Spørsmålet om klimakutt skal skje «hjemme» eller «ute» har vært en gjenganger i diskusjonen om norsk klimapolitikk. Også når Norge skal ta sin del av kuttene EU legger opp til frem mot 2030 vil dette bli et hett tema. I nasjonalbudsjettet redegjøres det for bildet slik det ser ut nå – men konkret hva Norge vil måtte forholde seg til vil ikke bli avklart før det foreligger en endelig avtale med EU.

Denne delen av samarbeidet med EU handler om sektorene av økonomien som ikke er omfattet av kvotehandelsregimet, altså transport, landbruk, bygninger og avfall, det som på sjargongen kalles ikke-kvotepliktig sektor. Industrien og oljesektoren er omfattet av kvotehandelsregimet og der går verden sin gang i takt med at utslippstaket gradvis senkes.

Internt i EU skal landene med utgangspunkt i EU-kommisjonens forslag fremforhandle en fordeling som til sammen skal gi 30 prosent kutt i ikke-kvotepliktig sektor til 2030. Av EU-landene er det lille Luxembourg som har den tøffeste jobben. Norge inngår ikke i EU-kommisjonens beregninger, men Finansdepartementet antar «at Norge vil være i om lag samme situasjon som Luxembourg». Årsaken er at Norge må gjennomføre store utslippsreduksjoner – uten at vi hittil har utviklet politikk som sikrer at de kommer så å si av seg selv. (Se illustrasjon lenger ned i bloggen).

Uavhengig av en rekke uklarheter er det helt sikkert at Norge vil måtte gjennomføre omfattende kutt i transportsektoren. Det er nemlig der de norske utslippene i ikke-kvotepliktig sektor stort sett befinner seg.

Både fra Finansdepartementet og Klima- og miljødepartementet blir det i budsjettdokumentene presentert en tabell som gir en fremskrivning av utslippene i ikke-kvotepliktig sektor, altså transport, landbruk, bygninger og avfall. Den viser at utslippene vil være 27,2 millioner tonn i 2030, bare 2,1 prosent lavere enn i 2005. Denne tabellen vakte litt oppstyr torsdag, og klima- og miljøminister Vidar Helgesen viste til at den egentlig er utdatert og vil bli ajourført i forbindelse med perspektivmeldingen i 2017. Tabellen viser ikke effekten av politikkendringer de siste årene, for eksempel effekten av forbudet mot bruk av fyringsolje som vil tre i kraft fra 2020.

Men det er mange millioner tonn mellom de 2,1 prosentene i regjeringens tabell og de 40 prosentene Norge må kutte. Et kutt på 40 prosent – der EU-forpliktelsen vil ligge – tilsier ifølge nasjonalbudsjettet at Norges utslipp i ikke-kvotepliktig sektor i 2030 ikke kan overstige 16,6 millioner tonn CO₂, altså ca 10 millioner tonn mindre enn de 27,2 millioner tonnene som er anslått i fremskrivningen i budsjettet.

I nasjonalbudsjettet vises det til pågående politiske prosesser i EU, som handler om detaljene i regelverket for 2030-kuttene. Det heter snirklete at «Det norske 2030-målet for ikke-kvotepliktig sektor som Norge vil få med en felles oppfyllelse med EU, vil etter alt å dømme bli nådd med en kombinasjon av utslippsreduksjoner nasjonalt og samarbeid med andre europeiske land om utslippsreduksjoner.»

At europeiske land samarbeider om gjennomføring av klimapolitikken er grunnleggende fornuftig, og nasjonalbudsjettet indikerer at Norge fremover vil søke å utnytte handlingsrommet i såkalte «fleksible mekanismer» mest mulig. En del EU-land vil få mulighet til å gjøre et «engangsuttak» fra kvotesystemet. Luxembourg og Irland har fått en årlig adgang til å levere fire prosent av sine ikke-kvotepliktige 2005 utslipp på denne måten, mens Sverige, Danmark og Finland kan levere to prosent på denne måten. Hvor stor mulighet Norge får vil bli avklart etter at EU-regelverket er avklart i 2017, står det i nasjonalbudsjettet.

