I DN 8. september «sprer Tord Lien optimisme» og mener det er «på grensen til useriøst å påstå noe bastant om at Barentshavet er ulønnsomt». Han retter skytset mot Jens Ulltveit-Moe som overfor DN peker på et IEA-scenario i tråd med togradersmålet som viser at oljeforbruket over noen tiår må nær halveres ned til 50 millioner fat om dagen.

Lien støtter seg til beregninger som viser at dagens oljepris ikke er høy nok til å møte fremtidig etterspørsel, og at forbruksvekst vil bringe prisen opp. Dermed vil oljeutvinning i Barentshavet bli lønnsomt – men først må man altså investere milliarder i leting.

Som alltid når oljen og klima diskuteres, vil ulike fremskrivninger gi ulikt resultat. La oss begynne fra start. Hvis oljeforbruket fortsetter å stige frem mot 2030-40 i tråd med en utslippskurve som leder mot snaut fire graders oppvarming, vil oljeforbruket være vesentlig høyere enn i en verden som utvikler seg i tråd med togradersmålet. Siden den marginale produksjonen over tid vil sette prisen, vil den være vesentlig høyere i en firegradersverden enn i en togradersverden. Visuelt fremstilt, vil dette fremstå som et gap med voksende åpning, både når det gjelder volum og pris.

At dette representerer betydelig risiko for oljeselskaper og oljeland, er hevet over tvil. Hvis noen fortsatt tror dette er aktivist-voodoo, så ta en kikk på Citibanks siste rapport. Det står om «asset stranding» fra side 82 og utover.

Citi tror for øvrig mange regjeringer vil lette på vilkårene for oljeprodusenter i lys av de lave prisene, og gir denne lille advarselen: ” …introduction of government fiscal incentives in the short-term to facilitate production is another clear possibility, this ‘unstranding’ of economically stranded assets would be at odds with most of the climate goals discussed in this report, and could be argued would not be an efficient deployment of capital.”

For å få bedre innsikt i klimapolitikkens relevans for norsk petroleumsaktivitet, og dermed få et redskap som kan dempe karbonrisikoen, kan Tord Lien la sitt embetsverk gjøre en analyse etter denne oppskriften:

Bruk IEAs tograders-scenario for å indikere etterspørselsutviklingen etter olje og gass frem mot midten av århundret. Den vil vise en dalende kurve for olje, raskere etter hvert som årene går. Gassen ligger omtrent flatt på dagens nivå.

Ta så Rystad Energys database for tilbudssiden i olje og gass, og kjør de to datasettene mot hverandre. Krysningspunktene vil vise hvor kostbar olje og gass som er nødvendig for å møte fallende etterspørsel i en klimariktig fremtid – altså på hvilket prisnivå olje og gass kan risikere å ende som «stranded assets».

Det ble gjort en slik analyse i regi av Miljøverndepartementet da Bård Vegar Solhjell var statsråd. Den bør plukkes frem, videreutvikles – og suppleres med ny kunnskap som har kommet på bordet de siste årene.

Hvor ressursene befinner seg på kostnadskurven vil avgjøre om de er lønnsomme eller ikke. At deler av Barentshavet vil slite tungt, kan det ikke være tvil om. Sjekk denne ferske gjennomgangen i New York Times om statusen for arktisk olje.

Så vil det være et mylder av ukjente faktorer som vil spille inn, men det overskygger ikke hovedpoenget: Klimapolitikk og karbonrisiko er en faktor Olje- og Energidepartementet ikke kan fortsette å ignorere. Det er dypt uansvarlig – både økonomisk og politisk.