Energistatistikken: Tellemåte i fossil favør - Energi og Klima

Energistatistikken: Tellemåte i fossil favør

Fossil og fornybar energi telles ofte på hver sin måte i statistikken. Det gjør at overgangen til fornybar energi fremstår som enda mer krevende enn den vil være i virkeligheten.

1 kommentar
Når det bygges solenergi så telles sluttbruken i energistatistikken. 1 kWh er 1 kWh. Når kull brennes, så telles 2,5 ganger så mye når betegnelsen som brukes i statistikken er primærenergi. Bilet er fra et solenergianlegg i Japan. Foto: Minoru Karamatsucb

I diskusjonen om lavutslippssamfunnet påpekes det ofte at 80 prosent av verdens behov for energi dekkes av fossile brensler, men kun 4 prosent kommer fra fornybar. Det er riktig at overgangen til fornybar er en enorm utfordring, men fornybar produksjon trenger faktisk ikke å øke 20 ganger. Grunnen er ulike tellemåter for fossil og fornybar energi.

I de 250 årene siden den industrielle revolusjon har verdensøkonomien bygget seg opp basert på fossile brensler. Skal vi nå klimamålene, må dette endres på noen få tiår. Dette er en formidabel utfordring, men det er mulig. Vi la tidligere i år frem vårt lavutslippsscenario hvor vi anslår at dersom det sterke kostnadsfallet i vind og sol fortsetter, kan fornybarandelen i kraftsektoren komme opp i 70 prosent i 2040.

En vanlig motforestilling i diskusjonen om lavutslippssamfunnet er at 80 prosent av verdens behov for energi i dag kommer fra fossile energikilder, og at kun 4 prosent kommer fra fornybare. Det kan synes nærmest umulig å fase ut fossile brensler ved hjelp av fornybar energi når avstanden er så overveldende stor.

Det er en stor avstand og det er en enorm utfordring. Likevel er det verdt å merke seg at problemet er mindre enn det fremstilles som.  



Vi støtter Energi og Klima:

Grunnen til denne misforståelsen er at statistikken er basert på såkalt primærenergi. Primærenergi er definert som en energiform som finnes i naturen, men som ikke har vært utsatt for menneskelige prosesser for omforming, for eksempel i et kraftverk eller en bil. Dette betyr at man teller all den teoretisk utnyttbare energien i energikildene. I den mest alminnelige bruken betyr dette at fossile energikilder telles basert på den teoretiske energien som ligger latent, mens fornybar energi telles derimot basert på elektrisiteten som produseres.

Dette høres ut som en teknisk forskjell, men har voldsom betydning: Et moderne kullkraftverk har en virkningsgrad på 40 prosent, dette vil altså si at 60 prosent av den latente energien i kullet går tapt i konvertering fra kull til elektrisitet, og en overgang fra kull til fornybar elektrisitet vil i statistikken altså si 60 prosent lavere energibehov uten at det faktiske sluttforbruket av strøm har endret seg. For overgang til elbiler er forskjellen enda større, hele 75 prosent lavere energibehov dersom man går fra bensin/diesel til fornybar elektrisitet som energikilde. Tapet i bruk av fossil energi består av varme som slippes ut til omgivelsene.

Dette vil altså si at for hver enhet med fornybar elektrisitet som brukes for å erstatte moderne kullkraft, vil kullforbruket gå ned med 2,5 enheter. For hver enhet med fornybar elektrisitet som brukes til å drive en elbil som erstatter fossile forbrenningsmotorer, vil oljeforbruket gå ned med 4 enheter. I dag står kull konvertert til elektrisitet for om lag 17 prosent av verdens primærenergiforsyning, mens fornybar står for om lag 4 prosent. Vi trenger altså ikke å femdoble fornybarvolumene for å erstatte ALL kullkraft, vi trenger ikke engang å doble dem: Siden én enhet med fornybar kan erstatte over 2,5 enheter med kull, trenger vi «bare» å øke fornybarvolumene med rundt 70 prosent. Olje brukt til transport står i dag for om lag 21 prosent av verdens energiforsyning, og dersom vi øker verdens fornybarproduksjon med 50 prosent vil det kunne dekke dette gitt at alt kan elektrifiseres. Dette er selvfølgelig et veldig høyt tall, men hastigheten i utbygging av fornybar er også veldig høy: Solkraft vokser raskest, og bygges nå med en hastighet som tilsier at mengden installert solkraft dobles hvert fjerde år. Våre analyser viser at mengden fornybar energi i 2040 vil være 4–5 ganger så høy som i dag.

