En klimapolitikk for Arbeiderpartiet. Noen betraktninger

Arbeiderpartiets fremste egenskap har vært evnen til å finne gode svar på de store oppgavene i tiden. Nå handler dette om klima.

«Continued emissions of greenhouse gases will cause further warming and changes in all components of the climate system. Limiting climate change will require substantial and sustained reductions of greenhouse gas emissions.» (IPCC)

«Vi forstod tiden vi levde i, og ga svarene folk trodde på.» (Trygve Bratteli)

 

Blogging between jobs

Disclaimer: I går formiddag slo det meg plutselig at akkurat nå – between jobs – har jeg noen ledige timer der ingen hefter for hva jeg sier og skriver. Det er ikke ofte slik. Om kort tid er det over. Så jeg benyttet meg av anledningen til å kamikazeblogge noen tanker om Arbeiderpartiets framtidige klimapolitikk.

Den store oppgaven i vår tid

I sin tale til landsmøtet som nyvalgt leder i juni 2014 varslet Jonas Gahr Støre en sterkere satsing på klima fra Arbeiderpartiet. «Dette er å bygge landet i et nytt århundre», sa han. «Klima er ikke én sak, klima er en ramme rundt alle saker.»

Jeg tror det er en riktig analyse. De dager er omme da klima var én av mange politiske saker som et parti kan være mer eller mindre opptatt av. Klimaet på jorden er i ferd med å endre seg, og vi har bare sett begynnelsen.

Arbeiderpartiets fremste egenskap har vært evnen til å finne gode svar på de store oppgavene i tiden. Det vil i hvert fall sosialdemokrater mene. Enda langt flere vil være enige i at Arbeiderpartiet ofte har evnet å fortelle om sine svar på en god måte, slik at folk har opplevd at de handlet om dem.

Mye tyder på at klimaendringene blir blant de helt store, kanskje den store, oppgaven i vår tid. Hvis det er riktig, blir klimapolitikken den store testen på om Arbeiderpartiet har sine evner intakt.

Norsk klimapolitikk begynner ikke nå. Gjennom snart tre tiår har Norge – ofte med Arbeiderpartiet i regjering – ført en aktiv klimapolitikk. Og vi har brukt sterkere virkemidler enn de fleste land for å redusere utslippene av klimagasser.

Politikken har gitt imponerende resultater: Utslippsintensiteten (utslipp per enhet BNP)  i norsk økonomi har falt med rundt 40 prosent siden 1990, og fallet vil trolig fortsette.

Utslippene per innbygger har falt med rundt 10 prosent bare siden 2005. Det er mange årsaker til dette, men klimapolitikken er en av de viktige. karbonintensitet utslipp_norge

I tillegg har vi engasjert oss sterkt internasjonalt. Norge har i praksis ledet det internasjonale arbeidet for å stoppe global avskoging. Det engasjementet har gitt enda sterkere resultater: Den brede evalueringen av regnskogsatsingen som ble lagt fram for få uker siden, viste at bare Brasils kutt i avskogingen har spart CO₂ tilsvarende mer enn 60 ganger samlede norske utslipp.

Men fortellingen om norsk klimapolitikk har Arbeiderpartiet ikke vunnet. På de fleste partipolitiske spørreundersøkelser om klimapolitikk, kommer Arbeiderpartiet i beste fall ut midt på treet. Bare Fremskrittspartiet kommer entydig dårligere ut.

Hvorfor er det slik?

Jeg har to grunner. Den ene er at det dessverre ofte er stor avstand mellom hva som er effektiv klimaretorikk og hva som er effektiv klimapolitikk. Den andre er at Arbeiderpartiets klimapolitikk i dag kort og godt ikke er god nok – verken i innhold eller i fortelling – for en politisk framtid som vil sette klimaendringene høyt på dagsorden.

Effektiv klimaretorikk versus effektiv klimapolitikk

«Making a speech on economics is a lot like pissing down your leg. It seems hot to you, but it never does to anyone else”, sa president Lyndon B. Johnson, og var trolig inne på noe vesentlig.

Miljøbevegelsen – som ofte setter dagsorden i klimadebatten – bruker ofte retorikk tilpasset plakater og overskrifter. Det er naturlig, de utøver sin makt gjennom å skape engasjement og å komme på i media.

Men den effektive klimapolitikken er dessverre dårlig tilpasset plakater og overskrifter. Den handler om å endre økonomiens virkemåte og om å etablere bredt internasjonalt samarbeid. Begge deler er komplekse og seige greier som sjelden setter hjerter i brann. (Merknad: Jeg vet om noen få, nerdete unntak).

Kjernen i en effektiv klimapolitikk er å gjøre CO₂-intensiv virksomhet mindre lønnsom. Det kan gjøres på flere måter, men det mest effektive (og rettferdige!) er skatter, avgifter og kvoteplikt på utslipp. Når CO₂-utslipp koster, vil investeringene og konsumet i samfunnet vris mot alternativer med lave eller ingen utslipp, slik som fornybar energi. Supplert med gode reguleringer og offentlige investeringer i lavkarbon infrastruktur og teknologiutvikling, vil også innovasjonen – de nye arbeidsplassene – gå i samme retning. Vi får et grønt skifte.

Jo flere land som fører en slik politikk – og jo mer stabil og langsiktig klimapolitikken er – jo raskere skjer dette grønne skiftet. Teknologi spres raskt mellom land i våre dager. Derfor trenger vi også en internasjonal samordning av klimapolitikken, helst forankret i en bred og langsiktig avtale.

