Sensommeren har gitt oss en debatt om olje og klima. Statsminister Erna Solberg og olje- og energiminister Tord Lien har funnet det opportunt å angripe Aps nye leder Jonas Gahr Støre for vingling og uklarhet i oljepolitikken. Oljelobbyen har pekt ut Støre som en farlig mann.

Spørsmålet som burde diskuteres, er om Norge risikerer å kaste gode penger etter dårlige – ved å overinvestere i kostbar petroleumsutvinning som ikke vil lønne seg i omgivelser der prisene på olje og gass ligger flatt.

De nyeste tallene om skatteinngang fra oljesektoren bør være en vekker. På grunn av flate priser og høye investeringsnivåer faller statens skatteinntekter fra oljen dramatisk. Skatteinngangen fra oljesektoren er mer enn 20 prosent lavere i de første syv månedene i 2014 enn i tilsvarende periode i fjor. Staten er i  praksis medinvestor i alle norske oljeprosjekter gjennom skattesystemet.

Den norske oljesektorens fremtidige lønnsomhet påvirkes i betydelig grad av klimapolitikk og konkurransen fra fornybar energi. Tord Lien og hans oljebyråkrater ser ut til å trenge et kunnskapsløft. De må studere hvilken risiko klimapolitikk og billig fornybar energi representerer. Særlig er Barentshavet utsatt.

Høyres miljøpolitiske talsmann Nikolai Astrup formulerte seg ganske presist i DN lørdag 15. august:

«Kraftige prisfall på solenergi, vindturbiner og batterilagring gjør at fossil energi møter skarpere konkurranse enn noen gang før. Vi står på terskelen til en ny tid, og det går fortere enn noen hadde forutsett. Høyere karbonpriser og mer konkurransedyktig fornybare energikilder vil bidra til at de dyreste og mest skitne fossile energi­kildene blir ulønnsomme. Også Norge vil kunne oppleve at ressurser blir liggende i bakken fordi de ikke er lønnsomme.»

Nordeas oljeanalytiker Thina Saltvedt dro det samme resonnementet i et innlegg i DN i sommer:

«En økende fokusering på klima vil endre rammebetingelsene for oljesektoren og inntektene til norsk økonomi for eksempel ved betydelig strengere utslippslover eller høyere karbonpriser. Endrede rammebetingelser kan gjøre at deler av norsk sokkel vil bli ulønnsom. Det kan bety at oljeformuen må flyttes fra bakken til bok i et saktere tempo enn før eller at faktisk noe må bli liggende igjen urørt.»

Dette er de samme analysene som fremkommer i den britiske tenketanken Carbon Trackers arbeider om karbonrisiko i finansmarkedene. Carbon Tracker har publisert flere rapporter som viser at oljeprosjekter med høye kostnader kan ende som «stranded assets» – ulønnsomme og verdiløse. Ved hjelp av databasen til det Oslo-baserte konsulentselskapet Rystad Energy, har Carbon Tracker identifisert hvilke oljeprosjekter og selskaper som er mest utsatte. Særlig tjæresand og arktiske prosjekter kan bli for dyre.

Carbon Tracker mener prosjekter med en break even over 95 dollar er særlig utsatt. Norge og norske prosjekter – særlig i Barentshavet – er i risikosonen. Statoil er ifølge Carbon Tracker det oljeselskapet som har de største investeringsplanene i høykostprosjekter i arktiske farvann frem til 2025. Også Petoro kommer høyt på listen. Det Norske er også med.

Legger man et slikt verdensbilde til grunn, blir det ganske selvsagt å stille spørsmål ved klokskapen i å lete etter olje og gass der utvinningskostnadene ganske sikkert vil ligge langt over 100 dollar fatet. En debatt om dette må komme, og heldigvis ser Arbeiderpartiet ut til å være mer villig til å ta den nå enn da partiet var i posisjon.

Carbon Tracker anbefaler investorer å tenke seg nøye om før det investeres i selskaper som har betydelig andel høykostprosjekter i sin portefølje. Spørsmålene ville vært godt grunnlag for en studiesirkel på Statsministerens kontor, i Finansdepartementet, og i Olje- og energidepartementet.

Også Gro Brækken i Norsk Olje og Gass og Leif Sande i Industri Energi må se nærmere på disse spørsmålene. Den norske oljesektoren må ta inn over seg at klimapolitikken vil sette andre rammer fremover enn man har sett til nå. Ikke minst av hensyn til de tusenvis av menneskene som arbeider i oljesektoren er det viktig at man åpner vinduskonvoluttene. Man må ta de reelle debatter om hvordan Norge kan utvikle et næringsliv som er lønnsomt og fremtidsrettet også i en verden der etterspørselen etter fossil energi flater ut og faller.