Med utgangspunkt i klimavitenskapen og togradersmålet beskriver deretter Carney karbonbudsjett-konseptet: Hvor mye klimagasser har verden «råd» til å slippe ut uten å sprenge budsjettets rammer?
Dette er innledende betraktninger. Det er når han begynner å drøfte implikasjonene for finanssektoren at det virkelig blir interessant.
Carney deler klimaets betydning for finanssektoren i tre kategorier:
Han snakker om fysisk risiko.
«First, physical risks: the impacts today on insurance liabilities and the value of financial assets that arise from climate- and weather-related events, such as floods and storms that damage property or disrupt trade;"
Når det gjelder fysiske skader, peker Carney på at stormer og hetebølger kan gi økte kostnader i form av utbetalinger for skader, og at slike forhold kan endre balansen mellom premieinnbetalinger og krav betydelig. Han viser til ekstreme tilfeller på karibiske øyer der huseiere ikke får hverken forsikring eller lån og nabolag fraflyttes.
Så snakker han om ansvar for skader som kan tenkes å oppstå som følge av klimaendringer og mulige erstatningskrav.
"Second, liability risks: the impacts that could arise tomorrow if parties who have suffered loss or damage from the effects of climate change seek compensation from those they hold responsible. Such claims could come decades in the future, but have the potential to hit carbon extractors and emitters – and, if they have liability cover, their insurers – the hardest;"
Her peker Carney på at de som lider klimarelaterte tap kan tenkes å reise erstatningskrav, og bruker et eksempel fra en annen kant: Asbest. Erstatninger knyttet til asbest er beregnet til å koste amerikanske forsikringsselskap 85 milliarder dollar.
Han viser til at «loss and damage» fra klimaendringer nå formelt er en del av agendaen i FNs klimaforhandlinger, og at noen har begynt å snakke om krav om kompensasjon. Denne risikoen vil bare øke fremover, mener han.
Fra norsk ståsted er henvisningen til «extractors» og «emitters» skremmende interessant. Her antyder den britiske sentralbanksjefen at de som har tjent store penger på å utvinne fossil energi kan bli holdt ansvarlig for skadene som påføres. Likeledes vil de ansvarlige for store utslipp kunne avkreves erstatning.
Det tredje momentet Carney peker på, er risiko knyttet til overgangen til lavutslippssamfunnet. Det er her karbonboblen ligger.
«Finally, transition risks: the financial risks which could result from the process of adjustment towards a lower-carbon economy. Changes in policy, technology and physical risks could prompt a reassessment of the value of a large range of assets as costs and opportunities become apparent."
Carney refererer til FNs klimapanels estimater om det gjenstående karbonbudsjettet, som innebærer at bare mellom en femtedel og en tredjedel av de påviste reservene av kull, olje og gass kan brennes.
"If that estimate is even approximately correct it would render the vast majority of reserves "stranded" – oil, gas and coal that will be literally unburnable without expensive carbon capture technology, which itself alters fossil fuel economics."
Han viser til at eksponeringen britiske investorer har mot de utsatte sektorene er stor. 19 prosent av FTSE 100-selskapene er i "natural resource and extraction sectors", mens ytterligere 11 prosent, målt etter verdi, er i "power utilities, chemicals, construction and industrial goods sectors».
Samtidig peker han på at det ligger store muligheter for langsiktige investorer i å finansiere en avkarbonisering av økonomien, «en omfattende reallokering av ressurser og en teknologisk revolusjon, der langsiktige investeringer i infrastruktur vil kvadruples i forhold til det nåværende nivået.»
Så sier Carney at det er opp til politikerne, ikke embetsmenn i finansforvaltningen, å drive overgangen til en lavkarbon-økonomi. Men finansforvaltningen har interesse i å sikre at det finansielle systemet er motstandsdyktig mot enhver overgang som påvirkes av de politiske beslutningene, og at overgangen kan finansieres på en god måte.
Til sist viser Carney til at åpenhet og god informasjonstilgang er avgjørende for å utvikle et «marked» som kan sikre overgangen til et togradersverden. Det finnes en rekke initiativ og institusjoner som gir og formidler slik informasjon, men det trengs mer standardisering i rapporteringen.
Derfor vil Financial Stability Board anbefale for neste G20-toppmøte at det blir gjort mer for å «utvikle konsistente, sammenliknbare, pålitelige og forståelige fremstillinger omkring karbonintensiteten» i ulike investeringer.
Oppsummert: Mark Carney sender sterke signaler. Han setter press på de politiske og økonomiske kreftene som enten motarbeider klimahandling eller som ignorerer at klima- og karbonrisiko er vitale faktorer. I Norge bør særlig forkjemperne for oljeaktivitet i Barentshavet, og de som tror at ekspansjon i olje og gass skal sikre vekst og velstand gjennom dette århundret, lese talen hans med omhu.
Ikke bare risikerer vi at den arktiske oljen blir en «stranded asset» - en «skrinlagt ressurs». Vi risikerer også å bli saksøkt for klimaskaden vi påfører andre.
Er noen lenger i tvil om at det er en klokere strategi å akselerere det grønne skiftet?
