De siste årene har bragt mye ny innsikt både om klimatrusselens alvor og om samfunnsendringene som skjerpet klimapolitikk og teknologisk endring representerer.Klimarisiko er samlebegrepet som oppsummerer både trusselen fra klimaendringene og forandringene som oppstår på veien mot nullutslippssamfunnet. Førstnevnte kategori handler om fysisk risiko – hva blir de økonomiske effektene av mer ekstremvær og havstigning? Den andre kategorien benevnes som overgangsrisiko – hvordan påvirkes økonomien når kull, olje og gass skal byttes ut med fornybare energikilder?

Da Ola Borten Moe lagde stortingsmeldingen «En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten» i 2011, var det bare i ganske nerdete aktivist- og forskningskretser at klimarisiko var noe tema. Seks år etter er bildet veldig annerledes. I finans- og næringsliv rettes stadig sterkere søkelys mot truslene og mulighetene overgangen til nullutslippssamfunnet representerer. Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney har i regi av G20-landenes samarbeid gjort et stort og viktig arbeid for å belyse klimarisiko fra et finansielt ståsted. Det kommer stadig rapporter og nyheter som analyserer hvordan ulike sektorer i økonomien vil påvirkes, og mange investorer stiller krav til selskapene. Et nylig eksempel er en rapport fra Asset Owner’s Disclosure Project somrangerer en lang rekke store fond og forvaltere over hele verden etter hvor godt forberedt de er på å håndtere klimarisiko gjennom sine investeringer. Skandinaviske selskap kommer godt ut.  KLP er inne på «topp ti-listen», Storebrand er også blant de fremste.

Også i mange selskaper i sektorer som vil oppleve store endringer i lys av overgangen mot nullutslipp kan det observeres et stemningsskifte. Statoil er et eksempel. Spørsmålet er ikke om det vil skje forandringer som endrer betingelsene for et oljeselskap, men hvor fort og hvordan disse endringene vil skje. Statoilssignal om at 15-20 prosent av selskapets investeringer i 2030 vil gå til fornybar energi, mot 5 prosent i 2016, er et eksempel.

Men noen er tregere enn andre. Den norske petroleumspolitikken ligger bom fast – nye konsesjonsrunder utlyses herfra til Nordpolen uten at risikoen for at ressursene kan bli verdiløse blir drøftet hverken når Oljedirektoratet eller Olje- og energidepartement legger frem sine papirer og planer. Det foreløpig siste eksempelet er de nye ressursanslagene for mulige petroleumsressurser i Barentshavets nordlige hjørne som oljedirektør Bente Nyland nylig presenterte i Hammerfest. Ifølge oljedirektøren skal det ligge en «pengebinge» med en anslått verdi på 900 milliarder kroner å vente på det norske folk – nærmest som en uåpnet julepresang.

I Perspektivmeldingen Erna Solbergs regjering nylig la frem ble det riktignok vist til at forsterket klimapolitikk kan medføre at de gjenværende norske petroleumsressursene kan falle i verdi, men det er ikke tatt noen konsekvens av dette i utformingen av politikken. Standardsvaret er at norsk oljeproduksjon er renere enn ellers i verden og at utslippene dessuten er omfattet av EUs kvotesystem. Men dette gir ikke svar på det virkelige spørsmålet, nemlig hva det betyr om etterspørselen etter olje og gass skulle falle i takt med tempoet klimatrusselens alvor tilsier.

Det er etter hvert mange eksempler på store økonomiske rystelser på grunn av skjerpet klimapolitikk og innfasing av ny teknologi.

Med blikk på den norske oljeavhengigheten er det i lys av disse utviklingstrekkene påkrevet med et dypdykk inn i en materie som saklig sett er svært kompleks – og dessuten politisk krevende. Det er mulig noe så traurig som å lage en tradisjonell offentlig utredning – «Petroleumspolitikken i lys av klimarisiko» – ville være et fornuftig første steg. Det er ikke lett å snu en skute som har seget i samme retning i over førti år, med forutsetning om at olje og gass vil representere store verdier som fremste ledestjerne. På veien mot nullutslippssamfunnet holder ikke lenger dette. Faller etterspørselen, vil fossil energi miste verdi.

Både oljenæringen, forvaltningen, finansnæringen, partene i arbeidslivet og berørte regioner vil måtte ta del i en snuoperasjon. Men det er ingen vei utenom. Det er beslutninger langt utenfor Norges grenser – både i politikk og marked – som vil skape rammene for avrundingen av det norske oljeeventyret.

Å la politikken fortsatt bygge på Ola Borten Moes virkelighetsbeskrivelse fra 2011, vil være en grov unnlatelsessynd. Tidene har skiftet. Og ingenting tyder på at endringene vil gå saktere i årene vi har foran oss.