Mongstad: Sluttstrek for forsøket på å verne gassens verdi med karbonfangst

Mongstad-nedleggelsen er en større historie enn et industriprosjekt som slo feil. Det er også den endelige sluttstreken for Norges forsøk på å verne om gassens langsiktige verdi gjennom karbonfangst og –lagring (CCS).

8 kommentarer
Varig vern av gassens verdi har vært den reelle begrunnelsen for satsing på CCS på gasskraft. Nedleggelsen av gasskraftverket på Mongstad er spikeren i kisten for denne ideen. Dette bildet er fra testsenteret for CO2-håndtering. (Foto: TCM)

Statoil er ikke alene om å ha tapt mye penger på gasskraft. Over hele Europa er det de siste årene stengt ned et stort antall gasskraftverk, og det er skrevet ned verdier for milliarder av euro. Kårstø og Mongstad er «stranded assets» på norsk – eksempler på at verdier går tapt fordi prosjekter stenges ned lenge før den naturlige levetiden på et kraftverk er omme.

Det er selvsagt god grunn til litt skadefryd, slik miljøbevegelsen og miljøpartiene ytret onsdag: Hva var det vi sa?

Det er mange årsaker til at gasskraft har blitt lang mindre lønnsomt enn både investorer og politikere så for seg et drøyt tiår tilbake i tid. Den viktigste er nok å finne i Brussel. En klimapolitikk som satte en høy og stigende pris på CO2-utslipp ville skyve kull ut av markedet, og fremme gassens posisjon – og etter hvert også gjøre det lønnsomt med CO2-fangst og –lagring (CCS). Med norske øyne var dette en genial tilnærming, det sosialøkonomisk «riktige» gikk hånd i hånd med gassens interesser. Bare vi fikk en høy pris på CO2-utslipp, så ville det meste falle på plass.

Men slik gikk det ikke – og det ser ikke ut til å gå slik fremover heller. Samme dag som Statoil kunngjorde nedstengningen på Mongstad behandlet Europaparlamentet designet på kvotemarkedet frem mot 2030. Kvotemarkedet virker i den forstand at det gir utslippsreduksjonene politikerne blir enige om. CO2-prisen er en funksjon av den politiske ambisjonen. Nå er prisen omkring 5 euro pr tonn CO2 – det er langt under nivået som trengs for å gi fart i overgangen fra kull til gass i kraftproduksjonen, og selvsagt bare en brøkdel av hva som skal til for å stimulere karbonfangst.

Man skal aldri si aldri, men det er nå veldig lite som tyder på at det er CO2-prising og kvotemarked som vil drive energiomstillingen i Europa. Det betyr ikke at den stopper opp, men at andre deler av politikken må levere; reguleringer, forbud, subsidier. Kvotemarkedet vil være der som en bunnplanke, men det er ikke CO2-prisen som gir investeringssignalene markedet trenger.

De langsiktige klimamålene innebærer at gasskraft uten rensing vil mangle «license to operate». Det er marginalt rom for gasskraft uten karbonfangst i karbonbudsjetter som samsvarer med togradersmålet. Scenarier for eksempel fra britenes National Grid viser dette veldig tydelig. Frem til 2030 er det ingen grunn til uro for etterspørselen, men frem mot midten av århundret ser det annerledes ut.

Den norske politikken til støtte for karbonfangst og –lagring har vært pakket inn i mye idealisme, men den reelle begrunnelsen har vært å verne gassens langsiktige verdi. Ingen kan bruke så mye penger uten at det er en potensiell oppside i sikte. De siste årenes dreining vekk fra gasskraft og over mot industri er saklig sett veldig godt begrunnet; en del industriprosesser er avhengig av karbonfangst for å bli CO2-fri. Uavhengig av synet på rollen CCS kan ha i kraftproduksjon, er det ingen tvil om at karbonfangst trengs for å bli kvitt utslippene i mange industriprosesser. Men det er ingen grunnrente i sementproduksjon. Derfor forsvinner et tungt argument for å bruke store skattepenger på karbonfangst, nemlig sikringen av gassens verdi i et nullutslippssamfunn.

Broen fra Mongstad og Kårstø til den langsiktige norske petroleumspolitikken ligger i erkjennelsen av at gass ikke kan ha noen langsiktig rolle uten at CO2-utslippene renses og fjernes. Gasskraft med karbonfangst er i realiteten stein dødt som konsept. Når hverken briter eller nordmenn bruker ressurser på å bringe dette over fra power point-presentasjoner til realisering, er det ingen som vil. Råvarekostnad for gassen, produksjon av strøm i anlegg som fjerner CO2-utslippene, samt sikker lagring av CO2-en, ser ut til å koste så mye at ingen orker å ta steg som monner.

Når oljesektoren snakker om klimapolitikk, nevnes alltid karbonfangst og –lagring som et «satsingsområde». Dokumenter fra norske myndigheter har gjennom årene vært et ekko av dette. Karbonfangst har således vært med på å legitimere fortsatt olje- og gassaktivitet. Når karbonfangst på gasskraftverk parkeres, er det heller ingen grunn til å la dette konseptet overleve i politiske dokumenter eller strategioppdateringer.

En annen vei til avkarbonisering av gass går gjennom hydrogenproduksjon, kombinert med CO2-lagring. Interessen for dette ser ut til å være tiltakende. Om det er realisme i slike planer er uklart, men skal de ha noen mening må begrunnelsen være industriell, ikke et skalkeskjul for å legitimere at store samfunnsressurser brukes på å planlegge for olje- og gassutvinning inn i en fremtid der normen er nullutslipp.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Risikoen som har vist seg på Mongstad og Kårstø er at politisk og teknologisk endring kan rive bena under prosjekter som så flotte ut på tegnebrettet. Klimapolitikk og energiomstilling medfører stor usikkerhet – ikke minst i den fossile enden av landskapet. Langsiktig satsing på olje- og gassaktivitet, som gass fra Barentshavet, representerer derfor stor usikkerhet. Spørsmålet som må høyere på dagsorden er følgende: Hvilken rolle – om noen – kan gass ha i et avkarbonisert Europa, to-tre tiår frem i tid?

Bli abonnent!

8 kommentarer

  1. karen sund

    karen sund

    Mange ting å gripe tak i her, ikke minst i avslutningen, men det krever mer plass.
    Bare et kort poeng på gasskraft – ikke bare kvotepriser som er lave, kraftpriser er også for lave!

    Svar
    • Anders Bjartnes

      Anders Bjartnes

      Hei Karen, Om sluttpoenget: Skriv i vei! Det er viktig med mer diskusjon om gassens mulige langsiktige rolle før det eventuelt tas beslutninger om å bruke store statlige ressurser på å bygge ut ny infrastruktur mot Barentshavet. Når det gjelder kraftprisene, er vel de en funksjon av råvarepriser pluss CO2, minus effekten av vind/sol uten marginalkostnad. Jeg forstår ikke hvordan dagens system for prisdannelse kan fungere når mer og mer av strømmen er «gratis». mvh Anders

      Svar
  2. Trine Kopperud

    Vel…sørgelig å se hvor lite effekt vi har fått for investeringene vi gjør i Norge i reduksjonstiltak. Jeg har jobbet med prosjekter utenfor Norge – og tenker at dette kan vi gjøre bedre. Hva med å benytte en tilnærming som bentyttes i næringslivet med tydelig strategier, måling av effekt etc. ? Ref. NRKP1 nyheter i dag – det trengs! Mye bra ellers i bloggen din

    Svar
    • Anders Bjartnes

      Anders Bjartnes

      Hei Trine, tydelige strategier er sikkert nødvendig, men fortellingen om forsøkene med gasskraft i Norge er vel eksempler på at strategier ikke alltid holder når rammene/markedet endres. Forandringene i kraftmarkedene i Europa gjør at gasskraft får en helt annen rolle enn man trodde for ti års tid siden. Hyggelig at du finner bloggingen vår nyttig! mvh Anders

      Svar
  3. Nils Røkke

    Dette er vel en relativt stor kortslutning Anders- hvordan kan man se nedleggelsen av gasskraftverket uten reninsing som et skudd for baugen for gasskraft med CCS? Følger deg helt ut på resonnementet om verdien av gassen og at det ikke er plass til mer i atmosfæren men ikke i den videre ekstrapoleringen som er at vi må slutte med olje og gass. Vi må fikse bærekraftig olje og gass og det er fossilfrie produkter fra gass og olje. Tar vi hånd om CO2 utslippene så kan vi ha fortsatt verdiskaping knyttet til denne ressursen. Det er og sant at enhver kWh produsert fra fornybart vil fortrenge fossile brensler (i Europa for eksempel) men dette er en skala og dimensjon som det er usikkert kan finne sted. Vi må være opptatt av verdiskaping her i landet og en omstilling til fossilfri er helt nødvendig – med ccs og H2 blir det mulig.

    Svar
    • Anders Bjartnes

      Anders Bjartnes

      Hei Nils, jeg mener – som jeg skriver – at gasskraft med CCS er et konsept som (for tiden) er dødt. Ingen klarer å komme opp med en fornuftig forretningsmodell for dette. Man kunne tenkt seg en variant der for eksempel Norge og UK gikk sammen. (Norsk gass+kraftverk i UK med rensing, 20-årig kontrakt på linje med kjernekraft/offshore vind). Når ingen har tatt tak i en slik modell gitt britenes betalingsvilje (jfr Hinkley), er det vanskelig å se hvor i verden det skal være mulig å få dette til. Når det gjelder fossilfrie produkter av olje og gass er jeg enig med deg, men fossilfrie olje/gassprodukter må jo vise seg å være konkurransedyktige mot alternativer der man slipper alt bryderiet/kostnadene med olje/gassutvinningen. Jeg vet på langt nær nok om mulige hydrogenverdikjeder til å være bastant på dette, men jeg mener CCS-erfaringene gjør det nødvendig å se veldig nøye på realismen i forretningsmodellene før man bruker store ressurser på dette/gjør hydrogen fra gass til et argument for gassutvinning i Barentshavet. mvh Anders

      Svar
  4. Christoffer Sahl

    Jeg må si meg enig med Nils Røkke at dette var en noe forhastet konklusjon. Historien om gasskraftverket på Mongstad, og hvorfor det nå legges ned er mer kompleks enn det som fremstilles her. Det handler om manglende varmebehov, gasspriser og Hardangermaster – blant annet. Karbonfangst kan gjøres etter forbrenning, slik planen var på Mongstad, eller i forkant som det nevnes i slutten av artikkelen. Det er alt for tidlig å avskrive muligheten for storskala produksjon av hydrogen med karbon fangst- og lagring fra norsk sokkel, som inngangen her antyder. Synes også perspektivet blir litt ensidig norsk, hvor vi for tiden har stort overskudd av fornybar vannkraft til lav pris. I Irland kommer eksempelvis mer enn halvparten av energiforsyningen i dag fra gasskraft, som trengs for å balansere fornybar energi i overskuelig fremtid. Så vidt jeg har skjønt jobbes det der med planer om CO2-fangst og lagring fra to gasskraftverk.

    Svar
    • Anders Bjartnes

      Anders Bjartnes

      Hei Christoffer, ja, perspektivet her er norsk. Fra norsk ståsted er den reelle begrunnelsen bak karbonfangstsatsingen et forsøk på å sikre gassens verdi i en nullutslippsfremtid. Se svaret til Nils om UK-ideen (og om hydrogen). Jeg har ikke oppdatert informasjon om hva irene eventuelt planlegger. Gasskraft + CCS må vel i en irsk kontekst være konkurransedyktig med offshore vind og kanskje også være fleksibelt for å kunne fungere sammen med mye vindkraft. Send gjerne info om dette prosjektet. mvh Anders

      Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima