veien å gå.

Både landbasert industri, oljesektoren og offentlige virksomheter ønsker selvsagt å få tak i «gratis» penger som støtte fra Enova og andre representerer. Det er ikke nødvendigvis så store beløp i hvert enkelt tilfelle, noen millioner her – noen millioner der. Å hjelpe inn ny teknologi, som solenergi og batterier, kan være fornuftig for å bidra til å “kickstarte” markeder. Men permanent subsidiebehov er noe annet.

Når det bygges næringsbygg med banebrytende nye teknologier, eller spesielt innovative løsninger, er det trolig riktig å yte støtte. Men hvorfor skal Statsbygg eller Avinor få penger av staten til å bygge energieffektivt?

Statsbygg – og andre byggherrer – bør i våre dager gjøre dette ganske selvsagt, uten at skattebetalerne skal få noen ekstraregning.

Virker tiltak i kvotesektoren?

Det er en stor diskusjon om klimakutt i kvotesektoren gir noen mening, ettersom det er EUs utslippstak som definerer hvor mye som kan slippes ut. Fordi det er så store kvoteoverskudd, kan det argumenteres for at utslippskutt innenfor kvotesektoren ikke nødvendigvis betyr at utslippene som kuttes automatisk dukker opp et annet sted.

Det er mange europeiske land som har nasjonale utslippsmål som omfatter kvotesektoren. Storbritannia, med sin klimalov, er kanskje det beste eksemplet. Det er ingenting i veien for at Stortinget vedtar nasjonale mål som også omfatter kvotesektoren, men politikken må uansett ta hensyn til arbeidsdelingen mellom den felleseuropeiske politikken og den som utformes på nasjonalt nivå.

Virkemiddelbruken må tilpasses todelingen av klimapolitikken som skillet mellom kvotesektoren og ikke-kvotesektoren representerer.

Uten at alle detaljer i avtalen med EU er avklart, ligger det an til at norske klimautslipp i sektorene som ikke er omfattet av kvotesektoren, altså i hovedsak transport, oppvarming og landbruk, må kuttes med omkring 10 millioner tonn de neste 13 årene. Det kan bli rom for samarbeidsløsninger med andre EU-land, men det er bare å brette opp ermene og gå i gang.

Dette betyr at det er sektorene utenfor kvotesektoren som bør prioriteres i klimapolitikken – når det gjelder bruk av statens penger. For sektorene som er omfattet av kvotehandelen, altså industri, olje og kraftforsyning, bør kvotepris, avgifter, reguleringer og pålegg – ikke subsidier – være de viktigste virkemidlene i politikken.

Ny teknologi og innovasjon

Men «gulroten» blir ikke borte for næringslivet heller. Enova har store penger til rådighet for å støtte ny teknologi og innovasjon.

Det er riktig og fornuftig å bruke mye statlige penger på tiltak som innebærer utvikling av ny klimateknologi, selv om tiltakene kanskje ikke gir så store klimagassreduksjoner på kort sikt.

Også her peker den nye Enova-avtalen i riktig retning; Enova skal fremme «økt innovasjon innen energi- og klimateknologi tilpasset omstillingen til lavutslippssamfunnet».

Staten bør bidra med støtte til ny teknologi og banebrytende nye konsepter, i industri og ellers, gjennom Enova, Innovasjon Norge og andre virkemidler. Dette er viktig bistand til omstillingen norsk økonomi trenger.

Det som bør prioriteres er ny teknologi som kan gjøre store jafs på vei mot nullutslipp, skape vekst og arbeidsplasser – i Norge, men ikke minst globalt.

Et lite eksempel på riktig tenkning, helt til slutt: Bruk av fiskeavfall i biogassproduksjon, slik det er gitt støtte til på Skogn. Her bidrar Enova-støtten til å løse laksenæringens avfallshåndtering mens det produseres drivstoff som kan erstatte diesel i busser og lastebiler. En ny verdikjede etableres mens problemer løses i mange ender og systemskiftet mot nullutslipp fremmes.