Du kan for eksempel lese om dette i IEAs World Energy Outlook, men jeg vil anbefale deg å gå litt bak det som står i executive summaries. Jeg er heller ikke sikker på om embetsverket ditt har vektlagt karbonbudsjettets implikasjoner i sine notater til politisk ledelse. Det kan hende du må litt utenfor huset for å få innsikten du trenger.

Også her har vi heldigvis mye god forskning tilgjengelig. Hos Cicero i Oslo kan du ta en prat med Glen Peters. Akkurat som hos Bjerknes i Bergen, er jeg sikker på at Cicero-direktør Kristin Halvorsen vil samle sine beste folk for å gi deg sin ypperste innsikt.

Internasjonalt gjøres det veldig mye bra arbeid om disse spørsmålene. Det skjer på forskningsinstitusjoner, men det mest innflytelsesrike arbeidet de siste årene er nok gjort i regi av Financial Stability Board, under den britiske sentralbanksjefen Mark Carneys ledelse.

Som forberedelse til møter og samtaler om karbonbudsjettene, og som grunnlag for videre studier, er jeg så ubeskjeden at jeg anbefaler min egen artikkel «Klima som økonomisk risiko» som jeg publiserte i fjor høst.

Ikke «om», men «hvordan» og «hvor fort»?

Den leder deg også til trinn tre i dannelsesreisen. Vi har vært innom de to første; klimavitenskapen anerkjennes, ergo har vi et karbonbudsjett. Trinn tre er vanskeligere, men helt nødvendig å gå inn i. Spørsmålet er følgende: Hva betyr denne erkjennelsen for meg, mitt land, min virksomhet, min sektor i næringslivet, mitt selskap?

Den store trusselen her er å lukke øynene og håpe at «klimamaset» kommer til å gå over. Det gjør ikke det. Så godt som alle siviliserte land og store selskaper forholder seg til at det pågår endringsprosesser i retning av en økonomi med lavere utslipp og større ressurseffektivitet. Denne endringen representerer både trusler og muligheter. «Det grønne skiftet» er ikke noe presist begrep, men det refererer til en pågående prosess, ustoppelig. Spørsmålene er ikke «om», men «hvor fort» og «hvordan».

For en generell innføring i disse endringsprosessene, og hvordan det vil påvirke økonomien i stort, tror jeg DNV GL er det beste stedet å henvende seg i Norge. DNV GLs Bjørn K. Haugland vil kunne vise deg hvordan de ser det store bildet, og mulighetene som åpnes. Det er også veldig mye godt arbeid i Hedegaard/Kreutzer-utvalgets rapport. Et møte med Connie Hedegaard og Idar Kreutzer, kan være nyttig.

For oljelandet Norge er det selvsagt aller viktigst hvordan disse store endringsprosessene vil kunne påvirke etterspørselen etter olje og gass. Her har Olje- og energidepartementet og det øvrige norske embetsverket etter mitt syn vært for lite åpne for kunnskap som kan utfordre fasttømrede vurderinger og standpunkter.

Jeg tror Nordeas oljeanalytiker Thina Saltvedt kan gi deg gode betraktninger når det gjelder etterspørselsrisikoen. Det skjer mye, både når det gjelder elbiler, solenergi, batteriteknologi, energieffektivisering og andre ting. Alt dette vil påvirke etterspørselen etter olje og gass.

Du kan også ta et møte med Statoils sjeføkonom Eirik Wærness og få selskapets «Energy Perspectives» presentert. Men for å forstå etterspørselsrisikoen er det scenariet som samsvarer med togradersmålet som er interessant, ikke de andre.

Den virkelig store trusselen for Norge og andre oljeland er at endringskreftene neglisjeres og at alt fortsetter som før, inntil det skjer en dramatisk innstramming av klimapolitikken og oljeetterspørselen faller kraftig rundt 2030. IEA beskriver dette i 2016-utgaven av World Energy Outlook og jeg har oppsummert konklusjonene i denne bloggen. Massivt verdifall og store tap for oljeland og oljeselskaper kan bli resultatet. Dette er en risiko det er nødvendig å ta med i betraktningen når petroleumspolitikken utformes.

Som du skjønner, så deler jeg ditt ønske om en faktabasert og rasjonell debatt. Jeg tror det er viktig for å kunne fatte gode beslutninger, men også for å gi den offentlige samtalen et preg av nyanser og respekt som vi alle er tjent med.

Godt nyttår og lykke til!