Statsminister Erna Solberg reflekterte den økende usikkerheten i sitt innlegg i trontaledebatten:

«Norge har blitt mer avhengig av oljen. Hvordan vi i fremtiden skal sikre trygge arbeidsplasser og grunnlaget for vår velferd, må vi også tenke på i dag. Strengt tatt burde vi ha tenkt mer på det de siste årene.

I tillegg står vi foran et grønt skifte. Frem til 2050 skal vi omstille oss til et lavutslippssamfunn, hvor utslippene av klimagasser ikke er større enn det jordkloden tåler. Vi må jobbe hardt for å håpe på at verden innen 2015 tar viktige skritt for å kunne nå togradersmålet. Økende utslipp globalt gjør behovet for handling stadig mer akutt.»

Budsjettforhandlingene i Stortinget de kommende ukene vil vise om Venstre og KrF har makt til å fylle disse ordene med mer handling enn regjeringen gjør i sitt budsjettforslag. Det er positive ting fra regjeringen som at avskrivningsreglene på vindkraft samordnes med Sverige, og at Norfund, Innovasjon Norge og klimateknologifondet tilføres noen ekstra penger. Men forbedringspotensialet er stort. Det er for eksempel meningsløst å bruke halvannen milliard til lettelser i bilavgiftene uten at det dreier atferden i grønn retning.

Her vil ganske sikkert forhandlingene i Stortinget medføre noen forbedringer, men det egentlige spørsmålet er følgende: Hvordan kan Norge utvikle og styrke næringer som kan gi vekst, sysselsetting – og samtidig bidra til å akselerere det grønne skiftet hjemme og ute? Hvordan bygger vi en økonomi som er robust i møtet med lavutslippssamfunnet, og der utslippene kuttes? Hvordan kan vi få skala og volum, både hjemme og ute?

Utfordringene for norsk økonomi som Finansdepartementet skisserer i Nasjonalbudsjettet er et godt grunnlag for en fornyet debatt: Det har vært solid tradisjon for å hevde at petroleumssektoren ikke vil bli påvirket negativt av klimapolitikk. Fornybar energi har ikke vært sett som en trussel. Men nå har pipen fått en annen låt.