Nederland og Danmark med milliardfond til fornybar energi i sør

Flere av Norges naboland utvikler nå nye former for partnerskap for å få næringsliv og pensjonsfond til å investere i ren energi og andre bærekraftsmål i u-landene.

Stadig flere land tar i bruk statlige garantier for å lokke privat kapital til investeringer i u-land. En viktig nøkkel er at finansdepartementene trekkes med i utformingen av ordningene.

27.juni annonserte den nederlandske utviklingsbanken FMO at de hadde lykkes i å reise de første 412 millioner dollar, ca 3,5 milliarder kroner, til et globalt fond øremerket investeringer i ny fornybar energi i Asia, Afrika og Latin Amerika. Ordningen har fått navnet Climate Investor One. Norske KLP er med blant første investorene, med en investering på 200 mill kroner. Innovativ bruk av statlige virkemidler har vært nøkkelen til å realisere denne nyskapingen, som vil tilby utviklere av fornybar energi finansiering både til prosjektutvikling, bygging og refinansiering.

Gjennom et nært samarbeid mellom Utenriks- og Finansdepartementet bidrar den nederlandske staten på to vesentlige måter til å reise de private pengene.

  • Gjennom utviklingsbanken FMO, (nederlandske “Norfund”), stiller staten med 100 millioner USD som såkalt «first-loss» capital, det vil si et risikolån som først blir betjent etter at de private investorene har fått sin avtalte avkastning.
  • Gjennom statens eksportkredittordning, skal den nederlandske staten i tillegg gi en garanti som eliminerer det meste av risikoen for opptil 200 millioner dollar i såkalt “preferert egenkapital”. Som følge av denne risikodekningen vil investorene under denne ordningen være fornøyd med relativt lav avkastning, noe som igjen redusere kapitalkostnadene.

Denne betydelige statlige risikoavlastningen gjør at de totale kapitalkostnadene for Climate Investor One blir lavere enn den ellers ville vært, noe som igjen kan lede til at flere fornybarprosjekter blir lønnsomme. Parallelt med investeringsfondet, stiller initiativtakerne med 30 millioner dollar i  et eget fond øremerket som støtte til utviklerne av sol-, vind- og vannkraftprosjekter som fondet vil investere i.

Det mest innovative i den nederlandske modellen er den nye rollen som er tillagt landets eksportkredittorganisasjon, som utøves av den private Atradius på mandat for staten.

Mandatet til Atradius er å støtte investeringer som fremmer nederlandsk eksport, noe som har ført til en fossiltung portefølje. Samtidig vokser erkjennelsen av at klimaendringene vil ramme ikke bare verdenssamfunnets, men også nederlandsk samfunn og økonomi.

Etter en lengre diskusjon mellom de berørte, har man i Haag derfor konkludert at også eksportkredittorganisasjonen må ha anledning til å bruke sine ressurser og kompetanse for å fremme klimafinansiering, uavhengig av om dette samtidig fremmer nederlandsk eksport. Det skal bli spennende å se om det nederlandske initiativet vil utløse en ny trend der eksportkredittorganisasjonene, som har kompetanse og nyter godt av høy, statlig kredittverdighet, gis mulighet til å engasjere seg i klimarelaterte investeringer. Også i Norge går det en diskusjon om GIEKs rolle i forbindelse med finansering av ren energi u-landene, se nærmere omtale her.

Figur: Omfanget av offentlig støttede garanti- og risikodelingsdelingsprodukter til fornybar energi. Ifølge IRENA utgjorde garantier utstedt ifm investeringer i fornybar energi kun 4 % av de samlede garantistillelser gitt av offentlige eide kreditt- og garantiinstitusjoner i 2015. Som vist i figuren ovenfor, gikk mesteparten av disse garantiene til investeringer i vannkraft og geotermisk energi.

 

Danmark er et annet eksempel der staten og pensjonsselskapene nå utvikler nye former for partnerskap for milliardinvesteringer i sør. I 2014 gikk staten, utviklingsfondet IFU (tilsvarende «Norfund») og institusjonelle investorer som PensionDanmark sammen om å etablere Klimainvesteringsfonden på 1,3 milliarder danske kroner. Fondet investerer for det meste i store vind-, sol- og infrastrukturprosjekter i u-land, prosjekter der eksport av dansk teknologi og kompetanse er en viktig bestanddel. Den statlige risikofinansieringen er på over 500 millioner kroner. De private investorer har et ”preferred return” i forhold til statens innskudd i Fondet. Det vil si at opp til en avtalt avkastning i prosent går overskuddet til de private investorer, staten får så en relativt større andel av oppsiden. Eventuelle tap i fondet deles likt mellom de private og statlige.