Norge vil etter alt å dømme søke å få størst mulig adgang til et slikt kvotekjøp. Det er billig, og betyr at kvoter til under 10 euro tonnet kan «kjøpes ut» av kvotesystemet. Men omfanget er altså ikke så stort, to prosent av de ikke-kvotepliktige utslippene vil være i overkant av 500.000 tonn CO₂.

En annen uklarhet er knyttet til bokføring av opptak fra skog- og arealbruk. Ifølge nasjonalbudsjettet er det uklart om Norge får netto utslipp eller opptak med de nye reglene som er under utvikling.

Nasjonalbudsjettet viser en illustrasjon fra EU-kommisjonen hvor det fremgår hvordan kuttene er fordelt mellom landene. De rike må kutte mest. Noen land har allerede utviklet politikk som langt på vei vil sikre at utslippene nås. Andre land må både kutte mye og utvikle ny politikk. Den grønne biten på søylene viser hvor mye som kan tas ved hjelp av såkalte fleksible mekanismer og opptak i skog. Den røde biten indikerer hvor mye som kommer som følge av allerede iverksatt politikk, mens den blå biten indikerer hvor det må utvikles nye tiltak, ny politikk, som kan gi nødvendige kutt.

Det vil altså være rammer for hvor mye Norge kan ordne ved hjelp av tiltak i andre land. EU-kommisjonen legger opp til at det kan samarbeides, noe som i praksis vil bety at et land – for eksempel Norge – betaler for at det gjennomføres utslippskutt i et annet land – for eksempel Polen – mens kuttene godskrives i det norske regnskapet. Gjort på riktig måte kan dette være veldig smart, kanskje helst i oppvarmingssektoren.

Energieffektivisering samt utnyttelse av lokal biomasse og solenergi, kan både gi store utslippsreduksjoner i form av mindre olje- og gassforbruk, lokal sysselsetting, mindre energifattigdom, kanskje leveranser av norsk teknologi – og i øst- og sentraleuropeiske land også redusere avhengigheten av gass fra Russland. Det vil være en fordel om den norske diskusjonen kretser om hvordan slike ordninger kan utvikles, ikke om det bør gjøres eller ikke.

Det er stor forskjell på hvordan EU-landenes utslipp i ikke-kvotepliktig sektor er sammensatt. Mange land bruker mye fossil energi, olje og gass, til oppvarming. I Norge vil det i praksis være slutt på fossil oppvarming fra 2020. For Norge er det derfor transport vi snakker om, en sektor som i 2015 slapp ut 15,4 millioner tonn CO₂ må mer enn halvere sine utslipp frem til 2030 for å levere tilstrekkelige kutt.

Omfattende elektrifisering av transportsektoren, supplert med biodrivstoff, vil være helt nødvendig for å oppnå dette – og da er vi tilbake til høstens drama om drivstoffavgifter og andre tiltak i transportsektoren. Skal slike mål kunne nås, må virkemidlene være slik skrudd sammen at de gir overgang til nullutslipp i rask takt. Det er riktig som det står i nasjonalbudsjettet at utviklingen av teknologi (når blir elbiler billigste alternativ uten subsidier?) vil ha stor betydning for kostnadene, men politikken må også være tilstrekkelig kraftfull.

Finansdepartementet ville ikke vært seg selv lik om det ikke fantes en liten «sikkerhetsklausul». Det er for å oppfylle sine forpliktelser i lys av Paris-avtalen at Norge søker samarbeid med EU. Dersom arbeidet med å få til en avtale med EU ikke skulle føre frem, vil målet om minst 40 prosent utslippsreduksjon sammenliknet med 1990 være «betinget av tilgang på internasjonale fleksible mekanismer i den nye gode klimaavtalen og en godskrivning av vår deltakelse i EUs kvotesystem som bidrag til å oppfylle forpliktelsen». Altså kvotekjøp i utlandet, heller enn klimakutt hjemme.

Så er det viktig å huske på at 40 prosent-kuttene er resultat av løftene som ble gitt før Paris-toppmøtet i fjor høst. En kraftig skjerping av disse målene er nødvendig om målet om en temperaturøkning «ned mot 1,5 grad» skal ha snev av realisme. Derfor kan kravene Norge står overfor bli betydelig skjerpet i de kommende årene – utover bildet vi ser i dag.