Dette har vært kjernen i Arbeiderpartiets klimapolitikk i alle år. Den virker, men det er ikke så lett å ta et bilde av den. Ofte tenker du ikke en gang på det som klimapolitikk:

Naboen kjøper en annen type bil enn han ellers hadde gjort fordi avgiftspolitikken favoriserer biler med lave utslipp. Haleproduksjonen på et oljefelt blir avsluttet noe tidligere. En viktig grunn er høye CO₂-avgifter, men det lages ingen pressemelding. Et mekanisk verksted på Jæren finner det lønnsomt å produsere noen nye duppeditter som reduserer energibruken på sokkelen. Verken naboen, oljeselskapet eller verkstedet på Jæren er nødvendigvis opptatt av klima. De gjør klimavennlige valg det fordi de lønner seg.

(Merknad: Nettopp oljesektoren er et godt eksempel på avstanden mellom hva som virker og hva som får oppmerksomhet. CO₂-avgiften på norsk sokkel, innført av en Arbeiderparti-regjering i statsbudsjettet for 1991, har redusert de årlige utslippene av klimagasser i Norge med rundt 5 millioner tonn per år. Det tilsvarer hele 10 prosent av landets samlede utslipp av klimagasser. Dette er uten sammenligning Norges mest virkningsfulle nasjonale klimatiltak. En stor suksess. Men få vet om det, og enda færre bryr seg. Det er knapt et tema i norsk klimadebatt.)

Hold fast ved en rasjonell klimapolitikk…

Bør Arbeiderpartiet kaste denne politikken på båten? Definitivt ikke. La meg ramse opp argumentene for å holde fast ved en rasjonell, men offensiv klimapolitikk:

Det første og viktigste argumentet er selvsagt at klimaproblemet er så dønn alvorlig. Stilt overfor et problem med så alvorlige konsekvenser, er vår fremste plikt å gjøre det som er riktig. Vi må føre en politikk som virker.

Det andre er at den rasjonelle klimapolitikken er i ferd med å vinne fram. For igjen å sitere Trygve Bratteli: «Det som er saklig riktig, er i lengden også ofte politisk riktig». Rundt om i verden er land etter land i ferd med å avvikle fossile subsidier og innføre CO₂-avgifter eller kvotesystemer. Som klimarådgiver for Jens Stoltenberg det siste trekvart året har jeg sammen med Verdensbanken jobbet mye med å få land til å støtte karbonprising som virkemiddel for å redusere utslippene og stimulere et grønt økonomisk skifte. Stadig flere land flagger nå sin støtte, og dette kommer nok til å bli den store enkeltsaken på FNs generalsekretærs klimatoppmøte nå den 23 september. Den politiske belastningen ved å stå for en rasjonell klimapolitikk er i ferd med å gå ned.

Det tredje argumentet er at det er – og forblir – Arbeiderpartiets byrde (og ære) å tenke helhet og appellere bredt. Arbeiderpartiet kan aldri – og bør heller aldri – forsøke å konkurrere med SV eller Venstre eller MDG i å spurte bort til nærmeste mikrofon og si noe spenstig og medievennlig hver gang det kommer en ny rapport.

Klimakampen vinnes ikke av entusiaster på ytterkantene (som uansett ikke stemmer Arbeiderpartiet). Klimakampen vinnes eller tapes på om vi klarer å få med oss helt vanlige, moderate folk i leiligheter og byggefelt rundt om i landet. Den vinnes bare om vi klarer å bake klimapolitikken inn i en større fortelling om arbeidsplasser, næringsliv, transport. Det er dette som er Arbeiderpartiets oppgave.

.. men gjør den mer offensiv

Jeg mener likevel at Arbeiderpartiet i dag ikke er der det skal være i klimapolitikken, verken i innhold eller i fortelling. Så her er noen tanker og forslag – ref disclaimer i begynnelsen – til å gjøre den mer offensiv. Noen handler mest om fortelling, andre handler mest om innhold. Noen handler om begge deler. Den første handler mest om fortelling.

Si nei til petroleumsvirksomhet i Lofoten og Vesterålen

Mitt første punkt er at Arbeiderpartiet bør si nei til petroleumsvirksomhet i Lofoten-Vesterålen. Ikke permanent vern, men la disse områdene ligge i fred minst de neste 15 årene. (Merknad: Og da blir de trolig liggende for alltid, og det kan være like greit.)

La Lofoten være i fred, skriver Kjetil Lund.
La Lofoten være i fred, skriver Kjetil Lund.

Ja da, jeg vet, Lofoten-Vesterålen har ikke så mye med klima å gjøre. Men noen ganger får symbolsaker slik kraft at ditt standpunkt til dem definerer deg, og skyggelegger alle andre gode standpunkter du måtte ha. Lofoten-Vesterålen har blitt en slik sak.

Det er aldri opplagt hva man politisk bør gjøre i slike situasjoner. Av og til handler godt politisk lederskap om nettopp ikke å gi etter for hva som er populært der og da. Men politisk lederskap handler også om å ha nese for de sakene der du bare kjører seg fast om du ikke kommer ut på rette siden av dem. Jeg tror Lofoten-Vesterålen er i den sistnevnte kategorien.

Skal Arbeiderpartiet vinne bred og langsiktig troverdighet som klimaparti, må vi komme ut på rette siden av Lofoten-Vesterålen. Dette er grunn nok i seg selv til å si nei til petroleumsvirksomhet der. Når det i tillegg er så mange andre tunge argumenter, er saken rimelig opplagt. Jeg tar argumentene i stigende viktighet:

Petroleumsnæringen har ikke behov for disse områdene. De store funnene på norsk sokkel de siste årene har gitt næringen mer enn nok å holde fingrene i for mange år. Den forrige regjeringen la fram to forvaltningsplaner for Lofoten og Vesterålen, en i 2006 og en i 2011. Jeg hadde som jobb å utarbeide tekst og kompromisser begge gangene. Det var påfallende å oppleve hvor mye sterkere trykket fra næringen om åpning var i 2006 enn fem år senere.

