Dropp prinsippene, kutt utslipp

Den grønne skattekommisjonen er en tapt mulighet for alle som ønsker grønne skatter og avgifter.

Den grønne skattekommisjonen er en tapt mulighet for alle som ønsker grønne skatter og avgifter. Ikke bare har kommisjonen blitt brukt til å trenere gode klimatiltak (i påvente av rapporten), men rapporten er også så forutsigbar at man knapt hadde trengt å bestille den. Det hadde holdt å lese en lærebok i samfunnsøkonomi fra pensumlista på Universitetet i Oslo. Selvsagt er det gode enkeltforslag i rapporten, men hovedkritikken er først og fremst at utgangspunktet er galt.

Vi vet det fra før. Samfunnsøkonomer vil foreslå økonomiske virkemidler for å løse problemer. De vil gjerne at avgifter skal betale for skadene en aktivitet påfører. Og samfunnsøkonomer er opptatt av matematisk rettferdighet – like utslipp skal gi like avgifter – det vil gi en mest effektiv løsning på problemet. Dette er for så vidt ikke uforståelige prinsipper, men de er dessverre ubehjelpelig utilstrekkelige i et møte med et så komplekst problem som klimaproblemet. Og lite egnet når politiske kompromisser skal på plass.

Kritikk nummer 1: Feil mål

Samfunnsøkonomene har satt feil mål: Selv om rapporten riktignok anerkjenner at avgiftene skal gi insentiver til å redusere utslipp, så trekker utvalgslederen selv fram at hovedmålet med avgiftene er at forurenser skal betale for skadene fra utslipp. Men det er jo ikke dette som kan være målet med klima-avgiftene. Målet må være å innrette avgiftspolitikken på en slik måte at den fjerner utslippene og faser inn klimavennlig teknologi. De fornybare og utslippsfrie alternativene skal lønne seg framfor de forurensende. Vi skal til nullutslippssamfunnet, mens tiltakene i denne rapporten vil kutte kun 1 million tonn CO2.

Kritikk nummer 2: Lite annerkjennelse av gulroten

Rapporten vil gjøre det dyrere å forurense i mange sektorer, men samtidig foreslår den i liten grad virkemidler som gjør det enklere å ta miljøvennlige valg. Sagt med andre ord: Mer pisk (eller i alle fall like harde piskeslag for alle), lite gulrot.

Jeg er enig i at forurensing må bli dyrere i årene som kommer. Men samtidig er det viktig å anerkjenne at gulerøtter funker, og har vært effektive virkemidler i norsk klimapolitikk. Og ikke minst har de vært mulig å få politisk gjennomslag for. Vi vet at den raske innfasingen av el-bilteknologi i Norge, har sin hovedforklaring i at el-bilen har avgiftsfritak for engangsavgift. Misforstå meg rett: Avgifter kan være svært effektive. Det er nettopp det at Norge har en høy engangsavgift på bil, som gjør det mulig å gi nedsatte avgifter for bilteknologi vi ønsker å fase inn på det norske markedet.

Kritikk nummer 3: Lite erkjennelse av ulike sektorers egenart

Samfunnsøkonomer er svært opptatt av lik pris på forurensing. Skulle vi vært slaviske mot et slikt prinsipp, ville i praksis sterke særinteresser for noen sektorer holdt igjen muligheten for å sette en fornuftig høy pris i andre sektorer. Og det er lurt å finne smidige løsninger. Det funket faktisk da staten inngikk en avtale med fastlandsindustrien på 90-tallet. Industrien kuttet utslipp som avtalt, men visste at alternativet om de ikke lyktes var nye avgifter som ville svekke dem i konkurransen med utlandet.

Den grønne skattekommisjonen er skeptisk til at inntekter fra avgifter kan gå til fond som investerer i klimateknologi. Dette til tross for at slike fondsløsninger flere ganger har vist seg å funke, og dessuten gjør det enklere å få på plass avgifter.

Kritikk nummer 4: Prinsipprytteriet

Det jeg misliker med de tradisjonelle samfunnsøkonomenes tankegang er ikke deres enøyde tro på økonomiske virkemidler (det er jo tross alt en forståelig yrkesskade). Men det er dumt å virkemiddelradikalere på en slik måte at prinsipper blir viktigere enn resultater. Det er for dumt i klimaendringenes tid å foreslå å redusere avgiftene på klimaforurensing i noen sektorer, fordi det vil sikre lik pris for alle. Det er prinsipprytteri. Vi vet jo at vi må kutte mer utslipp i framtiden, ikke mindre. Hvorfor i all verden redusere et avgiftsnivå man har kjempet hardt for å få politisk gjennomslag for? Når kostandseffektiviteten trumfer alt, når vi for kort. Det hindrer oss i å kutte utslipp. Det gjør veien til nullutslippssamfunnet lenger.

I virkelighetens verden

Jeg er for at det skal koste mer å forurense i framtiden. Slik kan vi bidra til å fase ut fyringsoljen og det fossile drivstoffet. Det finnes gode forslag også hos grønn skattekommisjon. Men i virkelighetens verden er klimagassutslipp en realitet i så mange ulike sektorer og samfunnsprosesser, at vi trenger mer smidig utforming av virkemiddelbruken enn det grønn skattekommisjon legger opp til.

Sterke motforestillinger mot økte avgifter i noen sektorer, bør ikke bremse for økte avgifter på andre områder (for eksempel i oljeindustrien).

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Hvorfor i all verden samfunnsøkonomene tror at løsningen på et så komplekst problem er ett enkelt virkemiddel og ett enkelt avgiftsnivå, er for meg litt uforståelig. La meg også legge til et glemt faktum. Oljeindustrien har hatt et relativt høyt CO2-avgiftsnivå siden 1991. Likevel har utslippene økt med 80 prosent i samme periode. Da blir CO2-avgifta kun en inntekt, argumenter om at utslippene kunne vært høyere funker ikke når vi skal til null.

Derfor må vi ikke la oss smitte av samfunnsøkonomenes angst for å la flere virkemidler virke sammen. Avgifter kan fint fungere sammen med andre virkemidler som påbud og forbud, støtteordninger, fond og skattefritak. Poenget er at samlet virkemiddelbruk må kutte utslipp.

En oppfordring til regjeringen, KrF og Venstre

Nå har dere utsatt å gjøre effektive grep for å kutte utslipp og styre Norge mot nullutslippssamfunnet lenge nok. Den siste unnskyldningen for å utsette det grønne skiftet kan nå ikke brukes mer. Grønn skattekommisjon er på bordet. På tide å kutte utslipp. Jeg tviler på at dere finner oppskriften for et kompromiss i denne rapporten. Men dere har lovet handling. Så langt har det vært mest ord.

P.S. Denne kommentaren omfatter bare forslagene på klima-avgifter i rapporten til Grønn skattekommisjon.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima