Tynt om klima(risiko) fra Øystein Olsen

Sentralbanksjef Øystein Olsens årstale var syltynn om klimarisiko – altså spørsmålet om hvordan klimaendringer, klimapolitikk og teknologiske endringer kan tenkes å påvirke norsk økonomi på kort og lang sikt.

2 kommentarer
Sentralbanksjef Øystein Olsen burde adressert klimarisiko i sin årstale. (Foto: Norges Bank)

Denne bloggen er en forlenget versjon av et innlegg som DN publiserte torsdag 23. februar.

I 2016, noen uker etter at Paris-avtalen var inngått, nevnte ikke Øystein Olsen klima med et ord i sin årstale. 2017-utgaven er derfor et slags fremskritt. Olsen ga sterke formaninger om hvordan klimapolitikk bør utformes for å være «samfunnsøkonomisk korrekt», kostnadseffektiv og rasjonell.

Men Olsen farer med harelabb over den lange rekken av problemstillinger norsk økonomi står overfor i lys av klimarisiko – et tema som de senere årene har rykket stadig høyere på dagsordenen, ikke minst med bakgrunn i arbeidet i regi av G20-landene der Olsens britiske kollega Mark Carney har tatt ledertrøyen. Klimarisiko omfatter både den fysiske risikoen knyttet til klimaendringer, og risikoen overgangen til en lavutslippsøkonomi representerer.

Olsens korte betraktninger om klimarisiko avspises med dette avsnittet i talen:

«Følger verdens nasjoner opp forpliktelsene fra Parisavtalen, kan avgifter på bruk av fossilt brensel bli langt høyere enn de er i dag. Det kan gjøre vår produksjon mindre lønnsom, men vil styrke klimaarbeidet.»

Dette er urovekkende tynt, det drøfter på ingen måte trusselbildet både klimapolitikk og teknologisk endring representerer for oljeselskaper og oljeland. Dessuten snevrer Olsen perspektivet inn til å handle om innføring av avgifter, etter at han refererer til at hverken i-land eller u-land egentlig har vist noen vilje til å sette en pris på klimautslipp, altså innføring av CO2-skatter i en eller annen variant. Sentralbanksjefen kan altså forstås i retning av at dette ikke er noe å bekymre seg over – at klimarisiko ikke er noe vi behøver bry oss om.

Overfor et publikum bestående av beslutningstakere i politikk og næringsliv, er dette en grov unnlatelsessynd. Sentralbanksjefens årstale er viktig for virkelighetsforståelsen i fora der både politikk, strategier og investeringsbeslutninger utformes.

Mener han klimarisiko er uvesentlig, og derfor ikke verdt å bruke tid i talen? Eller følger hverken Olsen eller hans stab med i den internasjonale debatten, for eksempel uttrykt gjennom arbeidet i regi av G20 og Mark Carney?

Olsen er inne på at norsk oljeproduksjon kan bli mindre lønnsom, men han utdyper ikke forbindelsen mellom klimapolitikk og teknologisk endring på den ene siden, og den fossile energiens fremtid på den andre.

Den britiske sentralbanksjefen Mark Carneys taler om klimapolitikk og klimarisiko står i sterk kontrast til Olsens utsagn. I tospann med Carney presenterte et ekspertutvalg under den tidligere New York-ordføreren Michael Bloomberg like før jul et arbeid som beskriver hvordan selskaper bør forholde seg til klimarisiko, med vinkel på hvordan det bør rapporteres. For et land som er så avhengig av fossil energi som Norge, er rådene fra dette ekspertutvalget høyst relevante.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Martin Skancke, tidligere ekspedisjonssjef i Finansdepartementet og oljefond-utreder, satt i ekspertutvalget. Han beskriver arbeidet i denne DN-kronikken.

Jeg skrev tidligere i vinter en artikkel om klima som økonomisk risiko som går gjennom saksfeltet ganske grundig.

Bloomberg/Carney skiller mellom overgangsrisiko og fysisk risiko knyttet til klimaendringer. Begge deler kan ha store økonomiske implikasjoner. At snøfattige vintre rammer økonomien i skianlegg, slik DN beskriver 23. februar, kan være viktig nok. Dette er en klimarisiko som Bloomberg/Carney ville kategorisere som «fysisk» og «kronisk». Dette er ikke «akutt» risiko, som når ekstremvær ødelegger infrastruktur, det er snakk om en varig endring.

Men for oljelandets økonomiske utsikter er overgangsrisikoen det mest relevante og langt viktigere enn om noen skianlegg går konkurs – selv om vintre uten snø kan ramme hardt på mange måter. Overgangsrisiko handler om endringer i økonomien som oppstår på veien til nullutslippssamfunnet. Å begrense dette til å handle om innføring av avgifter, slik Olsen gjør, er altfor snevert. At prising av CO2-utslipp kan dempe etterspørselen etter fossil energi er opplagt. Men det kan også andre politiske grep som er med på å forsere den teknologiske overgangen. At storbyer sier nei til diesel er et eksempel.

Mye gammelt skal ut, mye nytt skal inn. Solenergi, batterier, elbiler og mer effektive energisystemer er noe som kommer. Det er ingen tvil om retningen, usikkerheten handler om tempo. Både selskaper og land som er avhengig av fossil energi må forholde seg til denne risikoen, og forberede seg på å håndtere overgangen best mulig. Verdsettelsen av fossile energiressurser kan bli sterkt påvirket. Finansmarkedenes respons kan komme i forkant av de materielle endringene. Samtidig oppstår muligheter, der vinnerne er teknologier og forretningsmodeller som på en eller annen måte bidrar til å levere varer og tjenester som leder oss mot nullutslipp. Ikke noe av dette har grunnrente, slik oljen har hatt. Derimot vil de nye teknologiene gradvis utkonkurrere den fossile energien, og derfor bidra til at den faller i verdi.

Hvordan Norge skal forholde seg til denne overgangen bør være midt i kjernen for hva en sentralbanksjef snakker om i sin årlige tale. Hvordan Norge påvirkes av klimapolitikk og teknologisk endring, og hvordan beslutningstakere i politikk og næringsliv bør forholde seg til dette, er langt mer interessant enn et skolebok-budskap de fleste økonomer med en viss interesse for klimapolitikk kan levere i halvsøvne. Øystein Olsens betraktninger om hvordan klimapolitikken burde vært utformet, adresserer ikke de økonomiske effektene hverken av klimapolitikk eller klimaendringer.

Kanskje 2018-utgaven fra Olsen blir mer ajour med tiden vi lever i. Dessverre er klimarisiko er noe vi vil måtte lære oss å leve med i tiårene fremover. Alltid. Uansett.

Bli abonnent!

2 kommentarer

  1. Anders Westlund

    Bjartnes skriver: «Sentralbanksjefen kan altså forstås i retning av at dette ikke er noe å bekymre seg over – at klimarisiko ikke er noe vi behøver bry oss om.» Ja, sentralbanksjefen kan kanskje forstås dit hen. Og, ja, kanskje har sentralbanksjefen rett i det.

    Svar
    • Anders Bjartnes

      Anders Bjartnes

      Kjære Anders Westlund,
      Etter mitt syn er det uansvarlig av politiske ledere, næringslivsledere, og toppembetsmenn som Øystein Olsen, ikke å ta klimarisiko på alvor. Både klimaendringer og klimapolitikk vil kunne føre til store endringer som det er avgjørende at beslutningstakere tar på alvor.

      Vennlig hilsen,
      Anders Bjartnes

      Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima