Den norske dobbeltheten på klima- og energiområdet illustreres skremmende tydelig gjennom opptredener fra statsminister Erna Solberg og olje- og energiminister Tord Lien mandag. I Paris er Norge «good guy» – statsministeren støtter ambisiøse forhandlingsmål og trekker opp sjekkheftet. I Brussel driver olje- og energiminister Tord Lien kampanje for at EU skal forplikte seg til å kjøpe store volum gass fra Barentshavet – frem til midten av århundret og enda lengre.

Nå kunne man ønske seg tydeligere tale også fra Erna Solberg. Det lille oljelandets interesser kommer til syne også i hennes prioriteringer. Norge trenger en «ventil» for kvotekjøp hvis avtalen med EU om samarbeid om klimapolitikken likevel ikke kommer i stand. Men det er bra med flere tiltak som stimulerer til teknologioverføring og investeringer i fattige land, slik det nye kvotesamarbeidet Solberg lanserte legger opp til.

Men tenk om Erna Solberg i tillegg til dette hadde reist til Paris med et løfte om at Norge vil investere substansielle summer fra Oljefondet i fornybar energi. Da hadde Solberg kunnet havne i samme kjendiskategori som Bill Gates og Mark Zuckerberg.

Det er imidlertid Tord Liens gassmarkedsføring i Brussel som bør vekke alvorlig bekymring. Iveren etter å sikre marked for gass fra Barentshavet er så stor at både etiske, politiske og økonomiske motforestillinger settes til side. Til Financial Times sier Tord Lien at Norge har eksportert 2000 milliarder kubikkmeter gass hittil, mens ytterligere 2000 milliarder kubikkmeter vil bli produsert de neste 20 årene – og like mye kan selges etter 2035.

Han er på jakt etter politiske forsikringer som kan gjøre det mer attraktivt for investorer å bygge gassrør til Barentshavet og å lete og bore i nord.

Støttet av Statoil, og formodentlig med stilltiende godkjennelse fra Erna Solberg, gir Lien bokstavelig talt full gass. Også Statoil viser to ansikter. I The Guardian skriver selskapets nye bærekraftsjef, Bjørn Otto Sverdrup, om hvor sterkt selskapet ønsker en sterk global klimaavtale. I Brussel driver Statoil lobby for gassen fra Barentshavet, og beklager seg over politikk som fremmer fornybar energi.

Den etiske siden ved satsingen på olje og gass i Barentshavet handler om det er rett, i meningen moralsk riktig, å satse på leting og utvinning av fossil energi i et tidsperspektiv som strekker seg frem til siste halvdel av århundret.

Den politiske siden handler om det er klokt å binde Norges fremtid til at fossil energi har en så lang tidshorisont. At Norge har to ansikter i klima- og energipolitikken, er godt synlig allerede. Det kommer til å bli mer påtakelig etter hvert som årene går.

Den økonomiske siden er knyttet til den store finansielle risikoen det innebærer å satse store volum statlige penger på at det skal lønne seg å utvinne olje og gass i nord – fra 2030 og fremover. Risikoen for at ressurser man kanskje finner vil bli for dyre å utvinne, er stor. Den blir større jo mer klimapolitikken strammes til og jo raskere energiomstillingen skyter fart.

Så fremtrer et artig paradoks. Tord Lien ønsker investorer til et gassrør som skal knytte Barentshavet til rørsystemet i Norskehavet og Nordsjøen. Under hans forgjenger Ola Borten Moe ble internasjonale gassrør-investorer lurt trill rundt da Olje- og energidepartementet skrudde ned betalingen for frakt av gass etter at Gassled ble solgt til internasjonale pensjonsfond. Denne manøveren vil helt opplagt gjøre det vanskeligere for Lien å få private investorer til å satse penger på et gassrør til nord. Oljelobbyen vil helt sikkert argumentere for at staten skal ta regningen og risikoen.

Norges klimapolitikk har i alle år siktet mot å ivareta petroleumsinteressene, samtidig som man vil være «good guy». Kvotehandel, pengebruk på karbonfangst og regnskogsvern er eksempler. Fremover blir det vanskeligere å fortsette med den doble standarden.