En slik overgang fra fossil til fornybart i alle sektorer er selvsagt svært krevende og vil ta tid, men den er langt fra så uoverstigelig vanskelig som det kan synes hvis man ser seg blind på primærenergiregnestykker. Fornybare kilder som solkraft og vindkraft vil utgjøre den billigste formen for energi i framtiden, og på tross av underliggende vekst i behovet for energi kan utslippene fra energisektoren falle de neste tiårene.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Kjell Stenstadvold

    Wedege og Sætness skriver den 21.desember at energistatistikken fra IEA, BP og andre gir et skjevt bilde av den rollen fornybar energi spiller i den globale samlede energiforsyningen. De har noe rett i det, siden fornybar ofte bare tilordnes nyttbar energi, mens fossil også nyter godt av å bli kreditert for tap i konvertering.

    Men de bommer vesentlig når de derfor hevder at med en korrekt omregningsfaktor trenger fornybar bare øke «volumene» med rundt 70% for å fylle gapet innen kraftsektoren.

    Idag produseres rundt 75% av verdens elektrisitet fra fossil og atom, og ca 25% fra fornybare kilder, hvorav vannkraft står for 17%. Dette gjelder altså ca 25000 TWh produsert energi, ikke innsats av kull, vann, sol osv. Derfor må vi fire-doble fornybar produksjonsevne for å fylle gapet. Når vi i tillegg vet at det er relativt begrenset med ny vannkraft tilgjengelig i verden, betyr det at sol og vind må ta det meste. Da snakker vi om en ti-dobling, fra ca 7% av dagens leveranser av kraft fra sol og vind.

    Dette blir ikke enkelt. Over perioden 2012 til 2017 har tilgang av ny produksjon fra fornybar ikke hold tritt med økning i etterspørsel etter elektrisitet på globalt nivå. Derfor har vi sett en viss økning også i kullbasert kraftproduksjon, spesielt i Kina (+6% i 2017), India og andre sørøst-asiatiske land, selv om både Kina og India har en stor økning i fornybar kapasitet. En titt på den globale utviklingen siden år 2000 viser også at den sterke veksten i ny fornybar hittil bare har kompensert for redusert andel atomkraft. Kull står fortsatt for ca 38% slik det var for 30 år siden…

    Jeg siterte forfatterne med «volumene», men de sier ikke noe om hva disse er. Det oppstår ofte misforståelser i (norsk) tolkning av internasjonal statistikk om utbygging av ny fornybar energi. Nesten all statistikk ute viser til MW eller GW, dvs. installert effekt. I Norge er vi mer korrekt opptatt av kWh eller TWh, dvs. produsert (eller konsumert) energi.

    Det er ganske riktig at det er installert betydelig flere GW av sol og vind enn av kullkraft de senere årene. Men det betyr ikke tilsvarende økt energiproduksjon. Det skyldes selvfølgelig at solen ikke skinner hele døgnet eller vinden blåser kuling hele tiden. Årlig forventet el-produksjon beregnes ved å multiplisere effekten med såkalte fullast-timer. For sol er det 1500-2000 timer sør for Norge, for vind 2000-2500 på land og 3500 offshore, og for kullkraft 5000 timer. Dermed trengs det tre kW solpaneler eller to kW vindmøller for å erstatte en kW i et kullkraftverk.

    På tross av denne kritiske kommentar til Wedege og Sætness artikkel, er jeg enig i deres konklusjon: overgang til fossilfri energi i stor skala er mulig, men også svært krevende i den virkelige verden.

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima