Grafen under viser en sørgelig trend. I Norge har vi ikke blitt mindre avhengige av fossil energi, tvert imot. Siden 1990 har vi riktignok klart å kutte i enkelte industri-klimagasser, mens CO₂-utslippene jevnt og trutt har økt.

I Danmark er det langt mer løfterikt. Fra 1990 til 2012 minsket de danske klimagassutslippene med rundt en fjerdedel. Størst er kuttet i energisektoren.

Samme utvikling ser vi i Tyskland, der har utslippene falt med nesten 25 prosent siden 1990. Noe skyldes ineffektiv DDR-industri som måtte legges ned, men trenden viser jevnt fallende utslipp fram til 2014.

Sverige kutter også sine utslipp, landet kan loggføre 20 prosent kutt i klimagassutslippene i perioden 1990 til 2012.

Elitistisk tilnærming vs folkelig deltagelse?

I den norske klimameldingen trekkes kostnadseffektivitet fram som en av de grunnleggende føringene i klimapolitikken. Det betyr at man vil ha mest mulig klimaeffekt per investert krone. I praksis løses dette ved at vi kjøper billige kvoter fra u-land. I perioden 2008–2012 kjøpte vi kvoter for hele 21,5 millioner tonn CO₂. Dette var i høy grad såkalte u-landskvoter (CDM) fra Kina. Samtidig har vi bevilget penger til å kjøpe regnskog i land langt borte. Men denne politikken har levert stadig økende utslipp i Norge.

For kvotekjøp og fjern-skogvern viser en ganske elitistisk tilnærming til klimapolitikken. Den er fremmedgjørende fordi folk flest ikke kan delta, den gir verken ny aktivitet eller endret adferd i befolkningen. Den utvikler ikke ny teknologi i Norge, og bidrar ikke til å få på plass nye næringer man kan investere i. Kort sagt, den påvirker oss nesten ikke.

I Danmark har de tenkt annerledes. I den danske energimeldingen “Vores Energi” fra 2012 trekkes næringsutvikling og grønn vekst frem som sentralt mål for klimapolitikken. I innledningen til strategien heter det: «I Danmark er vi gode til det grønne – og til at lave en forretning ud af det. Investeringerne i en grøn omstilling kan styrke Danmarks muligheder for et globalt teknologisk forspring”. Klimapolitikken, og pengene man må bruke på å gå fra fossilt til utslippsfritt, rammes tydelig inn som en mulighet til å skape eksportnæringer og arbeidsplasser.

Deltagelse viktig i Tyskland

Tyskerne har brukt klimapolitikken til å aktivisere folk og derigjennom skape nasjonalt næringsliv. Det såkalte Energiewende i Tyskland ble utviklet av De Grønne da partiet satt i regjering rundt år 2000. Politikken viste seg å være robust og føres i dag av Angela Merkels regjering. I denne politikken er deltagelse viktig. Det er ikke de store kraftselskapene som eier Tysklands 150 millioner solcellepaneler. De og vindkraftverkene er kjøpt og betalt av privatpersoner, huseiere, kooperativer, bønder, investeringsselskap og vanlige bedrifter.

Slik blir tysk klimapolitikk synlig for folk flest. Innbyggerne kan være med på å investere. Folk ser konkrete resultater av politikken i form av arbeidsplasser og solcelletak i nabolaget.

Energiewende er kritisert av mange, men politikken er populær i den tyske befolkningen selv om den er finansiert gjennom en kraftig avgift på strømregningen. I en spørreundersøkelse fra 2013 mente hele 69 prosent at politikken var fordelaktig. Bare 6 prosent var kraftig imot.

Anna Bergek fra Linköping Universitet undersøkte i 2012 hvem som eier de svenske vindprosjektene. Pionerene i svensk vind var ikke de store kraftselskapene, men stort sett alle andre. De store aktørene kom på banen først i ettertid.

Her til lands har vi hatt en stor debatt om hvorfor «de grønne sertifikatene» gir vindkraftutbygginger i Sverige, men ikke i Norge. Kraftbransjen har pekt på at svenskene har bedre skatteregler. (Men bransjen er ikke så opptatt av at vi har bedre vind i Norge.)

Men kan deltagelse være en vel så god forklaring? For i Norge har vi prioritert å gi tillatelse til store prosjekter og konsesjoner som i høy grad er eid av kraftselskapene. Kan dette være noe av grunnen til at vindinvesteringene i Norge står nesten stille? Hva ville skjedd om andre aktører, med andre motiver, andre krav til avkastning og annen risikovilje slapp lettere til, slik de gjorde i Sverige når vindkraftutbyggingen skjøt fart der?

Oppsummert: Tysk, dansk og svensk klimapolitikk har levert store utslippskutt. Disse landene har ikke primært vært opptatte av kostnadseffektivitet og kvotekjøp. Tvert imot har både danske og tyske politikere ønsket å bruke klimapengene til å bygge nye næringer og eksportindustrier. Og Tyskland og Sverige har ført politikk som fremmer folkelig deltagelse, ikke kun elite og store aktører. Det har vist seg å være en effektiv og vellykket vei mot et lavutslippssamfunn som også får frem nye teknologier og solid, ny næringsvirksomhet.

De største, norske klimatiltakene har vært helt fjerne fra folks hverdag, og resultatet er at utslippene våre stadig har gått opp.