Det dramatiske oljeprisfallet begynner å slå inn i økonomien. Norges oljeavhengighet kommer til syne. Tiden bør være inne for å utvikle et nasjonalt krafttak der de ikke-fossile delene av norsk industri og næringsliv gis kraftig stimulans, samtidig som den nasjonale klimapolitikken forsterkes.

Kanskje burde statsminister Erna Solberg sette ned en hurtigarbeidende kommisjon som kan komme opp med ideer som kan stimulere aktivitet i Norge, samtidig som det peker mot en klimariktig vekst og lavere CO₂-utslipp.

Fallet i oljemarkedene fører til at maktforholdene i verden endres og at oljeland og oljeselskaper mister både penger og makt. Fra klimaståsted er oljeprisfallet derfor en fordel, selv om lavere priser på kort sikt selvsagt kan gi stimulans til økt forbruk. Det er imidlertid nesten bare i USA at lavere oljepriser raskt gir vesentlig lavere priser for forbrukerne. I land hvor oljeprodukter er høyt beskattet eller subsidiert, så blir ikke utslagene så store. India og Indonesia er eksempler på land der subsidiene nå kuttes. Der bedrer oljeprisfallet statsfinansene. Annerledes er det selvsagt i land som Venezuela og Russland der minst 100 dollar fatet er nødvendig for å holde budsjettet i pluss. Midtøstens oljeprodusenter rammes også hardt.

De siste par ukene har det kommet nyheter på rekke og rad om hvordan selskapene tilpasser seg. Profitten faller, og den lave prisen gir vesentlig reduserte investeringsvolumer. Rystad Energy regner med at en oljepris på 70-80 dollar kan gjøre at planlagte investeringer for omkring 150 milliarder dollar blir lagt i skuffen i 2015. Selskapene leverer kuttplaner på løpende bånd.

Fra klimaståsted er også dette bra. Investeringer i fornybar energi vil fremstå som mer attraktivt enn usikre veddemål i olje og gass. Ingen vet om den lave oljeprisen vil vedvare. Det kan godt hende at en dyp dal nå erstattes av en ny boom om noen få år. Men så kommer klimapolitikken snikende. Med forsterket klimapolitikk og akselerert energiomstilling vil oljeetterspørselen utvikle seg langt mer negativt enn for eksempel IEA legger til grunn i sitt «new policy» scenario. Det betyr ikke at $60-70 nødvendigvis er den nye normalen. Men det betyr at det er uansvarlig hasard å legge til grunn at oljeprisen vil ligge stødig i spennet mellom $100-120, og kanskje gå enda høyere. Det er altså betydelig risiko her. Dette er ikke særnorsk, det gjelder hele den globale oljesektoren. Det gjelder oljeservice og relatert shipping. Aksjemarkedets håndtering av selskaper som Statoil, Gazprom og Seadrill de siste ukene tilsier at det kan bli mørkt i oljesektoren fremover.

Derfor tvinges også oljeselskapene til å evaluere sine langsiktige investeringsstrategier. På kort sikt må de helt enkelt kutte kostnader. Men hvordan skal de få til ny lønnsom vekst? Kan det være bedre muligheter i fornybar energi også for «big oil» enn å gamble på kostbare oljeprosjekter. Presset fra klimapolitikken merkes også.

Usikkerhet og uro betyr også muligheter – sett fra klimaståsted betyr den fossile energisektorens tiltagende krise at det åpner seg noen nye vinduer.

For Norges del vil oljeprisfallet ganske raskt synliggjøre hvor avhengig av oljen norsk økonomi er. Statens inntekter fra oljen vil reduseres merkbart. Det er til å leve med. Den fallende kronekursen styrker konkurranseevnen og trekker inn kjøpekraft uten drastiske lønnskutt, og statsfinansene er sterke. Men oljeprisfallet vil helt klart påvirke sysselsettingen negativt. Mange arbeidsplasser kan bli borte. Pessimismen i næringen er stor. Oljens ringvirkninger kommer til syne på mange områder. I verste fall følges oljeprisfallet av en kollaps i boligmarkedet. Hvor ille det blir, vil bare tiden vise.
Norske politikere har i veldig liten grad drevet «grønn hedging» med statens ressurser, tvert imot har olje- og gassinteressene hatt forkjørsrett. Nå bør tiden være inne for å snu på denne flisa.

Det er mulig å tenke seg en rekke tiltak der staten bruker hele registeret av virkemidler for å styrke de delene av næringslivet som kan vokse når oljen faller i betydning, og samtidig gi verdiskaping i en klimariktig fremtid.

Staten kan legge viktige føringer gjennom eierskapspolitikken og som investor.

• Statkraft er et opplagt vekstselskap. Statkraft kan vokse mye raskere internasjonalt hvis selskapet gis tilgang på mer kapital. 10 milliarder kom før helgen, men det er bare å gi på mer.
• Statoil kan velge å gå tungt inn i fornybar energi, kanskje på en måte som også involverer gass i hybride løsninger der sol, vind og gass samvirker. Tiden kan nå være inne for en slik snuoperasjon.
• Staten kan også bruke kapital til å løfte norske selskapers fornybarsatsinger internasjonalt, særlig innen solenergi.

Næringspolitikken kan forsterkes for å gi grønne satsinger større plass.

• Norge bruker store ressurser på forskning og utvikling i fornybar energi, men så stopper det opp. Mer ressurser til å ta gode ideer et steg eller to videre kan gi jobber. Flytende offshore vind er et godt eksempel.
• Hverken kvotesystemet eller grønne sertifikater gir den teknologiutviklingen som trengs. Det må tenkes mer offensivt om hvordan politikken kan bidra til mer grønn innovasjon.
• Ny industri som kan ha fortrinn i Norge på grunn av god tilgang på fornybar energi bør løftes frem. En europeisk filial av Teslas nye batterifabrikk hadde gjort seg, men kommer bare om forholdene legges til rette.

Også på den europeiske arenaen er det muligheter.

• Norge kan ta initiativ for å akselerere avkarboniseringen av kraftsystemene i landene rundt Nordsjøen, i første rekke Tyskland og Storbritannia. Kanskje trengs det flere kabler enn de som er planlagt? Dessuten ligger det store investeringsmuligheter i energiomstillingen hos våre naboland.

Hvis det blir aktuelt å bruke finanspolitikken for å stimulere økonomien, må effekten på norske CO₂-utslipp være styrende.

• Klimariktige infrastrukturprosjekter må ha prioritet; mer jernbane og forsert kollektivutbygging rundt de store byene.

Oljen har så stor betydning i norsk økonomi at det skal veldig mye til for å kompensere ut for nedgangen vi har i vente. Ved siden av oljen, er oljeservice en norsk paradegren. Nedtur i den globale oljebransjen vil selvsagt svekke markedene for oljeservice også. Veksten vil komme i andre sektorer. I energisektoren er det i det fornybare, desentrale, og raskt realiserbare, at utsiktene er best. Solkraftverk som kan bygges på noen måneder er det beste eksempelet. I den andre enden står store fossile satsinger der inntektsstrømmene først kommer mange år frem i tid. Oljeprosjekter langt til havs i Barentshavet er et godt eksempel på politikk som bør legges i skuffen.

Oppsummert handler det om å snu en trussel til en mulighet, om å satse på det nye, mens man høster i det gamle. Muligens får oljeprisfallet flere til å få opp øynene i tide.