Havområdene utenfor Lofoten-Vesterålen har stor miljøverdi (utenom klima). De er klekkesentralen for verdens største torskestamme. En stor ulykke vil være svært alvorlig for torskestammen i området. De lærde strides om hvor alvorlig, men at det vil være alvorlig, er klart. Riktignok er sannsynligheten for en slik ulykke lav, men skulle noe slikt skje, ville det være svært ille både for miljøet og næringslivet i Nordland. Det er derfor gode grunner for å være føre-var.

Sist, men ikke minst: Lofoten-Vesterålen kommer ikke til å bli åpnet for oljevirksomhet uansett hva Arbeiderpartiet måtte mene om det. Arbeiderpartiet vil i alle år framover måtte samarbeide med andre partier. Alle de aktuelle partiene for slikt samarbeid – SV, SP, MDG, V, KrF (plukk dine egne favoritter) – har som kjernesak å stoppe petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten-Vesterålen. Ingen av dem kommer til å gi seg på det.

Ønsker Arbeiderpartiet virkelig å gå inn i valgkampen i 2017 der et tema er hvor hardt Arbeiderpartiet vil stå på for å få åpnet Lofoten-Vesterålen for oljevirksomhet? Er det der vi ønsker å være? Jeg mener nei. Det er en tapersak. La Høyre og Fremskrittspartiet være der i 2017 hvis de vil. Og la alle oss andre danne en bred allianse som er enige om at Lofoten-Vesterålen skal få ligge i fred.

Anledningen for å ta den beslutningen er Landsmøtet 2015.

Fortellingen om miljø- og klimavennlig byutvikling

Mitt andre punkt er at Arbeiderpartiet bør legge seg i selen for å utarbeide og deretter vinne fortellingen om miljøvennlig byutvikling i Norge. Her har Jonas Gahr Støre allerede tatt viktige og riktige initiativ.

Først litt kontekst: Urbanisering er blant de sterkeste og sikreste globale trendene. Over halvparten av verdens befolkning bor i dag i byer. Andelen kommer til å øke med 30 prosent de neste 15 årene. Velfungerende byområder er drivsentre for økonomisk vekst verden over. Men bieffekten er sterkt press på infrastruktur og fellesgoder.

Dårlig håndtert vil den globale urbaniseringen gi lav livskvalitet, som permanente trafikkproblemer (med tilhørende tidstap) og dårlig luft- og vannkvalitet (med tilhørende helseproblemer) for milliarder av mennesker. Mange byer i verden har i praksis alt havnet der. I Sao Paulo bruker de rikeste helikopter for å flytte seg rundt om i byen.

Godt håndtert har urbaniseringen potensiale for vinn-vinn-vinn for klima, økonomisk utvikling og øvrig livskvalitet. Men det vil kreve god planlegging og enorme investeringer de neste par tiårene. Dette potensialet er et sentralt tema i rapporten New Climate Economy som ble lagt fram for få dager siden.

Som kjent sier et bilde ofte mer enn tusen ord. Figuren under viser karbonavtrykket fra transportsektoren til Barcelona og Atlanta, to byer som begge har rundt 5 millioner innbyggere. (Hvis du ønsker en effektiv innføring i rapporten, kan du se kommisjonsmedlem Jens Stoltenberg legge den fram her.) Den ene har vokst i bredden og ved bilisme, den andre er fortettet og har et velutbygd offentlig transportnett. Atlanta

Det er langt fra Atlanta og Barcelona til Oslo og Stavanger. I absolutte tall er det meste lite i Norge. Men urbaniseringen her er minst like sterk som andre steder, drevet av innvandring og sentralisering. Presset på infrastrukturen i byene våre er sterkt. I årene framover vil presset bare vokse.

Jeg tror miljøvennlig byutvikling kommer til å vokse som politisk tema i Norge. En stadig større del av befolkningen vil framover bo i byområder. Med stor tilgang på private goder, vil trolig folk bli mer opptatt av fellesgoder (som ikke er det samme som offentlig produserte goder!) som nærmiljø og tidseffektiv transport. I hvert fall hvis de ikke fungerer.

God byutvikling er ikke ett bestemt tiltak, men en rekke små og store beslutninger for å styre utviklingen i riktig retning. De konkrete standpunktene i enkeltsaker – innholdet i fortellingen, om du vil – må nesten tilpasses det enkelte byområdet med skreddersøm.

Situasjonen er forskjellig i Oslo og Bergen. Men noen fellesnevnere har vi: Fortetning, tilrettelegging for gang- og sykkeltransport, lokalisering av offentlige bygg og utbygging av kollektivtransport. Djerve mål på det siste tror jeg er et nøkkelpunkt. Har du noen gang hørt om en by som i ettertid mener at de har investert for mye i kollektivtransport? Nettopp.

Reflekter over dette: Med unntak av Trondheim, Sandnes og Fredrikstad har ikke Arbeiderpartiet styringen i én eneste av de store byene i Norge. Vi har heller ikke hatt det på så lenge mange velgere husker. I dag er det ikke Arbeiderpartiet som eier fortellingen om byutvikling. Den gode nyheten er at det er ingen andre som eier den helt heller. Den er up for grabs. Den andre gode nyheten er at Arbeiderpartiet er seg bevisst dette temet og har etablert et storbyutvalg.

I Trondheim er det Arbeiderpartiet som eier fortellingen om hvor de vil ta byen. Den fortellingen handler mye om miljøvennlig byutvikling. I Trondheim har Arbeiderpartiet vunnet gang på gang.

La oljeselskapene betale sin rette andel av investeringene på sokkelen

Så til oljeproduksjonen. «Elefanten i rommet», som miljøbevegelsen ofte sier.

Oljeselskapene bærer i dag ikke sin rette del av risikoen ved investeringer, skriver Kjetil Lund. Dette bildet er fra pengemaskinen Statfjord A. (Foto: Harald Pettersen, Statoil)
Oljeselskapene bærer i dag ikke sin rette del av risikoen ved investeringer, skriver Kjetil Lund. Dette bildet er fra pengemaskinen Statfjord A. (Foto: Harald Pettersen, Statoil)

Enkelte mener at Norge ensidig bør redusere oljeproduksjonen sin for klimaets del. I den politiske debatten blir dette ikke sjelden framstilt som selve syretesten på om man er seriøs i klimapolitikken.

Jeg har et annet syn: Jeg mener at syretesten på om klimapolitikken er seriøs er om den bidrar til å redusere utslippene av klimagasser.

Jeg er skeptisk til ideen om at Norge skal redusere sin oljeproduksjon ensidig og ukoordinert. En slik politikk vil koste landet et utall milliarder i tapte inntekter og ha en i beste fall uklar klimaeffekt. Ingen andre land vurderer å gjøre noe slikt. Ingen andre land tenker en gang tanken.

I løpet av de neste tiårene vil Norges største næring – petroleumsnæringen – trolig gå gjennom en nedskalering uansett. Vi vet ikke helt når den vil begynne eller hvor raskt det vil skje. Men omstillingen vil komme. Og den kan komme raskere og bli mer brutal enn du tror. Mange steder i Norge har et svært ensidig arbeids- og næringsliv. Når nedskaleringen kommer, vil det komme rop om støtteordninger og tiltak for å bevare næringer og bedrifter som ikke lenger er lønnsomme. Flere av ropene vil komme fra organisasjoner som står Arbeiderpartiet nær, og de vil bli vanskelige å stå imot.

Framskynder du denne nedskaleringen, eier du den. (Merknad: Les forrige setning en gang til). Hvis politikken din koster landet milliarder av kroner, tar bort lønnsomme arbeidsplasser, truer næringsliv og bosetning i bygder og byer langs hele kysten, bør du ha en fryktelig god fortelling om hvorfor du gjør det. Du bør ha gode svar. «Det er uklart om dette har noen klimaeffekt», er ikke et godt svar. Formålet med klimapolitikken er ikke å gjøre Fremskrittspartiet stort.

Men FNs klimapanel anslår jo at rundt to tredjedeler av verdens fossile ressurser må ligge, skal vi nå togradersmålet. Skal vi late som det ikke angår oss?

Nei, vi skal ikke late som det ikke angår oss. For selv om det meste av dette vil være kull, vil nok også deler av de norske oljeressursene måtte ligge.

Spørsmålet er hvordan vi på en god måte bestemmer hvilke ressurser som skal ligge? Det første og viktigste svaret er at selskapene er best egnet til å bestemme dette selv, når de bare må betale dyrt for utslippene sine. Hvilke felter det er – og hvor mange som er norske – vet ikke jeg.

Men det er ikke hele svaret. En del av svaret handler også om det norske petroleumsskattesystemet.

Vi begynner med lovsang: Det norske petroleumsskattesystemet er en av de aller største norske suksesshistoriene i det forrige århundre. I Norge har vi utformet et skatteregime for petroleumsnæringen som både sikrer at eieren av ressursene – det norske folk – tar inn det aller meste av verdiskapningen på sokkelen, og samtidig er attraktivt for internasjonale oljeselskaper. Ingen andre land har klart det. Petroleumsskattesystemet vårt har vært helt sentralt for utviklingen av det Norge vi i dag har.

Men petroleumsskattesystemet vårt har én vesentlig svakhet: Avskrivningen i petroleumsskatten (ofte kalt friinntekten) er for romslig.

En ting er at det betyr tapte inntekter i milliardklassen til fellesskapet – og tilsvarende for høye inntekter til selskapene. Det er i seg selv grunn nok til å stramme inn friinntekten.

Men det betyr også at selskapene selv bærer for liten del av kostnadene ved sine investeringer. Sagt med andre ord så stimulerer petroleumsskattesystemet aktivt til oljeinvesteringer.

Stoltenberg II-regjeringen strammet inn friinntekten med 2 prosentenheter i RNB 2013. Begrunnelsen for innstrammingen var skatteteknisk: En skjevhet i petroleumsskattesystemet som stimulerer til investeringer, er særlig alvorlig i en periode da investeringene på sokkelen går rett til værs og blir til byrde for de øvrige konkurranseutsatte sektorene våre.

Men det er også en klimahistorie her. Fordi en slik skjevhet betyr også at selskapene bærer for lite – og fellesskapet for mye – av risikoen ved investeringer på sokkelen. Ingen er bedre i stand enn selskapene selv til å vurdere risikoen for “stranded assets” i Barentshavet eller andre steder. De kjenner markedet, teknologi, kostnader etc langt bedre enn politikere og miljøbevegelse. Men skal de gjøre de riktige risikovurderingene, må de også bære sin riktige del av risikoen. Det gjør de ikke i dag.

Noen motargumenter mot å stramme til mer i friinntekten nå: Det ene er at et av det norske petroleumsskattesystemets fremste egenskaper nettopp er stabiliteten. Friinntekten ble endret for bare et år siden. Nå er riktignok ikke dette et tungt argument, fordi friinntekten varer uansett bare i 4 år, så det er enkelt å lage overgangsordninger. En for gunstig ordning bør dessuten rettes opp uansett, selv om den ble redusert litt for kort tid siden. Men vær likevel forberedt på at stabilitetsargumentet vil bli brukt. For mye mer enn det er verdt.

Det andre er at den opplevde situasjonen i petroleumsnæringen nok er en annen i dag enn for bare et år siden. Vi er nå i en situasjon der oljeinvesteringene ikke lenger øker. Det gjør en ytterligere innstramming mye tyngre å bære fram politisk.

Det tredje er at dersom en strammer til mer nå, vil nok næringen komme med masse «faglige» argumenter for at dette er så og så urimelig overfor næringen og at systemet allerede er/var nøytralt. Argumentene vil bli anført direkte av oljeselskapene selv og indirekte via folk ikledd mer eller mindre akademiske klær. Det ble en kraftig diskusjon sist gang. Den blir kraftigere neste gang. (Merknad: Her kan du lese Finansdepartementets gjennomgang av hvorfor friinntekten fremdeles ikke er nøytral. Warning: Dette er teknisk tungt lesestoff.)

Så et prosessargument: Petroleumsskatten påvirker enormt store penger og beslutninger. Tilpasningsmulighetene er store. Du kan derfor ikke over tid ha et åpent seminar om du skal stramme til eller ikke. Det eneste som kommer ut av det, er at oljeselskapene mobiliserer hver eneste ordfører, bedriftseier og fagforeningsleder langs kysten med dommedagsprofetier for heimbygda, kommunen, ja hele kysten. Om det skjer, kan du gi opp først som sist. Endringer her er noe du gjør når du gjør det. Med kraft og hurtighet. Det var det regjeringen Stoltenberg gjorde i fjor.

Et siste poeng, eller advarsel om du vil: Vær klar over at dette er politikk som virker. Dette er ikke storytelling og symbolpolitikk (få forstår noe av friinntekten uansett), dette er ordentlig politikk. Drar du i dette håndtaket, så merkes det. En ny innstramming i friinntekten vil sette prosjekter på vent/av med dertilhørende rabalder. Så ikke dra i dette håndtaket om du ikke vil at det skal virke.

Vanskelige avveiinger dette, ikke sant.

Jeg tror at en vei framover er å utrede kontantstrømskatt for oljesektoren. Det betyr at oljeselskapene betaler sin del av regningen ved investeringer up front, og at staten gjør det samme. Det er umulig å mene at det ikke er en nøytral skatt.

Flere av de som høylytt var imot fjorårets innstramming, pekte på en kontantstrømskatt som nøytral. Vel, ta dem på ordet.

Vi er ikke tjent med en langvarig usikkerhet for rammevilkårene for petroleumsnæringen. Arbeiderpartiet og Høyre er garantistene for stabilitet og seriøsitet i norsk petroleumsforvaltning.

Samtidig er verken landet eller klimaet tjent med at skattesystemet stimulerer selskapene til å ta for mye risiko i Barentshavet eller andre steder. En bred, men rask utredning om kontantstrømskatt for petroleumsnæringen med sikte på et bredt politisk forlik etterpå kan være løsningen.

(Merknad: I klimadebatten argumenterer mange som om refusjonsordningen for leteutgifter er en subsidieordning. Det er jeg uenig i. Man vanner helt ut begrepene om man kaller refusjonsordningen for en subsidie. Refusjonsordningen for leteutgifter handler strengt tatt bare om å likebehandle små selskaper som ikke driver produksjon, med store selskaper som driver produksjon. Store selskaper kan uansett cashe ut sine leteutgifter her og nå ved å trekke dem fra som utgifter på felter der de driver produksjon.

Så er det også de som mener at selskapene ikke bør få trekke fra utgiftene sine på skatten. Det er et resonnement som rett og slett ikke henger på greip. Det er et helt grunnleggende prinsipp i moderne bedriftsbeskatning at det er overskuddet man beskatter, ikke omsetningen.)

Øke alle CO₂-avgiftene til 500 kroner per tonn i 2015 – og varsle 1000 kroner per tonn i 2020

Avgifter er aldri populære. Det tjener Arbeiderpartiet til ære at vi så tidlig innførte CO₂-avgifter – og at vi siden har stått ved CO₂-prising som virkemiddel i gode og onde dager. (Merknad: Det tjener deler av miljøbevegelsen til mindre ære at de så lenge motarbeidet bruk av markedsmekanismer for å hindre klimaendringer). Så det har vært en del vonde dager.

Men nå opplever CO₂-prising sterk medvind, også internasjonalt. Kartet under viser land og regioner som har innført en eller annen form for karbonprising. Denne utviklingen er vårt beste håp for et grønt skift i verdensøkonomien. carbonprising I budsjettframlegget for 2014 foreslo den avgående regjeringen Stoltenberg å øke CO₂-avgiftene på mineralolje og gass med rundt en hundrelapp per tonn, til ca 330 kroner per tonn. De rundt 750 mill. kronene i økte avgiftsinntekter som fulgte med, ble foreslått brukt krone for krone til å redusere andre avgifter. Forslaget ble faktisk godt mottatt og vedtatt av det nye Stortinget.

Om 10-20 år vil det trolig koste dyrt å slippe ut CO₂ i hele den velfungerende delen av verden. Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår at den internasjonale CO₂-prisen må ligge på 300-500 kroner per tonn i utover 2020-tallet dersom verdensøkonomien skal komme på en bane i tråd med togradersmålet. Etter hvert vil den måtte komme opp mot 1000 kroner tonnet. Dette er basert på den helt urealistiske forutsetningen at absolutt alle utslipp i verden er underlagt en slik pris. Det vil ikke skje.

Norge bør fortsette å lede an for høye CO₂-priser, slik vi til nå har gjort. Vi bør også ta på stort alvor næringslivets bønn om klarere langsiktige styringssignal i klimapolitikken.

Foreslå derfor å øke CO₂-avgiften til 500 kroner per tonn allerede i budsjettet for 2015. Og signaliser samtidig at den skal opp i 1000 kroner per tonn til 2020. Si samtidig at alle ekstrainntektene skal tilbakeføres i avgiftslettelser andre steder.

Det siste er viktig: Ønsker du å øke de samlede skattene, så gjør det i en annen sammenheng. Blir dette en skattedebatt, blir alt bare surr og du taper. Dette er klimapolitikk, ikke skattepolitikk.

Et slikt tiltak vil gi en langsiktig og tydelig beskjed til folk og næringsliv i Norge: Produksjon og konsum som medfører store utslipp av CO₂ har framtiden bak seg. Her styrer vi mot et lavutslippssamfunn.

Den kortsiktige politikken i et slikt forslag er også god, for dette blir neppe foreslått av regjeringspartiene når de om et par uker legger fram sitt budsjett. Samtidig er dette nesten umulig for Venstre og KrF ikke å være med på.

(Merknad: Det er et spørsmål om en skal inkludere alminnelig diesel i avgiftsøkningen? Og hva med bøndene og fiskerne? Dette er vanskelige avveininger. Det fins argumenter mot å inkludere diesel (folk i distriktene som er avhengig av å bruke mye bil, konkurranseutsatte lastebilsjåfører med små marginer). Samtidig er det grenser for hvor store avvik man bør ha mellom avgifter som skal virke mot det samme formålet. Muligens preget av lettheten over ikke å selv ha noe ansvar for dette lenger, mener jeg at en avgiftsøkning også bør omfatte diesel. Så får man heller lete etter muligheter for å bruke store deler av merinntektene til staten til å føre tilbake til de gruppene som rammes. Det samme gjelder bønder og fiskere. For fiskere begynte vi de to siste årene av forrige regjering å gradvis innføre CO₂-avgift, samtidig som vi reduserte andre avgifter tilsvarende. Jeg tror det er veien framover.)

Styrke og profilere Klimateknologifondet

Nå kommer et punkt som handler om å være linselus.

En bærebjelke i Arbeiderpartiets klimapolitikk er den optimistiske fortellingen om at en lavutslippsframtid også gir gode og rike muligheter for norsk industri og næringsliv. Her er fra regjeringen Stoltenbergs siste klimamelding (en tekst jeg kjenner godt):

Regjeringen mener at en offensiv nasjonal klimapolitikk må utformes slik at den også blir god næringspolitikk. Klimapolitikken bør bidra til å videreutvikle og omstille vårt næringsliv i klimavennlig retning. Teknologiutvikling står her helt sentralt. Det tar tid å utvikle og realisere nye, klimavennlige løsninger. Derfor er det arbeidet som gjøres nå, viktig for de kommende tiårene, også utover 2020.

Videre:

Norge er et lite land med en relativt smal næringsstruktur. Dermed er vi i stor grad avhengig av teknologiutvikling internasjonalt for å redusere våre hjemlige utslipp av klimagasser. Teknologi utviklet i utlandet (for eksempel lavutslippsbiler) kan bidra sterkt til å redusere utslippene i Norge, på samme måte som teknologi utviklet i Norge (for eksempel Mongstad) kan bidra til å redusere utslippene i andre land. Dette understreker det gjensidige avhengighetsforholdet mellom den nasjonale og internasjonale klimapolitikken. Regjeringen foreslår en nasjonal satsing på klimateknologi. Satsingen har som mål å redusere klimagassutslipp og gi varige energibesparelser i industrien i gjennom å utvikle og ta i bruk teknologier som kan bidra til dette.

Dette var oppsangen for at regjeringen Stoltenberg II foreslo å opprette et klimateknologifond på 50 milliarder kroner, der den årlige avkastningen skal gå til å støtte utvikling og implementering av lavutslippsteknologi i norsk næringsliv.

Det er heldigvis bred konsensus om dette fondet i norsk politikk, og den nye regjeringen har prisverdig foreslått å styrke det ytterligere.

Satsingen på klimateknologi har allerede begynt å bære frukter. På forsommeren i år annonserte Enova (det statlige organet som forvalter fondet) at de vil gi Hydro 1,5 milliarder kroner i støtte til et fullskala pilotanlegg på Karmøy. Piloten skal bidra til å utvikle og utprøve ny, energieffektiv teknologi for aluminiumsproduksjon. Lykkes prosjektet, kan det i sin tur gi gode utsikter til nye industriinvesteringer – og flere industriarbeidsplasser – på Karmøy.

Dette er måten å gjøre det på. Arbeidsdelingen mellom politikk og næringsliv er riktig: Politikerne bevilger støtte til utvikling av klimateknologi, men avstår selv fra å plukke ut prosjekter, noe de uansett ikke har gode forutsetninger for.

Når pengene blir fordelt basert på faglige vurderinger, blir de trolig brukt mer forstandig. Ulempen er imidlertid at det byr seg færre photo-ops rundt i landet for stortingspolitikere.

Men det er bare å henge seg på! Skrive innlegg i avisa og være linselus på bildet. Få fram at klimateknologifondet ble foreslått av en Arbeiderparti-ledet regjering og at det som nå skjer, er i tråd med visjonen og i kjernen av den næringsvennlige klimapolitikken Arbeiderpartiet tror på.

Det kommer til å by seg mange anledninger, for det kommer til å bli mange og store utbetalinger fra klimateknologifondet i årene framover.

SPU: Holde fast på prinsippet om høy avkastning gitt moderat risiko (men trekk fondet ut av kull)

Flere mener at vi bør bruke Statens pensjonsfond som et aktivt verktøy i klimaarbeidet ved tvinge det til å investere mer i fornybar energi.

Men ofte er motivasjonen litt uklar (for meg i hvert fall): Ønsker man dette fordi man mener at mer investeringer i fornybar vil være lønnsomt for fondet, eller fordi man mener at fondet ikke skal være opptatt av lønnsomhet lenger?

Dersom det er svært lønnsomt å investere i fornybar energi, må man tro at et fond som har som mandat å søke høy avkastning, gjør det av seg selv.

Så er det sikkert noen som mener at de selv har bedre forutsetninger for å vite hva som er lønnsomt enn de som har som jobb å vurdere nettopp dette. Men det er et resonnement som har (som juristene sier) formodningen mot seg.

Alternativt kan man mene at fondet ikke lenger bør søke høy avkastning, men først og fremst være et verktøy i klimapolitikken. Det er jeg dønn imot, og det tror jeg de fleste i Norge er. Noe slikt vil også være et fullt brudd med det som har vært den brede politiske enigheten i Norge siden oppstarten av SPU.

I dag er SPU nesten utelukkende investert i listede selskaper, altså børsnoterte selskaper. Det har det vært gode grunner for, men de er ikke lenger fullt så gode nå når fondet er så stort.

I 2011 foreslo Regjeringen Stoltenberg at SPU også skulle kunne gå inn i ulistede markeder. Man begynte da med eiendom, som er det største av de ulistede markedene, men åpnet for at man også senere kunne vurdere å tillate fondet å investere i infrastruktur – etter hvert som man vant mer erfaring:

“Gitt SPUs særtrekk er det naturlig å komme tilbake til spørsmålet om unoterte aksjer og infrastruktur senere. Markedene for unoterte aksjer og infrastruktur er i utvikling. En ny gjennomgang vil kunne bygge på nye forskningsresultater og nærmere vurderinger av hva som kan oppnås gjennom å utnytte fondets størrelse og langsiktighet. De erfaringene som nå gjøres gjennom investeringer i unoterte eiendomsinvesteringer vil også kunne være relevante.”

Jeg tror det er en riktig tilnærming. Investeringer i infrastruktur er typisk langsiktige og har en (potensielt) lav, men stabil avkastning. Langsiktig og stabil avkastning er fint for pensjonsfond, så det er gode argumenter for å åpne for at SPU kan investere i infrastruktur.

Men dette er store og vanskelige spørsmål. La oss nå avvente utredningen som er satt i gang, lese den nøye og i ro og mak, prøve argumenter mot hverandre etterpå (ref mitt punkt tidligere om en rasjonell politikk og saksbehandling).

(Merknad: Jeg mener likevel at SPU bør gå ut av kull. Mitt syn er helt enkelt: Det er helt umulig å få store kullinvesteringer til å gå opp med en utviklingsbane mot togradersmålet. Matten går ikke opp. Mange avveininger i klimapolitikken er vanskelige, med nyanser og gråsoner og argumenter i mange retninger, men kull er ikke blant dem. Kull er enkelt, kull må ut. Og det er fullt mulig å mene det uten å forlange at SPU skal ut av all mulig virksomhet som medfører CO₂-utslipp. Jeg har blogget om dette her. Merk også at apporten New Climate Economy tilrår at selv mellominntektsland må fase ut nye kullkraftverk innen 2025.)

Internasjonalt klimaarbeid

Norge har lenge bokset over sin vektklasse i internasjonal klimapolitikk, heter det ofte når utenlandske politikere holder sine hyllingstaler til oss.

Klimaproblemet er et globalt fellesproblem, og vi klarer neppe løse det uten en eller annen form for global samordning. Dette er den aller viktigste klimapolitikken (selv om få velgere er opptatt av det. (Merknad: Hvis du er interessert, her er en litt lengre tekst om stoda i internasjonalt klimaarbeid slik jeg ser den.) 

Man kan mene hva man vil om den nye regjeringens klimapolitikk (og øvrige politikk), men det er ingen grunn til å tro annet enn at den ønsker en mest mulig ambisiøs og omfattende internasjonal klimaavtale landet i Paris i 2015.

Nå er det snart bare ett år igjen til Paris-møtet. Fram til da skal mye skje. Våren 2015 skal alle land legge fram sine klimamål. La oss nå se hva regjeringen kommer med. Dersom det de kommer med er for slapt, må noen si ifra.

Men i utgangspunktet mener jeg at det neste året ikke er tiden for å drive innenrikspolitisk spill om Norges rolle i det internasjonale klimaarbeidet. Hovedoppgaven nå er å stå samlet som land og å støtte statsminister, klimaminister og utenriksminister når de det kommende året vil jobbe for en best mulig klimaavtale.

For få dager siden varslet statsminister Erna Solberg at Norge vil bidra med 200 mill. kroner til Det Grønne Klimafondet. Det er bra og bør roses. (Merknad: Selv om jeg ikke forstår hvorfor de ikke sa “1 mrd. kroner over fem år i stedet”. Det  koster ikke mer, men hadde ruvet mye mer. Disse pengene kommer ikke til å bli kuttet de første fem årene uansett. Og blir det press på bistandsbudsjettet, er det mye annet man med fordel kan kutte. Vel, slike spørsmål er ikke min business lenger.)

Det er bra at statsministeren drar til klimatoppmøtet i New York, og det er bra om hun det neste året vil engasjere seg for enighet om et godt internasjonalt rammeverk i klimapolitikken. (Merknad: Hvis noen ihuga arbeiderpartimennesker skulle lese dette og mene det var for slapt, må de huske at formålet med klimaarbeid tross alt ikke er å drive politisk spill, det er å løse et gravalvorlig globalt problem.)

Avsluttende betraktninger

Var det alt? Ja, for nå tror jeg at det var det. Det vil ikke revolusjonere noe på kort sikt, men trolig være nok til å endre fortellingen – og til å sette oss på en bane mot et lavutslippssamfunn.

Det finst helt sikkert mange andre tiltak som er både fornuftige og nødvendige: Regjeringen Stoltenberg gjorde for eksempel en god jobb (selvros rett fra hjertet, vel verdt å lytte til!) i å legge om bilavgiftene slik at de stimulerer til kjøp av biler med lave utslipp. Men på lastebiler kom vi bare et stykke på vei. Vi økte riktignok miljøkomponenten i årsavgiften. Men det bør det gjøres mer av. Det fins nok flere andre slike eksempler.

Vil denne listen kutte utslippene med 2/3 av 30 prosent (ift 1990-nivå) innen 2020? Nei, men det er det ingen andres forslag som vil heller. Igjen, det viktigste er å gjøre de tiltakene som setter oss på en langsiktig utviklingsbane mot en lavutslippsøkonomi og et lavutslippsamfunn.

Hvor lave utslippene i Norge blir i årene framover vil først og fremst avhenge av hva andre land gjør. Det skjer mye og god teknologiutvikling i Norge og mer bør det bli, men det aller meste skjer i utlandet. Slik var det i går, slik er det i dag, og slik blir det i morgen.

Norge vil aldri kunne løse klimaproblemet alene, og vi bør heller ikke snakke som om vi kan det. Vi står for rundt 1 promille av verdens samlede utslipp, og de samlede utslippene må kuttes med langt over 50 prosent skal vi lykkes. Over tid må de samlede utklippene faktisk kuttes helt.

Vi klarer heller aldri å bli et lavutslippssamfunn hvis ikke også andre land utvikler seg i samme retningen. Vi kan alltids late som om det ikke er slik, prate som om det ikke er slik (og flere driver med det), men det er bare tull.

Men det fins også en grøft på den andre siden av veien: Hva vi gjør her i Norge betyr ingenting, sier enkelte, og viser til tallene i avsnittet over. Og det høres jo riktig ut. Men det er ikke så riktig som det høres ut. For den logikken gjelder for alle andre land også. Så om alle tenker slik, går det i hvert fall galt. Allmenningens tragedie kaller økonomer det fenomenet. Problemet er for stort til at noen enkeltland kan løse det alene, så i mangel på samarbeid, går vi alle mot en kollektiv katastrofe.

Derfor betyr det noe hva det enkelte land, den enkelte bedrift, det enkelte menneske gjør. Og jo flere som gjør noe, og jo flere eksempler på gode klimaløsninger vi får – gode elbiler, lønnsomme fornybarutbygginger – jo lettere blir det å få til en bred internasjonal samordning.

Det er en vekselvirking her, for logikken går også andre veien: Den brede internasjonale samordningen vil gjøre det langt lettere for bedrifter og land å ta de dristige beslutningene som vil føre oss mot en verden med lave utslipp.

Klimadiskusjoner blir ofte ideologiske, og de som er mest aktive, kommer ofte fra sterkt ideologiske posisjoner. Men klimaproblemet er ikke et ideologisk spørsmål. Det er et rent praktisk problem: Det viser seg at utslipp CO₂ i atmosfæren varmer opp kloden vår og forårsaker mer ekstremvær. Da må vi gjøre noe med det. (Merknad: Om noen år er det to grupper som jeg tror vil se litt pussige ut: De på venstresiden som for lenge var imot karbonprising fordi de trodde at klimapolitikk først og fremst var en anledning til å bekjempe markedskreftene. Og de på høyresiden som trodde at klimaproblemet bare var noe noen sure og kapitalismekritiske mennesker på venstresiden hadde funnet på for å få ut frustrasjon og skaffe seg en politisk sak.)

Men det haster. Rapporten fra New Climate Economy som nylig ble lagt fram, stresser at vi har om lag 15 år på oss til å få dreid utviklingen i riktig retning. De gode nyhetene er, som rapporten også stresser, at mange av de fornuftige klimatiltakene er fornuftige uansett. Selv uten et klimaproblem. Som å satse på miljøvennlig byutvikling. Og å satse på utvikling av ny teknologi.

Men den økonomiske utviklingen i verden vil ikke gå i klimavennlig retning av seg selv. I hvert fall ikke raskt nok. Derfor vil det kreves politisk lederskap.

Fortellingen, analysene og tiltakene mot lavutslippsamfunnet vil variere fra land til land. Men i alle land vil oppgaven kreve evne til å tenke langsiktig og helhetlig.

Arbeiderpartiet har en viktig rolle å spille for å ta Norge mot lavutslippssamfunnet. Men det vil kreve lederskap, en god og velfundert politisk fortelling og en klar analyse. Dette var noen innspill til den jobben. Lykke til.