For statens del kan eventuelle tap føres på statsbudsjettet som utviklingsbistand. Det betyr at risikoen for tap for de private investorene er relativt lav, og dermed blir prisen på kapitalen lavere enn den ellers ville vært.

Erfaringene fra de første investeringene har gitt mersmak. Nå planlegger den danske regjeringen, IFU og danske pensjons- og investeringsselskaper en mangedobling av innsatsen, gjennom Klimainvesteringsfonden II som blir et SDG Fond (”Verdensmålsfond”), på hele 7-8 milliarder kroner. Denne gangen skal staten bidra på to måter; såkalt first-loss capital på hele 3 mrd danske kroner fra utviklingsfondet IFU pluss en statlig garanti på nærmere en milliard danske kroner.

Men den danske offentlige satsingen stopper ikke der. For å øke antall prosjekter i porteføljen, har IFU fått 50 millioner (danske) kroner til å støtte prosjektutviklere med opptil 5 millioner kroner  per prosjekt. Parallelt med Klimainvesteringsfonden, tilbyr den danske staten blandede kreditter – det vil si lån blandet med gavebistand – til prosjekter i utviklingsland innen ren energi og bærekraft, der også dansk næringsliv er involvert. Denne støtten kan gjerne bidra til å lette gjennomføringen av prosjekter som fondet vil investere i. Endelig stiller det danske eksportkredittorganet EKF med ulike produkter for å redusere risikoen, blant annet en forsikring som også er ment å dekke tap ved kontraktsbrudd. Det nye er at EKF planlegger å stille slik garanti på porteføljenivå mot fondet, og ikke for hvert enkelt prosjekt.

Sverige er imidlertid landet som er kommet lengst når det gjelder å ta i bruk statlige garantier i forbindelse med utviklingsprosjekter i u-land. Utviklingsorganisasjonen SIDA har de siste årene utstedt garantier for ca 4 milliarder (svenske) kroner til private bedrifter og prosjekter i Sveriges samarbeidsland, blant annet innenfor helse, småskalaindustri og infrastruktur. Kundene skal i utgangspunktet dekke garantikostnadene selv, men i de fattigste landene og for mindre prosjekterer gis dette som bistand. Det er imidlertid med en lokal bank som co-garantist.

SIDA planlegger å doble bruken av slike statlige garantier de nærmeste årene, med fokus på bærekraftsmålene og ren energi. Sammen med IFC (Verdensbankens arm for private investeringer) planlegger SIDA nå blant annet å bidra med garantier til et stort fond som skal reises blant institusjonelle investorer, der investeringsområdet vil være infrastruktur i fremvoksende markeder.

Figur: Investeringer i fornybar energi i land sør for Sahara. Kilde: New Energy Outlook 2017, Bloomberg

Disse og andre klimainitiativ lansert det siste året må sees i sammenheng med en voksende erkjennelse globalt om at prosessen med å fase ut fossil energi går for sakte, og at gjennomføringen av bærekraftsmålene vil kreve en mangedobling av pengeoverføringene fra nord til sør.

Som eksempel på det første – og som vist i figuren – kan nevnes at kun en håndfull prosjekter innen fornybar energi ble igangsatt siste året i Afrika sør for Sahara; de fleste som har vært annonsert de siste årene har fortsatt ikke nådd finansiering.

I land som Danmark og Nederland er myndighetene, næringslivet og pensjonsselskapene godt i gang med å utvikle partnerskap som kan utløse nye milliarder til realiseringen av bærekraftsmålene. Bak initiativene ligger også erkjennelsen av at det vi fortsatt kaller utviklingslandene er fremtidens markeder for bedriftene og investeringsmiljøene her oppe i nord. Hvorvidt initiativ som nevnt ovenfor vil bidra til å få fart på fornybarinvesteringene gjenstår å se; svakheten ved både det nederlandske og det danske initiativet er hovedvekten er lagt på garantier for egenkapitalen og ikke lånekapitalen som er den største kostnadsfaktoren.

Her i Norge har Stortinget bedt om at det innføres garantiordninger for å fremme grønne investeringer i sør, slik også Regjeringen tar til orde for i stortingsmeldingen om utviklingspolitikk som ble lagt frem i april. Det skal bli spennende å se om Norge er klar til å følge i nabolandenes fotspor. For at det skal skje, er i hvert fall en av lærdommene fra København og Haag at Finansdepartementet må trekkes med i prosessen før det går prestisje i saken.