De private pionérene og det grønne skiftet

Skal Norge få fart på omstillingen til lavutslippssamfunnet, er det tryggere å sette vår lit til det private næringsliv enn til norsk politikk. Det kom tydelig frem på årets Enovakonferanse.

Onsdag morgen denne uka serverte NRK nyhetssaken som viser at regjeringen har vurdert å droppe utslippsmålene her hjemme. Deltagerne rakk akkurat å få med seg den illevarslende meldingen før Enovakonferansens dag to tok til i Trondheim.

Stortingsmeldingen om norske klimamål fram mot 2030 kommer fra regjeringen til Stortinget i februar. I utkastet, som NRK hadde fått tak i, foreslår regjeringen at Norge skal kutte minst 50 prosent av utslippene innen 2030. Men den sier ingenting om hvor mye av dette som eventuelt skal skje i Norge.

I oppløftende kontrast til en slik mangel på ambisjoner, fikk vi samme dag servert en helt annen iver i salen på Enovakonferansen. Her er to eksempler på private bedrifter som er villig til å bekoste både utvikling og omstilling som bidrar til kutt i klimagassutslippene:

Under overskriften «Grønne vekstmuligheter i industrien» presenterte Kai-Rune Heggeland en ny batteriteknologi. Heggeland er Norgessjef i den internasjonale aluminiumsgiganten Alcoa, som sammen med Pinergy har utviklet et lett og løfterikt aluminiumsbatteri. Batteriet kan bidra til å minske rekkeviddeangsten og dermed gjøre det mer attraktivt og mindre nervepirrende å ta i bruk kjøretøy som går på fornybar strøm i stedet for fossile drivstoffer. Nyvinningen kan egne seg for både båt og bil. Slik gir skarpe hjerner, tålmodige pionérer og privat kapital sitt bidrag til at vi kan ta noen nye skritt på veien mot lavutslippssamfunnet.

Slik gir skarpe hjerner, tålmodige pionérer og privat kapital sitt bidrag til at vi kan ta noen nye skritt på veien mot lavutslippsamfunnet.

Men for eierne er utviklingsprosessen et økonomisk løft. Kai-Rune Heggeland understreket at det å få frem ny teknologi ikke nødvendigvis er en lønnsom affære for selskapet. Slik vil det ofte være for dem som kommer først. Han mente likevel det var riktig av selskapet å ta en slik rolle, som et bidrag til omstillingen mot lavutslippssamfunnet.

Senere entret Monicha Seternes podiet. Hun er miljø- og utviklingsleder i Måsøval Fiskeoppdrett AS som har oppdrettsanlegg både på Frøya, i Kristiansund og på Kyrksæterøra. I fjor leverte selskapet 10500 tonn sløyet laks, omtrent en prosent av produksjonen i denne næringen i Norge. Nå skal firmaet bytte ut dieselaggregatene på de 50 oppdrettsflåtene og sørge for at fôringsautomatene og lyssettingen i mærene heretter får energien sin fra strøm i kabler fra land. Med andre ord en slags mikrovariant av elektrifiseringen mange ønsker for olje- og gassektoren.

Fordi oppdrettsanleggene nå legges stadig lengre til havs, er det dyrt og komplekst å elektrifisere. Men eierne av Måsøval ønsker å kutte egne CO₂-utslipp, noe som på sikt kanskje også vil gi mulige økonomiske innsparinger på energisiden. Dagens dieselaggregat med en virkningsgrad på 35, er verken kostnadseffektive eller energieffektive. Derfor velger Måsøval å ta den krevende – og artige – pionérrollen som innebærer prøving og feiling – og økonomisk risiko. Enova er med på reisen, som samarbeidspartner, rådgiver og økonomisk bidragsyter.

Ikke minst våre politikere hadde trengt å bli smittet av noe av entusiasmen, ansvarligheten og motet til de private aktørene.

Diskusjonene og samtalene i ledelsen og rundt styrebordene i disse to private selskapene, må åpenbart i stor grad ha dreiet seg om muligheter, innovasjonslyst, ønsket om å bidra. Og drømmen om å skape en nyvinning, viljen til å være med på noe nytt. I bunnen ligger det store mengder mot, nysgjerrighet, risikovilje og en trang til å være med på å endre til noe bedre.

Hva er det som preger diskusjonen i regjeringskollegiet, når medlemmene der skal arbeide frem sine klimamål for perioden etter 2020? Preges den av samme entusiasme? Lyst til å være med på å ta et løft for dermed også å ta en posisjon i det grønne skiftet? Mot til å ta noen tøffe valg? Ønske om å ta noen større skritt i energiomstillingen? Eller preges den mer av en forsamling som vurderer omstilling som en så stor bøyg for oljelandet Norge at det er bedre å «gå utenom» ved å betale for klimatiltak i land som ligger langt unna Norge?

Det var påtagelig få politikere i salen på Enovakonferansen. Det er synd. Ikke minst våre politikere hadde trengt å bli smittet av noe av entusiasmen, ansvarligheten og motet til de private aktørene. De som stiller penger og prestisje til disposisjon og som dermed bidrar til å ta små og store skritt i retning av mindre utslipp og mer fornybart.