Oljen i det grønne skiftet

Det grønne skiftet: Fra hver sin kant av det politiske spekteret presenterer Aslak Sira Myhre og Jan Petter Sissener misledende fortellinger om terrenget der Norge må finne både mål og retning.

Finansmannen Jan Petter Sissener skrev forleden en blogg der han tok for seg Miljøpartiet De Grønne og langet ut mot «den grønne kommunist» Rasmus Hansson. Sisseners utfall ble også plukket opp i Dagens Næringsliv.

Skribenten og samfunnsdebattanten Aslak Sira Myhre skriver i Dagsavisen om oljen og det grønne skiftet, og konkluderer med at «for et internasjonalt grønt skifte går den sikreste veien gjennom høy oljepris, ikke dagens krise».

Både Sissener og Sira Myhre har rett i at oljeinntektene har svært stor betydning for norsk økonomi og velferd, og at det vil være uhyre krevende å kompensere for inntektsbortfallet lavere oljeinntekter representerer. Det står ikke næringer i kø som kan gi tilnærmelsesvis samme lønnsomhet som når det utvinnes relativt lett tilgjengelig olje i perioder med høy oljepris.

Sira Myhre har også rett i at oljeprisfallet i 2014-15 i all hovedsak er drevet av endringer på tilbudssiden, først og fremst i USA.

Men både Jan Petter Sissener og Aslak Sira Myhre tar grunnleggende feil når de avviser at det grønne skiftet er i gang.

Sira Myhre skriver:

Det siste året har endetidsretorikken tatt en ny runde. «Det grønne skiftet», aktualisert av krisa i oljesektoren og Miljøpartiet de Grønnes plutselige gjennombrudd i norsk politikk, snakkes om som om det er noe som finner sted og ikke en teoretisk konstruksjon. Dette er en misforståelse som kan få vidtfavnende negative konsekvenser for norsk økonomi, og i det lange løpet bidra til å forsinke heller enn å framskynde den endringen i energimiksen som begrepet henviser til.

Sissener skriver:

Før finanskrisen var klima virkelig i vinden og det ble satset enorme summer på solcelleselskapet REC. Selskapet var kun slått av Statoil over de mest verdifulle på børsen og fremtiden så lys ut. Subsidier til utplassering av solceller i mørke tyske daler er i ettertid et godt eksempel på hvordan politikk kan feilplassere skattemidler. Nå er det total solformørkelse og REC er ute av landet. Ingen investorer blir med på noe slikt igjen.

Man skal følge dårlig med i samtalen om klima og energi for ikke å få med seg at det er i ferd med å skje store og dyptgripende forandringer både innen teknologi, økonomi og politikk som på avgjørende måter påvirker rammene for oljelandet Norge. Spørsmålet er ikke om energisystemene endrer seg i klimariktig retning, men hvor fort endringene skjer.

Både Sira Myhre og Sissener bygger opp under forestillingen om at det for Norge er tryggest å sitte stille i båten; hold fast i oljen, så sikrer vi velstand og velferd! Denne holdningen kamuflerer omstillingsbehovet Norge uansett står overfor.

For oljeland og oljeselskaper er den mest påfallende risikoen at det gjøres massive feilinvesteringer i kostbar utvinning av petroleum markedet likevel ikke vil trenge. Kullsektoren er «kanarifuglen i gruva». Der har endringer i form av sviktende etterspørsel allerede påført investorer store tap. Svalbard-kullet er vårt norske eksempel.

Sira Myhre skriver «at veien til et internasjonalt grønt skifte går den sikreste veien gjennom høy oljepris.»

Dette er en fundamental misforståelse. Den sikreste veien til et internasjonalt grønt skifte går gjennom teknologisk og politisk endring, symbolisert gjennom billige solceller og høye utslippskostnader på fossil energi.

Politisk går det globale klimastrevet inn i en fase der målene skjerpes, og flere land vil gjennomføre tiltak som senker behovet for fossil energi. En verden som reduserer klimautslippene i tråd med vitenskapens anbefalinger, vil etterspørre vesentlig mindre olje, kull og gass enn en verden der klimapolitikken mislykkes. Derfor vil prisene produsentene oppnår være betydelig lavere. Derimot vil karbonprising kunne øke prisen forbrukerne må betale. Også stadige prisfall på fornybar energi – særlig solenergi – bidrar til å presse prisene ned. Derfor blir den fossile energien mindre verdt, i motsetning til hva vi har sett i årene med råvareboom og tro på at enhver oljepytt vil gi god lønnsomhet.

I Norge må vi med andre ord vende oss til omgivelser som blir krevende. Ytterligere satsing på oljeutvinning i høykostenden av kurven er ingen rød løper til store inntekter for fellesskapet. Tvert imot kan det bli dyrt å satse for mye – for lenge – på oljeutvinning for eksempel i Barentshavet. Samtidig vil høsting av petroleumsressurser som er billig å hente opp – som fra Johan Sverdrup – gi god mening, selv om profitten blir lavere når oljeprisen får «klimarabatt».

Det grønne skiftet er en uavvendelig og ustoppelig prosess som omfatter alle tiltak som reduserer fossil energibruk, gir lavere klimautslipp, og fremmer ressursproduktivitet. Dette er en ønsket og nødvendig utvikling. Hva dette konkret vil innebære for ulike sektorer, er en stor diskusjon. Men å lukke øynene for at slike endringer er i gang, er simpelthen virkelighetsfornektelse.