Særlig utviklingen av batteriteknologi henger sammen med den fornybare energiens konkurransekraft i elektrisitetsproduksjon. Slik Citibank beskriver i en nylig analyse vil rask utvikling av batterier til lagring av strøm kunne ha revolusjonerende betydning, både i kraftmarkedene og når det gjelder elbiler.

Torger Reve skriver at «nå blir de gamle oljefyrene igjen lønnsomme, og det vil ta mye lengre tid før solenergi og vindenergi og andre fornybare energikilder vil kunne konkurrere med kull, olje og gass».

Når det gjelder utbygging av vind og solenergi, er det vanskelig å se at billigere olje skal ha noen særlig innvirkning. Årsaken er helt enkelt at det er lite konkurranseflate mot olje i strømproduksjon. Det er fortsatt bruk av oljekraftverk i en del land, men selv med 50 dollar fatet er vind og sol konkurransedyktig. Noen renessanse for oljekraftverk er det ingen grunn til å tro at kommer. Tvert imot kan lave oljepriser gi et push for mer fornybar kraftproduksjon i oljeproduserende land som bruker subsidiert olje til strømproduksjon. At gass faller i pris i takt med oljen vil trolig være verre for kullet enn for fornybar energi, helt enkelt fordi kraftmarkedene reagerer raskt på prisrelasjonene mellom de fossile kildene. Utviklingen i Storbritannia de siste månedene er i så måte interessant, britenes «ekstra» CO₂-pris og billigere gass har gitt markant fall i kullforbruket. I deler av verden hvor gass kommer i form av LNG, er sol og vind stort sett billigere enn gasskraft uansett.

2014 var et godt år for utbyggingen av fornybar energi globalt og det generelle bildet er at nyinvesteringene i kraftproduksjon i økende grad går til fornybare kilder. Stadige kostnadsreduksjoner, lavere CO₂-utslipp, mindre lokal forurensning, og «hedge» mot ustabile råvare- og CO₂-priser er konkurransefortrinn som står seg.

I tillegg til disse poengene kommer selvsagt det faktum at oljeprisfallet svekker «big oil» både økonomisk og politisk – og skaper stor usikkerhet blant aksjonærer og i styrerom. Dette styrker det grønne skiftet, simpelthen fordi motstanden blir svakere. Nedturen i oljebransjen reiser spørsmål om det er verd å satse på kostbare prosjekter i Arktis og i oljesand. Aksjekursene faller og usikkerheten brer om seg. Den fossile energisektoren vil streve med å tiltrekke seg kapital og investeringer, alternativene kan fremstå som mer gunstige. Til og med oljeselskapene må tenke nytt, slik intervjuet med Statoil-toppen John Knight i DN nylig er et eksempel på.

Så er det til slutt grunn til å minne om at 2015 er et år hvor verdens ledere til høsten skal komme sammen i Paris for å sluttføre arbeidet med en ny global klimaavtale. Dette gir et momentum i grønn retning: Med et mer offensivt globalt klimaregime vil oljeland og oljeselskaper måtte møte en fremtid der lave produsentpriser og krevende reguleringer blir en permanent tilstand.