Satt på spissen legger regjeringen opp til at Norge melder seg inn i EU på klimapolitikkens område. Det er et klokt grep. Slik vil Norge få Brussel på nakken om man ikke gjør det man har lovet, samtidig som Norge kan ta del i flere europeiske samarbeidsmekanismer enn tilfellet er i dag. Samlet skal EU redusere utslippene med 40% i 2030 målt mot 1990.

Norge har i mange år vært en del av det europeiske kvotemarkedet – EU-ETS. Den kvotepliktige delen av norsk økonomi – industri, kraftproduksjon og petroleum – har vært underlagt kvoteplikt i EU i ti års tid. Det viktigste politiske virkemidlet i disse sektorene har således vært «outsourcet» til EU lenge allerede.

Det nye i Solberg-regjeringens opplegg er at også de øvrige delene av norske CO₂-utslipp – fra transport, oppvarming og landbruk – kobles til EUs politikk og interne byrdefordeling medlemslandene i mellom. Utslippene i kvotesektoren vil reduseres frem mot 2030 i takt med at kvotetaket går ned år for år. Utslippsreduksjonene utenfor kvotesektoren skal sikres gjennom tiltak i hvert enkelt land. Hvor mange tonn CO₂ hvert enkelt land får ansvar for, beregnes blant annet fra størrelsen på BNP. Størrelsen på kuttene vil variere fra 0 til 40 prosent frem til 2030. Hvor Norge havner her vil være gjenstand for forhandlinger, men klima- og miljøminister Tine Sundtoft kan nok være trygg på at hun har sine ord i behold om at Norge vil ligge «nærmere 40 enn 0».

Klimapolitikkens tallsjonglering med målsetninger og prosenter kan også bli lettere å forholde seg til, men fortsatt vil Norge delvis kunne «kjøpe seg fri» fra kutt hjemme. I det nye regimet vil Norge for eksempel trolig kunne finansiere programmer som reduserer oljefyring eller bruk av gass til oppvarming i EU-land og få det godskrevet i det norske regnskapet. Utslipp i ikke-kvotepliktig sektor vil kunne handles mellom EU-landene. Slik får man mer klimakutt for pengene og en omfordeling fra de rikeste EU-landene til de mindre velstående landene i Europa. At europeiske land samarbeider tett om klima- og energipolitikken er grunnleggende fornuftig og riktig.

Men ambisjonsnivået i den norske klimapolitikken vil fortsatt bli bestemt i Norge. For eksempel må det settes opp klare mål for hvor mye utslippene i de ikke-kvotepliktige sektorene skal ned til 2030. Behovet for en klimalov med karbonbudsjetter etter britisk mønster bortfaller ikke, men kan tvert imot forsterke de langsiktige styringssignalene både borgere og næringsliv trenger. Omstillingen skjer ikke av seg selv. Politikken må skjerpes om resultatene skal komme.

Bare handlingsplaner med konkrete og langsiktige politiske grep kan gi den nødvendige omstillingen innenlands. Her må regjeringen sørge for leveranser både når det gjelder tiltak for grønn omstilling i industri og næringsliv, og når det gjelder klimakutt for eksempel i transportsektoren. Onsdagen ga ingen signaler om nye tiltak eller forsterket politikk på disse områdene.