Samarbeidsforumet KonKraft la i Arendal onsdag frem et veikart for lavere utslipp i petroleumssektoren. Ifølge NTB ber Schjøtt-Pedersen staten om5,5 milliarder kroner over en tiårsperiode, mens totalkostnadene på prosjektene blir 11 milliarder, ifølge direktør for klima og miljø i Norsk Olje og Gass, Hildegunn T. Blindheim.

Dette skal gi en årlig reduksjon på 2,5 millioner tonn CO₂ i 2030 – eller tiltak som «tilsvarer utslipp fra 7 av 10 biler på norske veier».

I møte med oljelobbyen er det viktig at politikerne i regjering og Storting holder fast ved noen viktige prinsipper i klimapolitikken – særlig knyttet til skillet mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor som Norges «klimamedlemskap» i EU innebærer.

Norge er for alle praktiske formål å regne som EU-medlem på klimapolitikkens område. Det må vi ta innover oss – og det har noen implikasjoner.

For det første betyr det at norske klimakutt innenfor kvotesektoren ikke har noen effekt på europeiske eller globale CO₂-utslipp. En million mindre CO₂ i utslipp fra norsk oljesektor, betyr at det blir en million tonn «til overs» – som andre kan slippe ut innenfor EUs kvotesystem.

De 2,5 millioner tonnene Karl Eirik Schjøtt-Pedersen vil spare, har derfor ingen betydning for de globale utslippene. Null. Nada. Det er slik kvotesystemet fungerer.

Transportsektoren, oppvarmingsformål og landbruket står derimot utenfor kvotesystemet. Med avtalen Norge nå gjør med EU, vil også denne delen av klimautslippene langt på vei være regulert fra Brussel, men altså på en annen måte enn i kvotesystemet. Kutt i disse sektorene vil derfor ha virkning på de globale utslippene. Sammenlikningen med utslipp fra veitrafikken som Norsk Olje og Gass opererer med i sin pressemelding er som å likestille epler og pærer.

Todelingen av klimapolitikken «EU-medlemskapet» representerer, gir grunnlag for en mer ryddig klimapolitikk enn vi så langt har hatt. EU-tilpasningen betyr at Norge ikke lenger har noe utslippsmål i kvotesektoren, mens vi i høy grad vil ha utslippsmål utenfor kvotesektoren. Skal dette fungere, er det en forutsetning at virkemiddelbruken tilpasses de ulike sektorenes særtrekk. Vi må alle forholde oss til at klimapolitikken nå ligger i to separate «bokser».

I kvotesektoren er det prisen på CO₂-utslipp – klimakvotene – som er virkemidlet som skal utløse utslippsreduksjoner. På toppen av dette er den norske oljesektoren underlagt CO₂-avgift, og dette gjør at energieffektiviseringstiltak og klimakutt drives frem – gitt at de er billigere enn kostnadene ved utslipp. Forurenseren betaler. Det kommer penger inn i statskassen.

Dette må være hovedprinsippet i kvotesektoren, enten utslippene skjer i industrien på land eller på sokkelen. KonKraft ønsker å vende dette prinsippet. Nøkkelsetningen i rapporten er denne: «Der kostnadene er høyere enn CO₂-prisen, vil virkemiddelapparatet som Enova og NOx-fondet kunne være utløsende.» Dette betyr at skattebetalerne skal finansiere energieffektiviseringstiltak på sokkelen. Forurenseren betales. Det går penger ut av statskassen.

Det kan være gode grunner for å bryte med prinsippet om at kvotepris og avgifter skal være eneste virkemiddel innenfor kvotesektoren. Hvis det handler om teknologi som virkelig kan gi gjennombrudd – som for eksempel Hydros aluminiumspilot på Karmøy – kan det være riktig å bruke statlige penger til støtte. Det kan hende det finnes liknende tiltak i oljesektoren, men nåløyet bør være meget trangt.

Likeledes kan det være fornuftig å støtte kutt i kvotesektoren hvis det handler om å unngå virkelig langvarig innelåsing av CO₂-utslipp, som elektrifisering ved nye oljeinstallasjoner som skal stå i 20-30 år. Men statlig finansiering av enkle energieffektiviseringstiltak innenfor kvotesektoren er ren næringsstøtte – subsidier uten noe klimapolitisk effekt hverken før eller siden.

Slik støtte er selvsagt fint for selskapene som får penger fra staten, men gir altså ingen virkning i form av lavere klimautslipp.

Det fordeles årlig mange milliarder statlige kroner gjennom Enova og andre tiltak som mange selskaper selvsagt ønsker å få ta del i. Men i fordelingen av disse pengene må det prioriteres.

Energieffektivisering med teknologisk «hyllevare» innenfor kvotesektoren er et felt som bør nedprioriteres. Pengene bør brukes på kutt i de delene av økonomien som ikke er omfattet av kvotemarkedet, og/eller til teknologier der gjennombrudd kan ha virkelig global betydning.

Dessuten har politikerne et annet virkemiddel til rådighet dersom man ønsker å stimulere til lavere utslipp i oljesektoren og dermed understøtte bransjens ønske om å produsere olje mest mulig rent. Man kan øke CO₂-avgiften. Da kommer det mer penger i statskassen, og klimatiltak stimuleres. Parallelt kan man eventuelt redusere andre skatter – og slik gjennomføre det grønne skatteskiftet nesten alle er enige om at vil være en god ting.